Skolekorpset nær smertegrensen

Det blir stadig færre medlemmer i skolekorpset, hvis trenden fortsetter kan vi se fram mot kjedelige 17. mai-feiringer. Elisabeth Ødegård ønsker nå et felles løft for å øke rekrutteringen.

Jenny Sofie Kjemphei Larsen, Fredrik Skaga strøm, samt Dina (11) og Ludvig (8) Strøm Jakobsen er alle engasjerte i korpset. Enten som spillende barn eller støttende foreldre.

Jenny var 7-8 år da hun startet å spille klarinett hos Elisabeth. Hun startet tidlig i skolekorpset og var med ut videregående.

– Da hun kom var hennes helter de som var 5-6 år eldre, og så ble det etter hvert hun som hjalp de yngre. Nå er bonusbarna Dina og Ludvig i samme situasjon. Det var Mette Evensen som fikk Dina med i korpset, og Dina spør Mette hvis det er noe.

Noter gjennom glasset

Man trenger visstnok ikke være ferdig utlært for å spille i korps.

– Notene er tilpasset deg, man spiller det man får til og så hopper man over resten. Neste år får man til litt mer.

Kombinerer korps og fotball

Skal man ha korps på 17. mai de neste årene må flere barn begynne å spille. Både Ludvig og Dina var med i årets tog, Dina med baryton og Ludvig med trommer.

– Det var første gangen jeg var med, men det gikk bra, sier Ludvig og sier at han gjerne vil være med flere ganger. Han forteller hvorfor han ville spille trommer.

– Fordi man får spille med et helt trommesett noen ganger.

– Jeg husker at du hadde lyst til å spille et instrument, og da vi snakket om det var det trommer du ville spille. Da ble det det vi søkte på i kulturskolen. Etter en stund fikk du invitasjon om å være med i korpset, og det var du veldig gira på, forteller pappa Fredrik.

– Og så har han en stor venn som heter Jan Arild som hjelper han i korpset, legger Elisabeth til.

Dina har vært med siden 2017 og synes korpsturer er noe av det beste med å spille i korps.

– Og det å få være sammen med folk. Jeg har så langt vært med på korpstur til Brønnøysund og Sømna.

Dina forteller at hun begynte å spille baryton etter at Mette Evensen tok med seg noen messinginstrumenter som elevene fikk prøve. I tillegg går hun og broren på fotball. Pappa Fredrik synes det går veldig bra å få hverdagen til å gå opp når barna har flere fritidsaktiviteter.

– Det er ikke så travelt, jeg synes det er bra at de har noe å holde på med på ettermiddagene. Jeg føler ikke det er sånn at vi må velge bort noe, det går fint an å kombinere korps og fotball.

Tidsklemma er et velkjent problem for mange foreldre i disse dager, og er fort et av argumentene for at barna ikke skal få spille i korps. Elisabeth poengterer at uansett hva barna er med på, vil det kreve en foreldreinnsats. Fredrik Skaga Strøm mener at det slettes ikke er umulig å få til.

– Det obligatoriske er to timer i uka, og det får man til de fleste uker. Det er overhodet ikke avskrekkende. Om det er fotball, håndball eller korps så skal det kjøres og bringes. Det er viktig for ungene å ha disse aktivitetene, sier han.

– Korps trenger barn, og barn trenger korps! legger Elisabeth til.

– Hvorfor trenger barna korps?

– På grunn av det sosiale, trygge nettverket. Å få lov til å oppleve og mestre ting. Jeg tror også foreldrene trenger at barna spiller i korps, for jeg tror foreldre liker å se at barna lykkes med noe. Å få tenke «Guri, så flink hun har blitt!». Jeg tror også barn rett og slett trenger en fritidsaktivitet og bli kjent med nye folk.

I normale år er korpsturer en viktig del av det å spille i korps.

– Korona stoppet en Danmarkstur i fjor vår, det er vi ennå litt sure for. Vi har vært i England, Latvia og forskjellige plasser.

Trygt og mobbefritt

Elisabeth forteller at det var 28 stykker som var ute og spilte 17. mai.

– Men det var med støttespillere. Noen foreldre og en del som er litt for store for å spille i korpset, men som er med på å holde korpset oppe.

Kjernealderen er visstnok barn i grunnskole- og videregåendealder.

– Vi er vel 16-17 stykker i den alderen, og det er ikke mye. Noen av dem er veldig ferske. Jeg er veldig opptatt av å beholde korpsmedlemmene når de blir litt større også, for det er de som fører arven videre. Det er de som sørger for at de nye er trygge når de begynner, og hjelper dem til rette.

Ifølge Elisabeth skjer det mange gode ting når et nytt medlem starter opp.

– Da er det alltid en flokk rundt dem, som tar vare på dem og viser dem. De blir på en måte litt adoptert.

Hun beskriver det å spille i korps som trygge, mobbefrie omgivelser.

– Vi er samlet for å oppnå et felles resultat. Det er ikke så nøye hvordan du ser ut eller hvor du kommer fra. Man har den felles interessen og det felles språket. Å spille i korps er så mye mer enn de to timene med øving i uka. Du får mange nye venner på tvers av klasser, og lærer en ting du kan ta med videre i livet. Hvis du flytter en helt annen plass og kan spille et instrument, kan du starte i det lokale korpset og få mange nye venner.

Elisabeth forteller at korona nok ikke er hele grunnen til at det blir færre medlemmer.

– Vi så tendensen før korona også, men pandemien gjorde det selvfølgelig ikke lettere. Vi mister en hel generasjon, men vi prøver å ha rekrutteringsprogram slik som «Blås i skolen», hvor vi går inn og har et prosjekt noen uker med 4. klasse. Da får de prøve instrumenter og bli kjent med dem.

Til høsten er planen å rekruttere fra både Bjerka og Korgen.

– Vi må ikke slutte å spille instrumenter, selv om det stadig dukker opp nye interessante ting. Ikke minst nå som det meste kan «sveipes bort». Det kan du ikke med et instrument, du må stå litt i det.

Teit?

Silje Fjelldal (17) har vært med i korpset i flere år, og har nå rekruttert musikklinjemedstudentene Gard Stenhaug (18) fra Mosjøen og Dina Tømmervik (18), fra Leirfjorden.

– Jeg tvang dem, mer eller mindre, ler Silje.

– Vi hadde egentlig et annet ærend i Korgen, og så fikk vi komme innom på øving som et tidsfordriv, og så begynte vi å spille, forteller Gard.

De har gjort seg noen tanker om hvorfor det blir vanskeligere å rekruttere unge.

– Jeg føler at andre ser på det som teit å spille i korps, sier Dina.

– Før tenkte man mer at det var de kule som spilte i korps i Korgen, mener Elisabeth, som forteller at de på et tidspunkt var 60 stykker.

– Det er nok også noe med at mobiltelefonen tar såpass stor plass, det er gjerne mer fristende å bare være hjemme, tror Gard.

– Hva synes dere er det beste med å spille i korps?

– For min del var det veldig artig at mange av vennene mine startet samtidig. Og så korpsturene! Man blir gode venner med de man spiller sammen med i korpset, og blir enda bedre kjent på disse turene. Og så har bussturene alltid en quiz, sier Silje.

– Vi har til og med lekt gjemsel i bussen, legger Elisabeth til.

– Turer er viktige. Det blir på en måte en belønning etter et års innsats. Oppleve nye ting, sove minst mulig og spise mest mulig godteri, fortsetter hun.

Korpset har alltid hatt øvelser på fredager, og i riktig gamle dager var det øvelse to ganger i uka.

– Det var en øvelse mandag og en fredag. Det er viktig for kontinuiteten i korpset å ha med de eldste, som går på videregående på Mo og i Mosjøen. Disse kommer hjem til helga og dermed kan de være med etter endt ungdomsskole. I byer er det ikke vanskelig å øve på andre ukedager, men for ei bygd der ungdom må reise bort for å gå på skole, er det nødvendig. De kommer seg ikke lett hjem ellers i uka, sier Elisabeth.

Musikklinjeelevene synes det går greit å pendle fra Mosjøen til øvelsene i Korgen.

– Vi synes det er gøy, så da gjør vi det med glede, sier Gard.

– Jeg håper flere finner veien til skolekorpset, hvis ikke blir vi en fattig kommune. Det blir en kjedelig 17. mai og jul uten korps. Vi er nær smertegrensen nå med tanke på antall barn, og jeg ønsker så gjerne at de får flere venner i korpset, avslutter Elisabeth.