Å drive gård er et allsidig og krevende yrke. Robin Sjøgård (29) og Karoline Breimo (28) forteller at dette ikke bare er far i huset sin jobb, men en livsstil som hele familien er en del av. Likevel er det det beste de kunne tenke seg til.
På Sund, nærmere bestemt på Sjøgård, bor en katt som åpner dører, uten å ta hensyn til kuldegrader som siver inn i huset en kald vinterdag, en Siberian Husky med navnet Krukki og menneskeflokken deres. Denne flokken består av Ole-Jacob på 3 måneder, Endor, snart 3 år og Johan, snart 6 år, en Karoline og en Robin. I fjøset bor det et sekstitalls melkeprodusenter, samt kalver og okser.
Nybygg med muligheter
Robin møter meg ute, viser vei inn i driftsbygningen, via en gang som like gjerne kunne vært en del av et bolighus, og opp en trapp til «fjøsloftet». Der oppe er det ikke mye som minner om fjøs. Her er det både stor kjøkkenplass, og sofakrok, nedtrekkbart lerret i taket, og koselig dekor av gamle redskaper. Vinduer ut mot dyrene er det eneste som avslører at man ikke er i en vanlig bolig. Robins forlovede, Karoline, kommer også bortover med minsten i bæresele på magen, godt pakket inn i kulden.
– Rommet her nyttes både til møtevirksomhet, og andre selskapeligheter. Og så er det fint å ha en plass å være under kalving, her har man oversikt, og er nær det som skjer, forteller Robin.
Jeg må ta en titt ned i fjøset. Her går kyrne rundt som de vil, benytter melkeroboten når det trengs, spiser, ligger og går rundt etter egne lyster. På spørsmål om det er lenge siden fjøset ble bygd, svarer Sjøgård at det er vel andre året den er i bruk. Den var ferdig bygd desember 2018, og melkinga startet opp i januar 2019.
– Jeg bruker dette kjøkkenet til baking, forteller Karoline.
– Her er god plass til å sette utover til heving, bra med benkeplass og så slipper jeg melstøvet inne i huset. Vi pusser opp inne nå, men jeg tror jeg kommer til å fortsette å bruke dette til bakerrom når kjøkkenet i huset er ferdig også, sier den unge bondefrøkna.
Praten går lett, her blir man tatt godt imot. Kaffen har kommet på bordet, og det er åpnet for selvbetjening.
Overtakelse
Robin forteller at han overtok drifta på heimgården i 2013, med båsfjøs og helt andre fasiliteter enn i dag. Han hadde da arbeidet på gården et år, pluss somrene før. Det var nok ikke så mye annet enn å overta drifta, som var i tankene på den unge mannen. Dagens melkekvote ligger på 610 tonn i grunnkvote årlig, men kan variere litt.
– Nå er det pluss/minus 60 melkekyr, pluss påsett her, forteller den unge bonden.
– Det var nødvendig med en ny driftsbygning, og nå er det en helt annen måte å drifte på enn i den gamle fjøsen. Her er både melking og foring automatisert, og jeg har en skraperobot som tar seg av en del av jobben. Det er fint med teknologien, når den funker, sier Sjøgård.
– Ja, men det går likevel like mye tid i fjøset, skyter Karoline inn. Det er andre typer oppgaver som kreves, og når det ikke fungerer slik det skal, er det utfordrende. Det er mer sårbart sånn sett nå, fortsetter hun.
Robin forteller at han har gått fra konsentrert kalving, til kalving hele året. Slik at det er jevnt med kyr som melker året rundt, ingen felles «avsining» på sommeren. Andre ting i drifta er mer sesongbasert, som slåttonn på sommeren, og en roligere vintersesong med andre oppgaver.
Livsstil
Vi kommer inn på hvor stor del av livet gårdsdriften er, for en familie. De opplever at dette ikke er bare en jobb, men en livsstil. Den unge damen, som har vokst opp på Ytteren i Rana, har selv gått landbruksskolen, og skogbruk, sier at hun nok alltid har ønsket å leve på en gård.
– Det er definitivt noe annet enn å leve i et vanlig boligfelt, men det krever omstilling, sier Karoline.
– Etter at nyfjøset ble bygd, og broren til Robin også jobber fulltid her, har vi fått litt mer fritid til andre ting.Vi har fri fra fjøset annenhver helg og kan gjøre andre ting som familie, forteller hun.
De helgene bruker de gjerne på hytteturer, og andre sosiale ting sammen, hele familien.
– Vi er ganske heldige som bor slik. Under nedstengningen av landet var hverdagene som vanlig her, bortsett fra at ungene ikke var i barnehagen, forteller Karoline.
– Ja, barna kan kle på seg og gå ut, her er det alltid noe å finne på, og barna trives i fjøset, fortsetter Robin.
– Det var helt noe annet enn for dem som vokser opp i by, og for eksempel i blokk! Her er mange muligheter, føyer han til.
– Vi bor i grunn egentlig veldig sentralt. Det er kort vei til alt herfra, sier Karoline.
Selv har Robin vokst opp på gård, og ser mange fordeler for barn å leve slik. Barna får prøve mange ting, bruke kroppen sin, bli kjent med dyr og maskiner, og ikke minst lære seg å passe seg for det som kan være farlig. Evne til risikovurdering er en verdifull ting å ha med seg i livet.
– Det er givende å vokse opp slik, og barna er glade i å være med i fjøsen. Det er de stort sett hver dag, forteller bonden og småbarnsfaren.
Travle tider
Karoline er utdannet vernepleier, og har 100% stilling i Miljøterapitjenesten. Nå er hun hjemme i mammapermisjon med minsten på 3 måneder. Hun forteller at hun kan gjøre fjøs når Robin er fraværende, men det blir mindre av det enn det hun egentlig kunne tenke seg.
– Jeg skulle gjerne vært med mer i drifta, men så har jo barna vært små og krevd sitt, sier Breimo.
Fjøsbygging med to små barn, er ikke for hvermsomhelst, tenker undertegnede, og det plumper ut av meg at de har vært tøffe.
– Tøff og tøff, det var i grunn bare slik det var. Man forholder seg bare til det man har, og gjør det beste ut av det, sier den kloke unge damen.
– I ettertid kan man jo se at det har vært travelt, føyer hun til.
Jeg gløtter rundt i rommet, og ser både gamle treski, kubjeller, ei gammel rusten sag og saks for klipping av dyr. Et sett med ullkarder er også hengt opp på veggen, og alt dette gir en koselig atmosfære i det nye bygget. Karoline forteller at hun liker å ta vare på slike ting, og at det er ekstra stas med de tingene som har vært i bruk på gården her tidligere.
Engasjert mann
Robin er en sosial fyr. Utover det å være bonde, er han en engasjert mann med flere verv. Per i dag sitter han som kommunestyrerepresentant, som leder i landbruksnemnda og er nyvalgt leder i Hemnes Bondelag.
– Ja, det er fint å få se sammenhengene, det litt større bildet, og prate fag. Men jeg skulle gjerne ønsket meg enda mer engasjement lokalt. Det blir ofte noen gjengangere vi ser, men det er veldig positivt at det er mange av den yngre garde som er på vei fram nå. Jeg trives med dette, konkluderer Sjøgård.
– Ja, så får du pratet litt fra deg også, ler samboeren.
Livet i fjøset
Etter praten går turen ned til dyra. Her går dagene sin vante gang. Mat og drøvtygging, bevegelse, hvile, melking. Denne dagen fyker veterinær Atle Thorkildsen rundt i sine store støvler og frakk, og med en plasthanske som når ham til skuldra. Han er innom på drektighetsundersøking og inseminering.
– Å ja, unge bønder!? sier den spøkefulle veterinæren, som tilsvar til bonden som sier det er journalist tilstede.
– Men ser du noen unge her da?, ler han, før han haster videre.
Slike undersøkelser gjennomføres jevnlig, etter bestilling fra bøndene, og Robin er veldig fornøyd med den lokale veterinæren.
– Atle er et unikum, rett og slett!
Den unge bonden sier at han synes det er fint med løsdrift. Han viser hvordan fjøsen er delt inn, peker og forteller om foringssystemet.
– Ja det er fôringstid nå, sier han, og peker på båndet som begynner å rulle over hodene våre. Spent stiller jeg meg midt under, for å ikke få gress i hodet. Det var visst ingen fare, ingen hele rundballer kommer dundrende, bare småkuttet gress daler ned på sidene av båndet. Noen av kyrne stiller seg forventningsfullt klar til å få seg en porsjon formiddagsmat.
– Hva synes du om løsdrift kontra båsfjøs?
– Dyrene er mye roligere, de får en mer naturlig levemåte, da de kan gå rundt som de vil. Så har de plass til å legge seg, der de vil, sier den unge mannen. Jeg peker på en stor gul og blå rundbørste midt i kubingen, og han forteller at kyrne er veldig glade i den.
– De stiller seg ved den for å bli klødd, så den er ofte i bruk, sier unge Sjøgård.
Det er sant som han sier, her er det rolig og fint. Noen kyr snuser forsiktig på hendene mine, og stikker den lange, ru tunga ut for å sjekke om jeg har noe godt til dem, mens andre bare kikker litt på avstand. Med duft av kufjøs i håret takker jeg fornøyd for meg, og for gjestfriheten til det unge paret.
