Samvirkelagenes historie i Norge skriver seg tilbake til 1850-tallet. S-lagene var lokale forbruksforeninger som hadde til hensikt å gi sine medlemmer bedre sosiale og økonomiske kår. De var demokratisk organisert, der ingen medlemmer hadde mer enn en stemme.
Det er nesten fascinerende å se hvordan denne organisasjonen har gjennomgått en ekstrem forvandling. De trengte trolig en kraftig modernisering for å holde tritt med sine konkurrenter, men det kan se ut som barnet forsvant ut med vaskevannet.
Der de tidligere sto sammen for hverandre, med like vilkår, og godt lokalt forankret, er det i dag vanskelig å se forskjell mellom Rema, Norgesgruppen eller Coop. Demokratiet har sakte, men sikkert fått vike for effektiv styring og profittmaksimering. Antall selvstendige lag har på få år blitt redusert fra flere hundre til å nærme seg femtitallet. Lagene tvinges til å underlegge seg de store ved hjelp av dårligere vilkår for de små, og mangel på tilførsel av kompetanse internt.
Flere politiske partier står på barrikadene i et opprør fra distriktene mot sentralisering, men dette viktige temaet har tilsynelatende ingen brydd seg om. Uten butikken dør bygda, og med et Coop Norge som styres av de store som gir seg selv bedre betingelser går det bare en vei. Det er nemlig ikke lenger slik at alle har en stemme. Det er antall ansatte og omsetning som gir stemmemakt. Når et stort lag greier å fusjonere inn et mindre flyttes makt fra de små til de store.
Det er en svimlende forskjell mellom Coop Korgen og Coop Midt-Norge. Lederen for sistnevnte har en lønn på et tosifret antall millioner, og fokus ser ut til å være på å vokse gjennom å spise små konkurrenter, og gjennom finansinvesteringer. Av lagets rekordoverskudd på 354 millioner før skatt i 2019 kom «bare» 129 millioner gjennom ordinær forretningsdrift, resten var det man i gamle dager kalte spekulasjoner.
Det er altså dette som er «den nye vinen». Det er for mange litt vrient å se hvordan dette passer inn i den gamle kooperasjonstanken. Det blir flotte tall i kroner på bunnlinja, men det betyr samtidig større og større enheter med mindre og mindre lokal medbestemmelse. Med større sentre i de mest sentrale strøkene går det ikke opp rent matematisk at de små er tiltenkt å overleve.
Likheten mellom slike fusjoner og kommunesammenslåinger er rett og slett slående. I noen tilfeller vil de store redde de små, og sikre at alle får et godt tilbud. I andre tilfeller flyttes bare makt og arbeidsplasser.
