I gamle Engevik Møblers lokaler på Hemnesberget tilbyr Yvonne Rosten malekurs og overnatting i fargerike, kreative omgivelser. Her foregår det spennende prosesser på flere plan.
Kristin Vekthaug sjekker fredag kveld inn på Mileperlen Gallerihotell, sammen med undertegnede. Hun har fått malekurs i bursdagsgave av en venninnegjeng, og er klar for en kreativ husmorferie fra fredag til søndag. Traktoren og høygaffelen er midlertidig parkert, til fordel for maleplater og pensler. Sønnen Sondre Vekthaug tar seg av de 130 sauene hun til vanlig steller for på Baklandet i Korgen.
Malekurs
Yvonne Rosten tilbyr ulike kurs, fra figurativt til intuitivt og maling av portretter, og kurs i tegning med kull og blyanter. Hun jobber halv stilling i Kulturskolen i Rana ved siden av.
Yvonne kvitrer velkommen idet vi kommer inn, og ber oss finne oss noen maleplater.
På forhånd har vi blitt bedt om å finne motiver som er aktuelle for oss å male, og ta med i A4- format. Nå skal vi bestemme oss for hvilke motiver vi skal bruke ei helg på å prøve å formidle med maling og pensler på ei treplate.
Strukturer
Første oppgave blir å grunne platene og lage seg noen strukturer i den. Her tas frem redskaper av ymse overraskende slag, som metallkroker for gardinoppheng og duploklosser, og mer tradisjonelle maleredskaper som skumgummiruller. Disse skal brukes for å lage en mer spennende bakgrunn, litt «liv i leiren».
– Jeg er veldig opptatt av å lage strukturer i bildene mine, forteller Rosten.
– Så kan man hente frem så mye, eller lite som man vil av disse i bildet etterhvert. Det er dette som skiller malerier fra fotografi! Jeg ønsker at elevene mine skal ende opp med en versjon som er bedre enn foto, et mer levende bilde, forteller den engasjerte kunstneren.
Elevene jobber på, prøver seg frem, og latter høres innimellom lekenheten som utspiller seg.
Jobbe med flater
Kristin bestemmer seg for motiver, og får instrukser om hvordan dette skal overføres på den store plata. Pliktoppfyllende setter hun i gang, og når penslene skal svinges får hun beskjed om å jobbe med flater. Farger blandes iherdig, og det legges farger lag på lag. De skal blendes sammen og lage fine overganger, et naturlig uttrykk. I lokalet er det bare tripping fra to Welsh Corgier, og musikk på høyttaler som høres. Elevene har gått inn i malemodus.
– Jeg blir helt stille når jeg konsentrerer meg om slikt, forteller Kristin mens hun veksler mellom å se på egen maleplate og det utvalgte motivet. Farger, linjer, flater skal bygges opp.
– Ja, det er da vi er i flytsonen, repliserer Yvonne. Det blir som en meditasjon!
Bannskap og glede
Underveis i bildebyggingen møter vi på både glede og frustrasjon. Nesevinger, øyne og pels er ikke «bare-bare» å få til å se tredimensjonale ut, på et todimensjonalt bygningsområde, ei flat plate. Yvonne kommer ilende til når hun hører huffing, stille bannskap og ser kroppsspråk som hyler stille om hjelp. Hun ber om å få sitte litt, og svinger penselen vant. Ligner nærmest filmtriks, spør du meg… Mens hun viser oss, forteller hun hva hun gjør og hvordan.
– Det ser så lett ut når du gjør det, nikker vi elevene samstemt.
– Dere må ikke sammenlikne dere meg meg, jeg har jo gjort det hele livet!
– Men sammenlikne dere med dere selv, og det dere mestret før dere kom hit. Det er jo det vi har et mål om, at dere skal kunne mer når dere drar på søndag, enn når dere kom, sier Yvonne.
Det hjelper. I allefall litt.
Gallerikatten Milo ligger på gulvet, delvis under staffeliet, og maler. Så treffende.
Forventninger
Kristin er ei kreativ dame som har malt i mange år, og er vant med å se farger og former, men har aldri malt portretter før. Det har stort sett gått i landskapsmaling til diverse formål som gaver og dekorering av ting. Denne helgen er det mellomstedattera, Karoline, som sakte men sikkert blir gjengitt på plata foran henne.
– Det er litt skummelt å prøve seg på portrett. Spesielt noen man kjenner så godt, forteller Vekthaug og smiler forventningsfullt.
Det ser ut til at hun mestrer den nye utfordringen helt perfekt. Jenta, med briller, hatt og pledd, skrider frem steg for steg.
Vi blir stadig påminnet om at vi ikke skal tenke detaljer for tidlig. Men det er vanskelig å holde igjen, det er så mye som vil ut på en gang, og vi er så spente på å se om vi får til det vi ønsker. Her skal evnen til å omforme det vi SER på motivet, balanseres med det vi VET er der. Inntrykket skal føres fra øynene våre, via hjernen og ut gjennom armen og penselen, og uttrykke former, anatomi og bevegelser.
Hår til besvær
Jeg selv har jobbet med et sort-hvitt portrett av min far, og strever med håret.
– Ja, det ser jo ut som han har fått strøm i seg, kommenterer den ærlige læreren.
Det er helt sant. Her må det jobbes. Konsentrasjon manes frem, inn i bobla igjen!
Bannskapen høres ikke, men produseres i takt med penselstrøkene, til det plutselig løsner. «Antyde, jobb med områder, ikke bli for detaljfokusert» overtar som mantra.
Personlig prosess
– Jeg opplever at elevene mine ofte har en del motstand inni seg, men når de gir slipp på den går det mye bedre. Når de begynner å ta imot det jeg sier, råder om og anbefaler, skjer det ting. Det er en personlig prosess på flere plan, dette, forteller Rosten entusiastisk.
– Jeg elsker å undervise! Og elsker å være med på disse prosessene, fortsetter hun.
– Og så er jeg jo så heldig å få undervise folk som ønsker å lære det jeg vil lære bort! Det er noe helt annet enn å undervise på skole, der elevene ikke nødvendigvis er motiverte for det de skal lære. Jeg lærer mye selv av dette også, sier Yvonne, som forteller at hun er selvlært.
– Ja jeg har prøvd meg frem med ulike teknikker og redskaper, fortsetter hun, og viser hvordan hun gjerne bruker en bomulls-fille for å få frem ønskede farger og strukturer.
Timene flyr, og dag blir til natt. Ny dag bringer nye farger, nye flater og ny giv.
Ingenting feil
– Hvordan går det med reven, spør Rosten som selv har satt seg med et portrett innimellom «førstehjelp» hos elevene.
– Det går nå… kommer det stille fra Vekthaug, som har satt bort bildet av dattera, og jobber med et maleri av en rev.
Rosten kjenner lusa på gangen, det har vært fryktelig stille, kanskje ikke av den meditative stillheten, hos elevene i det siste. Vi ler litt selvironisk over observasjonene til den årvåkne læreren. Hun har nok øyne i både nakke, armer og ben, tenker vi.
– Ingen ting blir feil, det er bare å prøve, så male over hvis det ikke blir som man ønsker, sier hun bestemt.
–Det er jo det som er så fantastisk med akrylmaling!
Litt kaffe kokes, og inntas i store slurker, det er i allefall ikke feil. Ørene og øynene spisses til det som læreren formidler. Vi gir oss ikke.
I løpet av søndagen kommer både øyne og pels på plass, med glød og sjel.
Mileperler og Milepæler
Yvonne svinser glad rundt mellom matlaging og maling. Innimellom er elevene iherdige og selvstendige, og innimellom tomme og hjelpetrengende.
– Det er derfor jeg har kalt stedet Mileperlen. Det er fordi de som kommer hit når milepæler i livet sitt, på flere plan, og så skal det være vakkert rundt dem som kommer hit. De som kommer hit på kurs og overnatter får veldig mye ut av kurset. Da får de være i modus hele tiden, uten forstyrrelser av hverdagslige gjøremål, og gjerne male langt utover kveldene, eller tidlig på morgenen, sier gallerieieren.
– Man skal unne seg selv å ha det bra, konstaterer læreren.
Selvfølgelig var navnet så gjennomtenkt, slår det meg. Hele gallerihotellet er fyllt med farger, malerier, dikt og andre kreative skaperverk produsert av Rosten selv.
Foran Kristin står det nå en rev, med et sjelfullt uttrykk, og pels man bare får lyst til å berøre. En luring som kan symbolisere både mot og kraft.
Smilet og mestringsfølelsen hos frøken Vekthaug fyller rommet. Den ellers så stille jenta er fornøyd med det hun har fått skapt, selv om bildene ikke ble helt ferdig, har det vært så fine prosesser og mye gøy i helga. Vi vender nesa hjemover til sauer og tastatur, med mang en latter og mye form og farge i minnene.
