Grising, lamming, rotemateriale for gris og saueull blir noen av de nye bestanddelene i hverdagen for Krister Andrè Bjørsvik (28) og Amalie Adolfsen Saghei (26), etter å ha kjøpt gården på Villmoheia.
Krister Bjørsvik overtok gården på Villmoheia i Korgen 1. oktober i 2020, og har som flere av de andre unge bøndene vi har møtt, fått en bratt læringskurve. Dagene på gården går unna, innholdsrike og travle.
Familie i vekst
Våren på Villmoheia kommer ikke til å bli noe mindre travel, for da er det ikke bare sauene som venter små. Paret venter sitt andre barn i lammingstida. Deres førstefødte, Edvin, blir 3 år 1.april.
– Heldigvis har jeg god hjelp i bestefar, som kommer for å hjelpe meg i lamminga, sier Krister, som ikke ser mørkt på en travel oppstart.
Den lille familien kom flyttende fra Rana, hvor damen på gården kommer fra. Der hadde de bodd siden 1.mai i 2019, og Bjørsvik jobbet som anleggsarbeider ved VM Rana As. De hadde vært på utkikk etter et gårdsbruk, og sett seg om etter et passende sted i nabokommunene. Etter ei tid dukket Villmoheia opp som et alternativ, og da slo paret til. Bjørsvik som er fra Leirfjord, har jobbet som avløser på Løkås i Leirfjord.
– Ja det var enten å finne seg en same, eller å bli bonde, jeg hadde sett for meg i livet, ler Krister hjertelig.
Valgte Hemnes Kommune
– Hvordan endte dere opp med å velge Hemnes Kommune?
– Det var jo litt eksklusivt å flytte hit til Hemnes, da man som unge førstegangsetablerere får tilskuddet på 200.000 kroner. Så det var nok med på avgjørelsen, forteller den unge bonden.
– Det blir jo store lån når man kjøper en gård, men vi er bestemte på å få det til, fortsetter han med et smil.
På spørsmål om han har fått god hjelp i prosessen, forteller han at han har fått en mentor fra Norsk Landbruksrådgivning, Sigurd Langfors fra Bardal, som han får fem besøk av i året. Langfors har drevet med svin i 40 år, og har mye erfaring å dele med den nyoppstartede.
– Ja det har vært helt supert, han er en fantastisk mann så jeg var heldig som fikk han som mentor. Jeg tenker jeg kommer til å bruke han mer enn de fem gangene i året som han får betalt for gjennom landbruks-rådgivningen, sier Krister.
– Så har jeg god hjelp i pappa, er det noe jeg lurer på, så ringer jeg ham, forteller Bjørsvik, og legger til at faren driver med sau, og har også hatt slaktegris de 10 siste årene.
Griseplaner
Krister skal over til en annen grisetype i besetningen sin, så de grisene som er i fjøset nå skal fores opp og sendes til slakt før fjøset skal saneres. 26.juni kommer de første nye purkene, av typen SPF (Spesifikk patogenfri gris), som i følge Norsvin er betegnelsen på den høyeste helsestatusen en svinebesetning kan ha i Norge.
– Det er et grundig arbeid som skal til under saneringen. Hvert rom må desinfiseres i tre runder, og alt som kan skruves fra hverandre skal demonteres og rengjøres. Det skal være helt fritt for synlig skitt, forteller 28-åringen.
– Jeg hadde ikke tatt i ei grisepurke siden landbruksskolen da vi kom hit, så det har vært mye å sette seg inn i, men jeg liker å arbeide, legger han til.
Planen hans er å ha fire puljer med 12 purker per pulje, og det vil gi 10 runder med grising i året.
Vi sitter i fjøsrommet i grisefjøset, og her er det varmt og godt. Undertegnede får servert kaffe under praten. Rommet har både kjøleskap, kjøkkenbenk og kontorplass, så her skal han holde til under grising, og ha kontroll på sakene. På veggen henger en plakat med overskriften Halebiting ABC, som kan være til hjelp om man oppdager slikt i besetningen. Jeg leser meg opp på råd om nok rotemateriale for griser, som forebygging. Så sier Bjørsvik at jeg må titte under kontorpulten, og der hviler en robotstøvsuger.
– Ja, den fikk jeg kjøpt brukt, og syntes det var lurt å ha den her inne, forteller den humoristiske unge bonden og ler.
Ullprat
I nabofjøset er det per i dag 154 vinterfora sauer, primært spæl. Dette har han tenkt å fortsette med, og vi kommer i snakk om ullpriser.
– De med farget ull er det så dårlig betalt for, at de har jeg vurdert å gi ullen til noen i Dunderlandsdalen som spinner garn, i stedet for å levere den. På sikt blir det nok de uten farget ull jeg kommer til å avle videre på, sier den engasjerte unge mannen.
Siden paret venter barn under lamminga, forteller Krister at han slapp væren til søyene for paring litt tidligere enn det som er vanlig her i området, for å prøve å få litt tidligere lamming. Barnet deres skal fødes i Bodø, med planlagt igangsetting da Amalie har diabetes, så da blir paret fysisk borte fra gården ei stund.
– Bestefar kommer for å bo her, så han tar seg nok av det, men det hadde vært greit at det ikke var i den mest travle perioden.
Planen videre er at Krister skal drive gården, og bruke Amalie som hjelp når det trengs,som i periodene med lamming og grising.
– Ja, det er veldig greit å ha ei ekstra hånd på gården under «toppene». Men på sikt håper jeg på å finne en fast avløser som kan ta seg av noe. Det gjelder bare å finne den rette personen. – Bestefar blir jo ikke yngre, heller, forteller den åpenhjertige bonden.
Åpenhet i landbruket
Vi kommer inn på temaet gris og dyrevelferd, og Bjørsvik forteller at han er opptatt av åpenhet, og at ting skal gjøres rett.
– Ja, det skal jo være nøye med maten til folk, konstaterer han gjennomtenkt.
Krister forteller at de fører blant annet medisinregnskap for det som blir gitt til dyrene, og så kommer veterinær og sjekker om det som er gitt til dyrene, tomme medisinglass, samstemmer med det de har fått av resepter. På denne måten har veterinær full kontroll med hva som gis til dyrene i fjøset.
– Vi har ingen ting og skjule, og åpenhet er den eneste måten å skaffe seg tillit på, sier Bjørsvik videre.
Når de skifter grisetype blir det imidlertid veldig strengt, da skal dører på fjøset låses, slik at ingen uvedkomne kan komme seg inn. Med Spf- grisen følger et strengere smittevern, og rutiner.
Planen er å produsere alt av gris selv fremover på Villmoheia, et såkalt kombinasjonsbruk der purkene produserer smågris som fôres opp, og at man selger smågris i tillegg.
Når vi møtes har bondelaget i kommunen hatt grupper med bønder som har møttes for å snakke om jordbruksforhandlingene som står for døren. Gruppene har sett på diverse problemstillinger, og sendt inn sine meninger til Nordland Bondelag, som igjen sender innspillene videre sentralt.
– Det har vært fint å få delta i en slik liten gruppe, både for å bli kjent med de andre bøndene her, og for å diskutere sak, forteller en fremtids-optimistisk Krister. Han tenker han skal finne seg godt til rette blant hemnesværinger.
Griseglede
Iført rett fjøskostyme med lånt dress og støvler, får jeg lov å være med inn til grisene. Her er både svære purker med små, søte grisunger, og smågris som fôres opp.
Grisungene spretter rundt så de små ørene gynger, og grisemor titter opp på meg med et grynt. Bjørsvik forteller om inndeling av bingene, fôringssystem og hvordan det skal bli med de nye grisene som kommer til sommeren.
– Grisene skal ha nok plass til å springe, og nok saker å leke med for å ikke kjede seg, sier bonden, og peker på noe som henger fra taket. På gulvet har han strødd flis som de kan grave i, og de får daglig gress de kan styre med også.
Inne i rommet med purker kommer det ei mor og lukter på oss.
– De er ulike disse mødrene, noen verger ungene veldig, mens andre ikke er sånn, forteller Bjørsvik og åpner ei grind, og trår inn i en binge. Han løfter opp en liten tass, som responderer med en lyd. Det blir raskt stille når bonden snakker til, og koser med grisungen. De er vante til å bli håndterte, disse søte, rosa firbeinte.
Det er tid for den besøkende å dra, så han viser meg vei tilbake og ut av fjøset. Krister gleder seg til fortsettelsen i bondelivet, med barna, fruen og dyra.
– Så blir det vel om å skaffe seg en gjeterhund etter hvert, når jeg får tid til opptrening av det, avslutter den fremtidsrettede og arbeidsomme unge bonden.
