Hopptimist i fritt fall

Å glede seg til spennende opplevelser kan være fint. Å glede seg for tidlig kan gi stor fallhøyde, som hvis gaven er et fallskjermhopp…

– Vil du ha et fallskjermhopp i bursdagsgave?

Lød det fra hodet over kaffekoppen på andre siden av bordet. Et fallskjermhopp?? Det var et spenstig spørsmål før kl. 7.30 en onsdag morgen. Jeg kunne nærmest høre nedtellings- tikk – som i Jackpot på P4 – som forteller at det haster å svare, inni hodet mitt. Tikk- tikk-tikk…

– JA!?! !

Klarte jeg det innen fristen? Jeg løftet blikket fra mitt stekte egg, og gløttet spent og spørrende over på andre siden. Ja den andre siden av bordet, ikke som i Åndenes makt, skal sies.

Jeg, som nesten ikke kan stå på høye stup eller broer, ikke av høydeskrekk, men fordi jeg kjenner en trang til å forsøke å fly, har vel en indre fugl inni meg, til tross for at jeg er født i fiskens stjernetegn.  – Og da snakker vi ikke om at jeg har en trang til å slippe en due, men å fly selv. Dette måtte jo være noe for meg, så det føltes helt naturlig å svare kjapt JA.

Bonden smiler fornøyd. Taster i vei på telefonen, og er såre fornøyd med å ha kjøpt meg bursdagsgave. Bare ei uke på overtid, omtrent.

De neste minuttene oppdaget jeg at det finnes to typer mennesker. De som svarte på min fornøyde snap om at jeg i påsken skal hoppe i fallskjerm med «Tøft!» og «Jeg vil også!», og på den andre siden de som svarte med «takk for alt!», «du er gal!», eller «jeg hadde kommet til å bæsje i buksa!». Omtrent halvt-om- halvt av respons fikk jeg. Interessant! – Halvparten av vennene mine er like risikovillige som meg, og andre halvparten er vel dem som holder meg i selene. Mamma fikk ikke noe informasjon, og jeg håpet inderlig at ingen skulle lekke dette til henne heller. Hun ville stemt nei, og hun har fortsatt dobbeltstemme, dessverre.

Jeg var inne på tanken om å skrive ferdig en tekst om hoppet før fallskjermhoppet var gjennomført. Det virket både fristende og litt smart. Så kunne den liksom eventuelt bli en lykkelig selvbiografisk nekrolog? Men så kom jeg på at det både ville være å selge skinnet før bjørnen var skutt, òg å male fanden på veggen. Her var jo bare snakk om et lite hopp. Type fallskjerm. Verken bjørner eller fanden skulle involveres.

Så kom vendepunktet. Kanselleringen. «En av våre samarbeidspartnere har trukket seg. Vi håper ikke skuffelsen er for stor. Ønsker å se deg ved en senere anledning!» «Vennlig» hilsen fallskjermklubben.

Altså. Fire dager etter at jeg hadde fått bursdagsgaven min, forsinket, ble den altså kansellert – og det før jeg virkelig hadde fått den!? Vennlig sa du? Har verden vendt seg imot meg? Først en særdeles ugrei restskatt, og nå dette? Samme dag til og med!!

Kunne det hele være sabotasje fra noen som ikke ønsket meg i flyvende himmel? Eller fra de som så for seg at jeg kom til å ende mine dager? Mamma, kanskje? Hadde hun fått nyss i dette, og fått en «samarbeidspartner til å trekke seg»? Eventuelt dem som hadde sett for seg at jeg også kom til å gjøre i buksa? Som for skammens skyld tok ansvar og kansellerte meg? Eller var det nok et kapittel i den traurige kampen for at kvinner skal få hoppe på lik linje med menn? (Selv om dette ikke dreide seg om den typen med ski på beina..)

Etter alle kreative løsninger jeg kunne produsere var ferdig tenkt, formet av min skuffelse og trang til å ha noen å skylde på, måtte jeg innse at det bare var uflaks.

Jeg hadde gledet meg for tidlig, spredd det glade budskap om at jeg endelig skulle få hoppe i fallskjerm, og det til og med lokalt, uten å tenke at det var muligheter for kansellering, og at jeg gledde meg for tidlig. Hadde brysket meg og vært tøff i pysjamas, tøff i hoppdress i tankene. Hva mer kan man forvente seg da, enn at karmaen slår deg i bakhodet, rekker tunge og ler?

Man skal aldri hoppe så høyt at man snubler i eget skjegg, heter det vel. Og det var vel nettopp det som skjedde. Eller var skjegget havna i postkassen? Den postkassen hvor jeg  postet iherdig og skrøt av mitt kommende vågestykke? Skuffelsen og skjegget i postkassen blir tatt med inn i påsken, inn i stille uke. Det nærmeste jeg kommer å være flyvefisk er vel hvis jeg våger meg på et skihopp produsert av og for ungene. Merkelig nok kjennes det mer risikofylt ut, større fallhøyde på en måte. Det blir aldeles ikke 20 i stil, sikkert ikke særlig mye lengre enn meteren, øver jeg litt kan jeg kanskje slå niesa på 4 år….

Men så har jeg jo kanskje en bursdagsgave til gode!? Ikke no press der altså, på bonden, men jeg er en evig (H)op(p)timist…