Takk til deg som har satt barna først

I disse dager er det ett år siden Erna Solberg offentliggjorde restriksjonene som la et tungt lokk over Norge.

Pandemien rammer oss alle. Spesielt hardt traff nedstengingen barn og unge som mistet hverdagen sin. Som ikke fikk møte venner fra klassen, i idretten eller i speideren. Hardest rammet ble sårbare barn og unge som ikke har det bra hjemme. Som de 90 000 barna i Norge som har en forelder som drikker for mye alkohol. For disse barna ble livsviktige tilbud og fristeder fratatt dem – og de ble tvunget innenfor husets fire utrygge vegger.

Barne- og ungdomstiden vår er noe av det viktigste vi har. Minnene, opplevelsene og erfaringene tar vi med oss resten av livet. De former oss til menneskene vi skal bli.

At vi etter den første nedstengingen har klart å i stor grad holde tilbudet åpent for barn og unge, skyldes at voksne har ofret mye.

Takk til alle dere som har holdt dere hjemme for å begrense smitten.

Takk til dere i førstelinjen som har gått på jobb for å pleie syke, eller for å holde barnehager og skoler åpne – med risiko for selv å bli smittet.

Takk til alle som har tatt hjemmekontor der det har vært mulig.

Takk til deg som lærer som har sett barn og ungdom som har det ekstra vanskelig nå, og som har gjort noe med det.

Takk til dere som har utsatt bryllupet deres, eller deg som har feiret bursdagen hjemme alene.

Takk til alle dere som har satt sitt eget liv på vent, for at barn og unge skal få leve slik de fortjener.

Det er ett år siden vi ble tvunget til å leve annerledes. Et år med minst én meters avstand, lite sosialt samvær, kohorter, og redsel for at noen du er glad i skal bli syke. Innsatsen er til å bli stolt av. Og selv om vi fremdeles lever med inngripende tiltak, ser vi lyset i enden av tunnelen. La oss holde ut litt til, og ta det siste styrkeløftet sammen. Barna trenger det, og vi trenger dem.

Takk.