Etter krigen bidro Norske kvinners sanitetsforening til at det ble anlagt sykehus her i landet for å bedre folkehelsen og gi behandlingstilbud til lokalbefolkningen der det ble etablert industri.
Et stort fremskritt som ga oss større trygghet. Etter hvert som tiden gikk og befolkningen økte er disse tjenestene blitt utbygget i offentlig regi.
Behovet for nærhet til befolkningen var viktig. Sykehusene er jo til for oss innbyggere og helst så nær som mulig slik at vi kunne holde kontakt med kjære som var tll behandling og med kort reisevei om vi selv måtte søke hjelp.
Så kom «sentraliseringsspøkelset» – ikke fremmet av befolkningen , men av økonomer og personer/profesjoner som skulle spare og å pleie sine ambisjoner med spesialisering.
Dette uten hensyn til godt etablerte samarbeidskulturer ved de forskjellige institusjonene. Hensyn til etablerte familieforhold for de ansatte ble glemt i denne «gigantomanien».
Her gjaldt det å få status – som dirigent av et «symfoniorkester» kan man sole seg i glansen.
Samtidig , for å bruke samme sjanger, er det minst like godt å høre på dyktige band , føle nærhet og den gode stemningen når en amatør spiller virtoust på sitt instrument i godt samspill med sine – og når sjela til tilhørerne.
Det er en følelse jeg har erfart i alle de tre lokalsykehusene her. Det var en svensk film med tittelen «Englar fins dom» – JA DET GJØR DET i alle de tre institusjonene.
Her bruker man millioner av kroner, som kunne gå til opprusting og vedlikehold av sykehusene, til konsulentutredninger for å skaffe seg ryggdekning for beslutninger/vedtak over hodet på befolkningen.
Så skal man bruke milliarder for å bygge et palass, rive opp fungerende miljøer og bygge opp en ny og ukjent kultur uten rot i et nærmiljø. Hva med rekruttering ?
Min erfaring fra lederstillinger innen bergverk, tungindustri, offshore, skipsfart og det offentlige bekrefter at lagbygging er nøkkel til suksess. Har du ikke med verdiskaperne så er du dømt til å mislykkes – Vel vi kan jo etablere «krisesenter».
Selv om at jeg ikke er «anglofil» så er det stor sannhet i det amerikanske ordtaket:
«You shall never change a winning team»
Ha en god dag.
Knut D. Hanssen