At det var May Lisbeth av de to søsknene som vokste opp på gården på Kyllingmoen, som skulle overta, har ligget i kortene lenge. At dagen plutselig er kommet, kjennes likevel litt stort og skremmende.
30. april slutter Øystein Hoffmansfjeld (27) i sin jobb hos Salten Skogservice, og blir bonde på heltid. May Lisbeth (30) skal fortsette i jobben på slaktelinja på Nortura, men også jobbe på gården på Kyllingmoen. Hun har vært deltagende i drifta, mens far Tore Kyllingmo, og mor Oddrun Angelsen Kyllingmo har drevet gården i 30 år. Jeg har søkt om audiens hos det unge paret, og har fått servert kaffe.
Spennende og litt skummelt
– Selv om dette har vært klart i mange år, kjennes det litt skummelt ut, sier May Lisbeth. Foreldrene mine har jo opparbeidet gården gjennom 30år, og jeg ønsker jo å ta vare på alt det, og drive det like godt videre, fortsetter den kommende gårdsfruen på Kyllingmoen.
Det unge paret møttes på landbruksskolen i Marka i Vefsn. May Lisbeth gikk sitt fjerde år der, på hestelinja, mens Øystein kom sørover fra for å ta det som da het vk2 Skogbruk.
– Hadde jeg ikke tatt det fjerde året hadde vi nok ikke møttes, forteller hun, og gløtter bort på mannen sin, som akkurat har kommet hjem fra en lang dag med arbeid i skogen. Uret viser 20.45.
– Ja det var egentlig i elevrådet vi møttes, ler hun. De skøyer litt om gamle dager, og dynamikken mellom de to unge er god, de tar og gir, og ler masse. Et ypperlig utgangspunkt for å være et bondeteam, og drive et gårdsmaskineri sammen. May Lisbeth og Øystein giftet seg i 2014, og paret huserer to Bordercollier, Pepsi og Freia, og en katt med navnet Kompis.
Fra hobby til heltid
Øystein er vokst opp under Hamarøyskaftet, på plassen som får freelanceren til å be om å se navnet skriftlig før det skal noteres, Hoffmansfjeld. Tunga rett i munnen, her skal rettskrivingen være på plass, enkelt- og dobbeltkonsonant på riktig sted. På veggen bak meg henger et nydelig fotografi trykt på et stort lerret. Motivet er fra nettopp dette spesielle fjellet, med nordlys som danser over fjellformasjonene. May Lisbeth peker og forteller om fjellene og heimplassen til mannen sin.
På spørsmål om Øystein har vokst opp med noen form for gårdsdrift, svarer han at det har vært på hobbybasis.
– Det er sau vi har hatt hjemme, det begynte med at foreldrene mine fikk noen i gave, og så ballet det på seg. Sau har derfor bestandig vært et ønske for meg å få drive med, forteller den unge herremannen i arbeidsklær.
– Ja nå er jeg helt klar for å bli bonde på heltid, så mai må bare komme, sier Øystein.
Gradvis overtakelse
Paret forteller at overtakelsen skjer gradvis, og Tore skal fortsette å jobbe på gården så lenge han orker. I mai skal de være deltakende under lamminga alle mann. Og May Lisbeth skal også ha jobben på Nortura i tillegg.
– Ja, det trengs økonomisk. Det er jobb til mange på en gård, men bare inntekter til et årsverk, så da må vi gjøre det slik, forteller fruen i huset.
Planen er at de skal bytte hus med mor og far på Kyllingmoen, det unge paret skal bo på gården, mens de to veteranene skal bo i huset på Baklandet. Nærmere bestemt Naustenget, mellom Solhaug og Solbakken.
Kjøttproduksjon
Gården de skal ta over har kjøttproduksjon i form av storfe, rasen Aberdeen Angus, og Sau, både Norsk Kvit Sau, og Spælsau. Storfe-delen drives økologisk, og de dyrker eget kraftfôr til disse firbeinte som går ut og inn av fjøset som de vil.
– Ja, så slipper vi kjøpe inn kraftfôr til dem, og betale for frakt osv.
– Vi dyrker bygg og havre så tidlig som det er mulig på våren, og tresker det selv seinhøstes. Da blir det krosset og ensilert med melasse, forteller paret. Prosessen høres noe fremmed, og komplisert ut for en skarve skribent, så videre forklaring trengs.
– Ja dette foregår i tromler, så kornet blir i praksis skviset og blandet med melasse. Det blir altså et fullkorn-produkt, forklarer Øystein.
Aberdeen Angus
For å få nok fôr til besetningen leier de land blant annet i Bygdåsen og på Solhaug.
– Og storfebeite har vi i Innerdalen. Etter at vi begynte å ha dem der på beite er det mange fotturister som bemerker at det har blitt så åpent og fint, forteller May Lisbeth. Vi må flytte litt på dem, og dele dem i mindre flokker, for de snauer ned landskapet fort, fortsetter hun.
– De har en fin flokkmentalitet, og det høres ut som kyrne har mårra-møte hver dag, ler May Lisbeth.
– Da bestemmer de hvem som skal bli igjen og passe på kalvene, mens de andre kyrne går for å beite. Så møtes de senere på dagen igjen, og da er det ei anna ku som tar over kalveflokken, forklarer den kommende bonden.
TYR
Rasen Aberdeen Angus er valgt fordi kalvinga foregår uten mange komplikasjoner, og lav fødselsvekt er noe som det videreavles på, for å beholde det slik. Rasen er dessuten «kolla», som vil si at de er født uten anlegg til horn. May Lisbeth forteller at besetningen ligger mellom 70 og 80 dyr, og at alle kalvene bør fødes i løpet av mars/april, slik at de er jevnaldrende ved testing. Da blir kyrne som skal kalve satt for seg selv i egen bås, slik at de får være i fred. Både under selve kalvingen og noen dager etterpå for å bli kjent med kalven sin. De er ei såkalt aktiv avlsbesetning hvor oksene kan ende opp som semin-okser, eller selges som avlsokser, noe som kan gi merpris for gårdbrukeren. De er medlemmer hos TYR, som er storfeets svar på Sau og Geit, og arbeider med avl og forskning på kjøttfe.
– Oppstarten med kjøttfe var nok min og mamma sin idè, og et år vi var på messe på Horva på fikk vi snusen i en mulighet til å kjøpe ei besetning på 16kyr og 5kalver dyr fra Sandnessjøen. Vi slo til! Det ble en bratt læringskurve, men vi trives med det, sier den blidspente og imøtekommende jenta.
– Mamma Oddrun sitter nå som styremedlem hos Tyr-Nordland, forteller den unge bonden.
NKS og Spæl
De ca 125 vinterfora sauene på Kyllingmoen er per i dag av rasene Norsk Kvit Sau (NKS) og Spælsau, og May Lisbeth sier at det nok kommer til å forbli slik.
– Men personlig liker jeg NKS best, avslører hun.
Sauene fra Kyllingmoen beiter fra slutten av mai til september/oktober, og de holder seg stort sett sør i Vesterfjellet. Noen trekker litt nord mot Kroktjønna og Murfjellet, men størsteparten holder seg i området rundt Storskogen og Fagervollia, Mølnvassområdet og sør mot Bygdåsen.
Under sauesankinga på høsten blir det mange timer i fjellet for å hente heim sauene. For å lette jobben har paret 2 hunder som er under opptrening for å bli gjeterhunder. Den yngste tispa er ikke året enda, men deltar på kurs for unge gjeterhunder sammen med May Lisbeth.
– I tillegg er vi med på hundetreninger hos Ole Reidar på Mula når vi har mulighet til det, forteller fruen.
Arbeidsulykke
At de begge to sitter foran meg i sofaen, kvikke og raske, er ikke en selvfølgelighet. Desember 2018 ble mannen i huset utsatt for et uhell i jobbsammenheng. Øystein fikk 28 brudd i kjeve/kranie, måtte gjennom lange operasjoner og fikk satt inn metallplater og skruer for å holde den knuste kjeven på plass. Det blide fjeset vitner ikke mye om alvoret som da rammet dem, og han peiker i venstre øyenbryn for å vise meg det eneste som i dag er synlig bevis på ulykken. Et lite arr kan skimtes mellom øyenbrynshårene.
– Dette skjedde 13.desember, og da jeg skulle reise hjem fra sykehuset i Tromsø med fly, var det nok mange på flyplassen som trodde jeg hadde vært på et litt heftig julebord! Jeg såg jo ikke ut, med blåøye og sår, skøyer Øystein. Mannen har tydeligvis ikke bare metall i fjeset, men stål i ben og armer, og en god dose humor.
– Mora hans er sykepleier, så hun kom heldigvis hit og hjalp meg litt. Han måtte ha blant annet konsistenstilpasset kost, så det var veldig betryggende å ha henne her i starten, forteller May Lisbeth. Ektemannen følger opp: – Ja, som følge av at jeg ikke kunne tygge, måtte alt av mat stavmikses. Så da ble det stavmikset ribbe, og stavmikset pinnekjøtt, spist med sugerør for meg den jula. Vi ler litt av denne tanken, alle tre.
– Det hele var en skremmende opplevelse, og det er utrolig at han kom så godt ut av det, sier den unge fruen, og titter bort på mannen sin.
Neste kapittel
Ulykken er bearbeidd og lagt bak dem, og nå står snart et gårdbruk på Kyllingmoen klart til overtakelse av de fine folkene. May Lisbeth er en tøffing i traktor, som gjerne kjører både rundballpresse og andre redskaper.
– Du har ei tøff dame, Øystein, plumper det ut av undertegnede.
– Det er jeg fullstendig klar over! Han svarer på sin nordlandske dialekt. Den har et sånt trøkk at man skjønner at han mener det. Skikkelig. De unge bøndene ser på hverandre og skøyer litt.
– Dette blir spennende, avslutter May Lisbeth før jeg takker for meg og går.
