Gårdbruker Allan Falkmo Hansen (30) er lei seg for at skogsdrift på Hemnesberget og Sund skaper det både han og andre grunneiere ser på som en lite konstruktiv debatt.
– Jeg er selv ikke part når det gjelder denne konkrete saken i Bulia og Elvdalen, men jeg ønsker med mitt engasjement å adressere debattklimaet, sier Falkmo Hansen.
– Grunneierne er juridisk ansvarlig for at nødvendige undersøkelser er utført, og jeg synes derfor at det er viktig at også vi blir hørt i debatten, legger han til.
Leier inn tjenester
– For min del er det slik at jeg er gårdbruker av yrke, og så har jeg en liten skogeiendom. Slik er det for de aller fleste gårdbrukerne på Helgeland, forklarer han.
– Det betyr gjerne at vi aldri blir virkelig god på skogsdrift, og trenger da som regel hjelp til både å forvalte verdiene og også ta de hensyn som skal tas. Derfor leier man inn fagfolk som har den nødvendige kompetansen, som for vår del er Allskog, fortsetter han.
– De kan skogstandarden, og sørger for å være oppdatert på regelverket som til enhver tid gjelder. Dette anser jeg for å være den beste løsningen, både for meg som bonde og grunneier, men også for naturen, for de kan dette, sier han videre.
– Mye av uenigheten omkring temaet skogsdrift ser ut til å ligge i dette med regler og standarder. Jeg synes selvsagt at det er synd, og det at det brukes til dels sterke ord, nører opp under en debatt som i dette tilfellet strengt tatt er avklart. Både kommune og statsforvalter har gitt sitt tilsagn på at driften i Bulia er helt grei. Dette skal Naturvernforbundet ha fått papirer på, men på meg virker det som om de velger å se bort fra det, legger han til.
Næring i utvikling
– Industrialiseringen har også utviklet skogbruket, og i dag er det nå engang slik at det er store maskiner som gjelder. Ikke motorsag, hest og traktor, sier den unge gårdbrukeren.
– På samme måte som det er lenge siden de brukte høvel og annet håndverktøy på vindusfabrikken, for å ta ei sammenligning jeg mener er relevant, fortsetter han.
– Det norske lønningsnivået er med på å gjøre at man hele tiden er i utvikling, og ting endrer seg. Også skogbruket. Skulle vi se for oss drift på «gamlemåten» snakker vi nok om et lønnsnivå de færreste, om noen, ville akseptere. Enkelt fortalt: Norske lønninger er for høye til at vi kan klare å skape økonomi i skogsdrift slik de gjorde det tidligere, sier han.
– Man kan selvsagt velge å være motstander av utvikling, men her mener jeg at det er så enkelt som at enten har vi ei skogsdrift, eller så har vi det ikke. Per i dag er det helt utenkelig å stå i skogen med motorsaga. Ikke har gårdbrukerne tid til dette, og i tillegg er det et HMS-spørsmål, forklarer han.
– At noen har ønsker om å «ta tilbake» tida som var respekterer jeg, men samtidig mener jeg at man også må se på realitetene i problemstillingen, sier han videre.
En svunnen tid
– Skulle skogsdriften foregått på samme måte som i «svunne» tider, da hadde materialene hos byggvare-forhandleren blitt fryktelig dyre. Samfunnsutviklinga i Norge og ellers i verden er slik at råvarer i dag blir bare mindre og mindre verdt. Sånn er det bare. Om jeg selv hadde vært i skogen absolutt hele vinteren, hadde jeg vært heldig om jeg maktet å få til ei hel månedslønn, og det er realiteten med tanke på drift etter gammelt mønster, sier Falkmo Hansen.
– Jeg mener at man må tenke gjennom hva det vil bety dersom man sier at man ikke ønsker skogsdrift her, sier han.
– Dersom vi ikke har ei oppegående skognæring her i Norge, vil alternativet være hogst i andre land. Jeg tror vi er bedre på å forvalte skogen og naturen her i landet enn i de aller fleste andre land, legger han til.
Generasjonsarbeid
– Hvem er det som initierer prosessen med frivillig vern?
– Her mener jeg at grunneier og profesjonell aktør spiller på lag. Det gjøres miljøregistrering i skog (MiS – se faktaboks), og dersom man har områder av skogen der det er gjort registrerte funn av arter som krever det, legges det begrensninger på bruk, noe som igjen kan føre til at det foreslås vern, forklarer Falkmo Hansen.
– Det betyr at det enten kan være områder der grunneier ikke ønsker å ta ut og forvalte skogen, eller så kan det dreie seg om områder der man får føringer som gjør at skogen blir båndlagt til vern. Dette blir en vurderingssak, der en aktør som for eksempel Allskog kan komme med forslag om å starte en verningsprosess der skogens art og beskaffenhet tilsier det. Eller man kan ta initiativ til det selv, som grunneier, fortsetter han.
– Det hevdes at man ved frivillig vern kan få utbetalt minimum det dobbelte av kubikk-prisen på tømmeret, skattefritt. Er dette korrekt, og er det tilstrekkelig som insentiv med tanke på å oppnå en høyere grad av vern?
– Jeg anser det som litt irrelevant i debatten. Man kan som privatperson spørre seg selv om man ville solgt et rom, eller leid det ut til evig tid, dersom du fikk godt betalt for det? Det blir på en måte litt det samme, mener Falkmo Hansen.
– Arbeidet med en gård foregår over mange generasjoner, og man tenker i lange perspektiver. Skogen som jeg har hugget nå nylig var det min oldefar som plantet. Nå er det jeg som skal plante, og så får den skogen stå i hundre år og en generasjon langt der fremme får nyte godt av det, sier han videre.
– Dette ser jeg på som «grønn aksjespekulering», ikke egentlig en spekulasjon en gang. Det er økologi. Dessuten; verner man for store arealer, vil det være med på å tappe gårdene for verdier på sikt. Ønsker man at det skal være bosetning på Hemnesberget, også på gårdene, om hundre år, så må det også finnes et grunnlag for det, legger han til.
Debatt er helt greit
– Er det slik at det kun blir de områdene som er «utilgjengelige» som ender opp med vern?
– Nei. Her er det slik at dersom det er gjort miljøfunn/artsfunn som tilsier at området bør vernes, så skal det settes til vern. En hel del av uenigheten vi nå ser mener jeg bunner i dette temaet, sier Falkmo Hansen.
– Dersom Naturvernforbundet er uenige i regelverket som foreligger, mener jeg at de må «angripe» dem som lager regelverket og ikke grunneierne, som jeg føler at de gjør nå. De må «ta ballen», ikke mannen, sier han.
– Slik diskusjonen og debatten er nå, synes jeg faktisk at Naturvernforbundet opptrer litt uredelig, og det blir vanskelig å være konstruktiv når det er slik. Jeg mener også at de som befinner seg i lederposisjoner har et ansvar for å tøyle debatten, og sørge for at det hele foregår på et saklig nivå. Det føler jeg ikke skjer i dag, fortsetter han.
– Jeg synes det er helt greit med debatt og diskusjon om temaet skog og skogsdrift, og at man kan være uenige om ting. Jeg respekterer at man kan ha ulikt syn på saker. Men vi må ikke glemme at vi tross alt bor på et lite sted. Vi skal møtes på butikken, eller i andre sammenhenger, og da er det ikke så kjekt om man føler at man beskyldes for å være hensynsløse med tanke på naturen, sier han.
– Jeg mener debatten som den er nå er veldig skadelig. I utgangspunktet deler vi mange av de samme interessene, der det handler om å forvalte verdiene både i nåtid og fremtid. Debatten påvirker selvsagt oss grunneiere. Vi føler at vi settes i et dårlig lys, med påstander om at vi kun tenker profitt og ikke bryr oss om naturen, noe som altså ikke stemmer med virkeligheten, sier han videre.
– På et så lite sted mener jeg at vi ikke er tjent med slike motsetninger, legger han til.
Bruk marka!
– Selvsagt kan det se dramatisk ut med hogst, men her skal det plantes i igjen. Dette gjøres av fagfolk som kun driver med denne typen arbeid, forteller Falkmo Hansen.
– Plantet skog, såkalt kulturskog, vil få naturskogpreg når den blir gammel nok, altså når den er hogstmoden. Dersom man følger skogstandarden, ikke hugger skog som er for ung, så har du til slutt de samme kvalitetene som du finner i naturskog, fortsetter han.
– I Norge driver vi ikke med «plantasje-drift», med trær systematisk på rekke og rad. Det plantes for eksempel bak stubber der det tidligere har stått trær og ellers der de finner gode lokaliteter, og planterne er veldig gode på det de driver med, forklarer han.
– Det har heller aldri vært så mye død ved i skogen som det er nå. Slik blir det når skogstandarden følges. Man setter igjen noen trær, enten enkeltvis eller i små klynger, og man lar allerede døde trær bli liggende. Dette blir små biotoper som sopp, lav, fugler og insekter kan leve på, sier han.
– Ved en hogst er det også krav til at man setter av 15-20% av inntektene til nettopp skogtiltak, som planting, opparbeiding av skogsveier, som også turfolk fritt kan benytte. Friluftsliv og skogsdrift trenger aldeles ikke å være motsetninger. Tvert imot mener jeg at man kan «spille hverandre gode», legger han til.
– Jeg har de siste årene merket ei kraftig økning av folk som ferdes i Sundsmarka, og jeg synes det er kjempetrivelig å se. Vi liker at marka brukes til rekreasjon og opplevelser, og alle er hjertelig velkomne til å høste av det marka byr på, avslutter gårdbrukeren med et smil.
