Mennesket har en merkelig trang til å ødelegge ting. De fleste har nok en og annen gang kjent på lysten å knuse noe, enten fordi det ikke passer, det provoserer, eller rett og slett fordi livet ikke har smilt i det siste.
Veien mellom å ha lyst til å ødelegge noe og faktisk gjøre det, er heldigvis for de aller fleste, ganske så lang.
Hærverk er trolig noe samfunnet aldri helt får kontroll på. Noe av det skjer i ren ubetenksomhet, av kjedsomhet, eller for å søke oppmerksomhet. Når skoleelever tegner et kjønnsorgan på en ny vegg og skriver obskøne meldinger, ja så vet vi at dette ikke er noe nymotens påfunn. Ved utgravingene av Pompeii som ble offer for et vulkanutbrudd for 1.942 år siden, altså i år 79, ble det funnet meldinger og tegninger som er mistenkelig like de vi finner i dag. Det betyr slett ikke at det er greit, men heller en bekreftelse på at dette er en pubertal handling som vi nok også vil se i framtiden.
Det er derimot vanskelig å tro at synderne bare få år senere er særlig stolte over sine vågale krumspring, verken de i år 79 eller 2021.
Hva kan så samfunnet gjøre for å unngå at ting vi er glade i blir ødelagt, at penger som skulle gått til å lage nye ting heller må brukes til å reparere ødelagte ting? Inkludering er kanskje det første og beste ordet å bruke. Jo flere som føler og tar eierskap i fellesgodene, jo flere passer på – og korrigerer de som trår feil.
I Hemnes bor vi i små lokalsamfunn, men det betyr ikke at alt er trygt og godt. Ulike levekårsundersøkelser har startet alarmklokkene tidligere, det jobbes med for å snu utviklingen, for å skape trivsel og trygghet.
Det er vanskelig å si om hærverket som er utført av de aller yngste passer inn i noen trend, eller om det rett og slett bare er tilfeldigheter. Det bør uansett vekke bekymring i flere miljø enn hos foreldrene. Det er viktig at man i jobben med å finne svar verken tildeler skyld til foreldre eller barn, men heller forsøker å få gode samtaler, legge felles planer og inkludere hverandre.
Om sluttresultatet blir at vi alle har litt mer omsorg, omtanke og empati vil trolig også skadeverkene i framtiden bli mindre, både på eiendom og mennesker.