Grisene på Valla er i dag uvitende om at matmor planlegger at huset deres skal bli nytt og spennende! Tine Nerleirmo Sjøvoll (26) er ikke redd for å tenke nytt, og ønsker å bygge om fjøsen på en innovativ måte.
Ute, nedfor trappa ligger ei søt firbeint frøken og ser rundt seg. Pelsdyret kommer imot meg og hilser på, før hun legger seg ned i snøen igjen. Hun er en Alaskan Malamute får jeg vite, og 3 år gammel. Inne i huset blir jeg loset til kjøkkenet i det blå huset på Valla.
Drøm oppfylt
Tine forteller at det å være bonde alltid har vært hennes drøm. 1.januar 2020 overtok hun og ektemannen Sindre Ulvang Sjøvoll drifta etter Knut Valla, og Avisa Hemnes skrev da om den lille familien som satset i landbruket. Nå har det gått et år, og den unge bondefrøkna er midt i arbeid med planer om ombygging av driftsbygninga.
– Det er nødvendig med litt oppussing av fjøset, og da har jeg samtidig lyst til å tenke litt nytt. Men det er mye å tenke på, og finne ut av, så det tar litt tid, sier Tine. Hun viser frem noen tegninger med forslag til nye løsninger på bingene og innredning.
– Jeg har vært i kontakt med flere som er veldig interesserte i å høre om planene, og synes det er spennende at jeg tenker nytt. Jeg håper jeg kan få nok økonomiske støtte til å realisere drømmen om en velferdsfjøs.
Team
Tine fikk sitt andre barn i april i fjor, og det ble to uker med barseltid og avløser i fjøset.
– Jeg var heldigvis i fin form, kroppen min kom seg fort etter graviditet og fødsel. Det er jeg veldig glad for. Det hadde blitt tungt ellers, da arbeidet mitt er så krevende fysisk, forteller tobarnsmoren.
– Når jeg nå tenker på alt det jeg gjorde som gravid, og ikke minst høygravid, er det kanskje litt uvanlig. Også å være i fullt arbeid så fort etter fødsel, fortsetter hun.
Sjøvoll forteller at moren hennes har stilt opp som barnevakt under morgenfjøset, og kveldsfjøset blir gjort etter at barna er lagt, og da er mannen hjemme og passer på dem. De er et godt team, og Sindre hjelper henne med det hun trenger en ekstra hånd til i fjøset, og også arbeid med traktor.
– Ja, han freser stort sett snø, men i dag måtte jeg gjøre det, forteller den tøffe ungjenta.
Bratt læringskurve
Katten i huset tripper rundt og ønsker litt oppmerksomhet innimellom, men finner ut at det er best å gå for seg selv på stua. Sjøvoll forteller at det har vært en veldig bratt læringskurve, hun hadde ikke kjennskap til grisedrift før de overtok, og har vokst opp med sau på Nerleirmoen.
– Nei, det var kun på en arbeidsuke på Nortura jeg hadde vært borti gris før, forteller jenta og smiler. Jeg sa da at jeg ikke skulle drive med gris, legger hun leende til.
– Jeg trives sammen med grisene, prater med dem, og koser med dem! Veterinærene som har vært innom bemerker at jeg har veldig rolige griser, sier Tine.
Det tar hun som et godt tegn, sammen med et bra gjennomsnitt på antall grisunger som fødes og vokser opp. Snittet hennes er i dag på 13 grisunger.
– Smågrisene kan vi se trives når de har bra tilvekst, og er aktive og nysgjerrige. De trenger nok strø på gulvet for å ha noe å grave i, og annet rotemateriale, som f.eks høy for å leke og aktivisere seg med. Sjøvoll deler raust av sin kunnskap.
Tungt arbeid
Slik fjøset er i dag, er det tungt fysisk arbeid, måking av grisemøkk foregår for hand, og trilles ut med trillebår. Fjøset skal også spyles jevnlig, og spesielt godt mellom «innsett»(ny pulje med gris) for å unngå å få spolorm hos dyrene. Jenta som er utdannet prosessoperatør er vant til hardt arbeid, men ser nytte i å bygge om til praktiske løsninger for den type drift hun ønsker å ha.
– Jeg er veldig glad jeg slipper pendlinga som jeg hadde før, og skiftarbeidet jeg hadde på Elkem og Celsa. Nå er fjøsstellene tilpasset vårt liv med små barn og jeg prøver å tilrettelegge for å ha mest mulig tid med barna. Det innebærer også å prøve å få unna mye i ukene, slik at jeg har helgene mer fri til aktiviteter sammen med dem foruten de to fjøsstellene, forteller Sjøvoll.
– Men det er jo alltids noe som skulle vært gjort, jeg blir jo ikke arbeidsledig, føyes det til.
Inseminering
Tine har vært gjennom driftslederkurs, og insemineringskurs på Hamar. Dette for å være best mulig rustet til å klare seg på egenhånd i drifta.
– Det er ikke så enkelt med den insemineringa, det er nøye arbeid, men greit å kunne selv! Forteller hun.
Tine forklarer at hun har 3 puljer med 10 purker i hver av dem, og at hun har 7ukers puljedrift. Dette betyr da at det da er «grising» hver 7. uke på Valla. Grisungene går sammen med mor i 5 uker, og purkene insemineres på nytt 4 dager etter at grisungene er avvente.
Slaktevekt
Noe som går igjen i det den unge bonden forteller, er at dyrevelferden er det som settes høyest, og løsningene hun ser for seg i det nye bygget, er basert på dette. Alt er nøye gjennomtenkt for at grisene skal ha det best mulig fra de blir født, og til de blir store nok til å sendes til slakt.
– Hvor store er de når de sendes til Nortura?
– Før var det 85 kilo som var grensa, nå er det 95 kilo, forteller Sjøvoll.
Undertegnede bemerker at hun tenker å holde seg under den grensa, som forebyggende tiltak for å ikke ende opp i emballasje med edelgris- merket på.
Praten går en stund til, før stolen under meg faller sammen, og i latter bemerkes det at det kanskje er på tide å bli meldt inn til slakt, til tross for at vekta ikke er helt der ennå. Latteren fyller kjøkkenet, og katten skygger banen.
Nytenkende
Den unge bonden forteller at hun har snakket med både Norsvin og NBMU i forbindelse med byggeplanene, og å tenke helt nytt i forhold til det som er vanlig i norske fjøser, men at det ikke er helt klart enda hva som blir endelig resultat.
– Jeg ser på løsninger for innredning som det ikke er vanlig å ha i Norge. Jeg har hentet noe inspirasjon fra danske fjøser, men de har ikke samme krav som her. De har ikke krav om liggeplass til grisene, og dermed er det spaltegulv i hele bingene slik at all møkk havner der den skal. Jeg kan derfor ikke bare gjøre likt som der, men finne gode løsninger som tilfredsstiller kravene i Norge. Jeg tenker å ha plastrister istedet for spaltegulv, og et system med spyling og ventilasjon nede ved ristene. Det vil skape trekk ved gulvet, og vil få grisene å gjøre fra seg her, istedet for på liggearealet, forteller Sjøvoll.
Tine forteller at et slikt spyleanlegg også vil være mulig å bruke til å la grisene avkjøle seg på varme sommerdager.
– Dyrevelferd der også, tenker jeg!
Miljøeffektivitet
Store binger vil gi grisene større bevegelsesfrihet, og muligheter til lek. Men dette vil også bety at det vil kreve mer mat til oppfôring til den ønskede vekta.
– Betyr dette en mindre energieffektiv drift?
– Ja, egentlig, men her er det også dyrevelferden som veier tyngst. Jeg ønsker at grisene skal ha det bra mens de er her hos meg, forteller den unge bonden med oppriktighet. –Og når jeg går over til SPF-gris, som blir ansett som mer miljøeffektiv på grunn av raskere tilvekst på mindre mengde fôr, vil det bli ok likevel, føyer hun til.
Sorteringsvekt
I planene ligger det an til nye fødebinger, også inntegnet to sorteringsvekter som grisene skal gå gjennom når de skal til fôringsplassen. På den måten blir det lettere å holde øye med hvor store grisene har blitt, og de vil bli vant til å gå gjennom den for å få mat.
– Slik som det er i dag, er grisene sammen med mor i 5 uker før de flyttes til en smågrisbinge, og mor flyttes til annen binge. I nybygget tenker jeg å la grisungene få bli i fødebingene til de er 30 kilo, og bare flytte mor etter avvenning. Mindre flytting vil lette både det praktiske arbeidet, og også minske stresset det kan innebære for en gris med flytting.
Fôringen vil, etter nybygging, skje automatisk og da vil Tine slippe å fôre manuelt 4 ganger daglig. Hun ønsker å legge til rette for at både hun selv som arbeider, og grisene skal ha det bra i mange år fremover på Valla.
– Nå gjenstår det å få ferdig en driftsplan, budsjett og tegningene før jeg kan sende søknad til innovasjon Norge, så er det bare å håpe at de synes det er verdt å satse på, som en forsøksfjøs i Norge, sier Sjøvoll.
Fingrene krysses
Tine har travle hverdager, så papirarbeidet og planene må jobbes med innimellom. Ideelt sett hadde hun ville startet bygging allerede denne sommeren, men hun har innsett at tiden blir for knapp til det.
– Nå er målet er å komme i gang med ombygging neste sommer, sier Sjøvoll.
Da er det bare å krysse fingrene for at det nøye gjennomtenkte og innovative griselivet hun drømmer om, kan realiseres med støtte fra Innovasjon Norge.
Den blide ungjenta takker for besøket fra Avisa Hemnes, og er fornøyd til tross for en ødelagt stol. Flaks at hun likte Edelgriser!
