I 1200 år har påskefeirende nordmenn mikset kristne regler med alskens gamle og nye skikker.
Skikker kommer, og skikker går. Det er vel knapt noen som legger en mynt i venstre sko på skjærtorsdagsnatten lenger. Eller som spiser bevisst tarvelig mat på langfredagskvelden. Likevel, mange tradisjoner består.
– Det er viktig å huske at påsken i Norge er en kristen høytid. Det var, og er ennå for mange, den viktigste kristne høytiden, sier folklorist Ørnulf Hodne ved Universitetet i Oslo.
Påskeharer, kvister med gåsunger, Kvikk Lunsj og solskinn i hytteveggen, det er folketradisjon, påpeker Hodne, ikke kristen tradisjon. 85-åringer har skrevet en rekke bøker, en av dem er «Påskefeiring i Norge», som handler om kirke, folketro og folkelige skikker – og folkeferiens inntog med velstanden.
Han feier raskt bort hedenske fruktbarhetsritualer og den jødiske høytiden pesach som opphav til våre viktigste skikker i påsken.
– Påsken kom med kristendommen til Norge på 800-900-tallet, og for fullt etter slaget på Stiklestad i 1030. Kirken hadde med seg mange regler. Nordmenn spedde på med lokale skikker og overtro. De tilpasset reglene det levesettet de hadde, sier Hodne.
Pinsel og glede
Han loser oss gjennom den ene utdødde skikken etter den andre, og begynner med fastelavnsfeiringen og fasten.
– Påsken begynner strengt tatt da, for det skulle fastes i 40 dager før påsken, påpeker han.
– De religiøse forskriftene tilsa at folk skulle gjøre bot helt fram til påskedag. Mye av dette var vanlig helt opp til 1800-tallet, selv etter bruddet med katolisismen.
I dag er det bare litt av dette igjen.
– Noen kjøper fastelavnsris, og en del baker boller som markerer festen før fasten. Svært få faster, sier Hodne.
Han påpeker at uka fra palmesøndag til påskedag, den stille uke, var den tristeste og til dels skumleste av alle, før man kunne slippe gleden løs påskesøndag.
– Det med å virkelig plage seg selv til blods, er det ingen som egentlig gjør Norge i dag, sier Hodne.
Jesus ut av egget
Påsken er full av symbolikk, og det har vi med oss ennå. Vi pynter med alt som spirer og gror, symboler på liv og oppstandelse. Hodne mener egget er det sterkeste påskesymbolet vi har nå – og det er kristent, det også.
– I Norge kom skikken med å spise egg påskemorgen på 1800-1900-tallet. Påske og egg hører sammen fordi egget er et kristent symbol på oppstandelse og gjenkomst. Det ble godkjent som symbol for dette i middelalderen, sier Hodne.
På 1200-tallet i England, kort tid etter at egget ble livskraftsymbol, begynte man å dekorere påskeegg.
– Tradisjonen spredte seg via Danmark og Tyskland og kom til Norge på 1800-tallet. Det er jo noe mange gjør ennå!
Mannssjåvinistisk fest
En måte lokalt levesett ble tilpasset kirkens regler på, var når krav om å avstå fra arbeid langfredag åpnet opp for fest skjærtorsdagsnatt. Da kunne man gjøre kur til det annet kjønn.
– Man hadde ikke så mye fri ellers, og de skulle ikke noe dagen etter. Så da hadde de muligheten, sier Hodne.
Noen steder utviklet denne festingen seg til mannssjåvinistiske lokale skikker.
– Menn ha rappet stakkene eller skjørtene til så mange jenter som mulig og hengt dem opp i trærne. Jentene måtte gjemme seg denne natten, sier Hodne.
Ny katolsk påvirkning
Mange tradisjoner har ebbet ut, som pisking av folk og fe langfredag, frykt for hekser og troll på påskeaften – og fulle kirker påskedag.
– Aldri var det så trangt som da i kirken. Det er ikke alltid tilfelle i dag, nei. Men vi har fått 85 fjellkirker, og med vår sterke hyttekultur i påsken øker de i popularitet, sier Hodne.
Også katolske kirker i Norge har stor tilstrømming i påsken. De siste tiårene har Norge blitt påvirket blant annet av et økt antall katolikker i befolkningen. Samtidig er pilegrimsferder blitt vanligere. Nettsiden katolsk.no skildrer det som «en bølge av pilegrimsbegeistring» som «har skyllet over landet».
– Folk reiser til Santiago de Compostela i Spania, de ser på midnattsmesse med paven i Roma, eller reiser dit, og noen drar til Israel og Jerusalem, sier Hodne.
Trenden er beskrevet som allmennreligiøs. De som valfarter, ønsker å se skulpturer, katedraler, helgener og engler, men også å oppleve en åndelig samhørighet på tvers av landegrenser og religiøs overbevisning.
