Båtinteressen har eksplodert i koronaåret. Marius Løkse og Bjarte Vestøl er blant dem som sverger til båter drevet av muskelkraft.
– Jeg føler meg nesten som en viking i «Beforeigners», sier Marius Løkse (47), og viser til dramaserien der vikinger fra fortiden plutselig kommer roende inn til nåtidens Oslo.
Rett utenfor Munchmuseet i Bjørvika har Løkse nemlig fire tradisjonelle norske trebåter liggende, som står i stor kontrast til områdets nybygg i glass og betong.
– Å ro er nesten som å reise i en tidsmaskin, robåtene er en del av vår nasjonalarv. Å ro er dessuten veldig meditativt, man kommer inn i en egen flyt og rytme, sier Løkse.
I tillegg er det god trening.
– Man får brukt hele kroppen. Mange tror at man ror med bare armene, men man bruker vel så mye beina og overkroppen, sier han. For 11 år siden startet Løkse roklubben Åretak.
– I utgangspunktet hadde vi ro-opplæring for ungdom og skolebarn. Men vi fant etter hvert ut at vi like godt kunne ha roklubb på ettermiddagen også. Vi er en gjeng entusiaster som møtes for å ro og pusse på båtene, forteller han.
Stor etterspørsel
Siden koronaen slo til for alvor i fjor, har det vært meldt om en voldsom interesse for både nye og brukte båter. Ifølge Finn.no var trafikken til båtannonser rekordstor i fjor. Nylig skrev DN at markedet for båter er enda hetere i år, og at forhandlerne sliter med å dekke etterspørselen.
Også robåtprodusenten Vinstrabåten har merket økt interesse i koronaperioden. De selger robåter i glassfiber.
– Vi solgte veldig bra i fjor, og tror at koronaeffekten vil bli like sterk i år også. For øyeblikket er vi utsolgt, men vi får inn flere båter i mai, forteller daglig leder i Vinstrabåten, Olav Harald Vårdal.
Rodde Norge på langs
En som tok ro-interessen til nye høyder i fjor, var Bjarte Vestøl (62). Han rodde fra Kristiansand til Skarsvåg, som ligger øst for Nordkapp. Turen tok i underkant av fire måneder.
– Jeg hadde rodd litt fra før, men ikke mye. Men jeg er veldig interessert i gammel kystkultur. Norge har en flere tusen år gammel tradisjon for å bygge båter. Jeg ville vise at de norske tradisjonsbåtene fremdeles er konkurransedyktige som ekspedisjonsbåter, og brukte derfor en oselver, forteller han.
Målet med turen var også å møte folk som bor langs kysten, og oppleve dyre- og fuglelivet.
– Det var en fantastisk tur, jeg tenker på den hver dag! Jeg håper flere får øynene opp for denne typen båt, sier han.
Ønsker mer interesse
Generalsekretær i Forbundet Kysten, Per Hillesund, skulle ønske interessen for robåter var enda større.
– Å ro er en veldig flott form for friluftsaktivitet. Det er miljøvennlig, det støyer ikke, og det er god trening. I tillegg er det sosialt – i båten kan man ha med både folk og hund og mye utstyr, påpeker han.
Forbundet Kysten har flere aktiviteter for å holde norske robåttradisjoner ved like. Blant annet har de utviklet Roknappen, som er en lavterskel ferdighetsprøve for barn og unge.
– Nå holder vi på med et prosjekt som heter Kystledprosjektet. Målet er å tilby rimelige overnattingsmuligheter langs kysten som er åpne for alle. På overnattingsstedene ønsker vi også at det skal være robåter tilgjengelig slik at folk kan prøve seg, sier han.
Flere lokale kystlag har også laget beskrivelser av ruter som egner seg for robåt.
– I Forbundet Kysten har vi et samarbeid med Norges Padleforbund om gradering av ro- og padleruter i Oslofjorden, forteller han.
Forbundet Kysten har også hatt et prosjekt for å sikre kunnskap om bygging og bruk av norske tradisjonsbåter. Sammen med Sparebankstiftelsen DNB har det fått bygget rundt femti nye tradisjonsbåter som skal brukes av lokale lag og foreninger, leirskoler, og folkehøgskoler i hele landet.
Båtverdenens bunader
Utenfor Bjørvika er det nettopp de norske tradisjonsbåtene Marius Løkse tar vare på.
– Dette er båtverdenens bunader, sier han, og peker på en sognebåt, en nordlandsbåt og en oselver.
– Man skulle kanskje tro at nye båter i plast og glassfiber er enklere å ro, men det skal godt gjøres å finne en plastbåt som er like god å ro som disse. De har fantastiske linjer, og kan gå fra null til fem knop på sekunder, sier han.
Ulempen er store mengder vedlikehold.
– Man kan ikke ha dårlig tid hvis man har trebåt, smiler han, og legger til at båtpussing også er en del av sjarmen.
Løkse anslår at han er ute og ror omtrent annenhver dag, på kortere eller lengre turer.
– Jeg er musiker av yrke, så jeg prøver å finne en balanse mellom å bruke tiden min på øving og på båthobbyen, sier han.
Erfaringen som musiker og formidler har han også trukket inn i Åretak, der skoleelever ikke bare får lære å ro, men også lærer litt kulturhistorie og om båtenes historikk.
– Jeg har også hatt roturer med fremføring av Terje Vigen, og vi har bygget en scene som kan tas i bruk når restriksjonene blir færre, forteller han.
Han håper at det etter hvert blir mer vanlig med deleløsninger, slik at flere kan få tilgang til båt.
