Spesiell gave til kulturskolen

Etter hyggelig tips fra kulturskolerektor, Elisabeth Villmones Ødegård, møter vi opp hos tusenkunstneren Inge Magnus Brox en formiddag  i april.  Tipseren har fortalt at det skal foregå en spesiell overrekkelse, og vi vil mer enn gjerne være med på seansen.

Inge var skolesjef i kommunen vår i en mannsalder, og i god tid før han nådde pensjonsalder, begynte han å samle materialer og utstyr for å drive med trearbeid. I flere år var han på Hjerleid handverksskole og lærte seg treskjæring. I mange år var han fast deltaker på LHL sine kurs på Hauknes, der han drev med sveiping og treskjæring. Ryktene sier at han har laga og skåret ut et tosifra antall kister i akantusteknikk, men som den allsidige herren han er, har han også vært innom knivmaking, sveiping og lagging, for å nevne noen av aktivitetene hans.

Takketale

Kulturskolerektor Elisabeth er den som skal motta denne unike gaven, og hun holder en inspirert takketale til instrumentmakeren. Hun synes det er fantastisk at Inge vil forære et slikt instrument til kulturskolen. Det er spesielt å få et slikt instrument som har så mye historie bak seg.

– Konseptet salmodikon har stor kulturhistorisk verdi. Instrumentet er genialt. Det er så enkelt at ukyndige lett kan spille på det, siden det står tall på gripebrettet. Dessuten vil jeg si at Inge er en utrolig god håndverker og fortjener kred for det han gjør, sa Ødegård.

Russisk folkeinstrument

Ved sida av det splitter nye salmodikonet ligger en russisk balalaika og en trekanta kasse med gripebrett og tre strenger.  Inge forteller at balalaikaen er et minne fra en tur til Russland. Det trekanta instrumentet kalles mandolaika, og både navnet og selve instrumentet er inspirert av det russiske folkeinstrumentet. Instrumentmakeren fortsetter med å gi oss en musikkhistorisk forelesning.

Nytt instrument

– Mandolaika kan vel sies å være en fjern slektning av balalaika og er et resultat av et samarbeidsprosjekt mellom Borisoff, russisk musiker, Finn Benestad, professor og lærebokforfatter, og en sløydlærer som hette Solheim. Målet var å lage et instrument som kunne lages på sløyden og som kunne spilles i lag. Resultatet ble denne mandolaikaen som jeg har arbeidstegninger til her, forklarte Brox.

Prøve som instrumentmaker

– Jeg kom borti dette da jeg var lærer på Bryn skole i Oslo. På timeplanen sto det sløyd. Dermed hadde jeg nøkkelen til sløydsalen, og jeg var ofte der om ettermiddagene. Da jeg fikk greie på dette konseptet med mandolaikaen, kjøpte jeg heftet og det utstyret som trengtes, og så laga jeg det der. Jeg laga det ikke for å spille på, men det har hengt på veggen som et minne fra Oslo-tida.

Bygget på oppfordring

– Egentlig var det Harald Brygfjell som inspirerte meg til dette arbeidet. Han hadde hatt et stykke i Rotfeste og lurte på om ikke jeg kunne lage et slikt instrument. Jeg sa meg villig til å prøve, og resultatet ser dere her.

”Fabrikknytt” salmodikon

– Så får vi gå over til hovedsaken, eller ”hovedinstrumentet”. Dette instrumentet er nytt, men salmodikon er et gammelt instrument, som skriver seg fra 1820-åra. Det er et nokså primitivt instrument med kun en streng som du stryker på med fiolinbue.

– Grunnen til at det ble tatt i bruk i skolen og i kirken,  var at det skulle bli litt mer svung på salmesangen, for den var visstnok ikke så bra. Den ble også tatt i bruk på lærerseminarene, og der ble den obligatorisk utover på 1800-tallet. På slutten av århundret ble det mer vanlig med orgel både i kirka og i skolen.

Gamle instrumenter som mal

– Her i kommunen finnes det, så vidt meg bekjent, tre stykker. Det henger ett på bygdetunet på Bjerka. Det finnes ett på Bleikvassli skole og ett på Inderdalen gård i Bryggfjelldalen. De to første har jeg lånt og hatt som mal.

Oppbygging

– Instrumentet består av en enkel resonanskasse med et gripebrett. Det eneste jeg ikke kunne lage, var strengen og gripebrettet. Strengen, som er beregna for cello, fikk jeg fra Spania, og gripebrettet fikk jeg kjøpt hos Torleif Larssen på Hemnesberget.

Spesielt notesystem

– Det var neppe mange klokkere og lærere som kunne noter på den tida, så derfor ble det laga et system med siffer som angav note og hvilken oktav det hørte til i. Med instrumentet fulgte også en ”nøkkel” for å transponere melodiene over i andre tonearter.

Prøvespilling

Som avrunding får Elisabeth låne noteheftet, som for øvrig tilhører Harald Brygfjeld, og prøver seg på Vår Gud han er så fast en borg. Av mangel på harpiks til fiolinbuen, blir lyden litt svak, men både notene og instrumentet virker tilfredsstillende.