I juni 2017 startet Teresie Schafranek Solum Hommersand (35) sin lange sykkeltur fra Sør-Afrika mot Nordkapp. Denne uken passerte hun Bleikvassli, der hun ble tilfeldig gjest hos Karin Berg og Pelle Eiterjord.
I helga overnattet Teresie i sitt telt i nærheten av skolen i Bleikvassli. Der traff hun tilfeldigvis på Karin og Pelle, som var for å fylle en tusenliters-dunk med vann, og det endte med at hun ble invitert med dem hjem. Som hun har blitt overalt der hun har ferdes.
– Vi ba henne plass i bilen, men hun ville heller være med i traktoren om det var greit, ler Pelle.
– Ja, vi kom i prat da de var her for å hente vann. Og det er nettopp på denne måten jeg har beveget meg nordover på min reise. Jeg liker slike spontane, flotte møter. Jeg synes det er noe av det beste som finnes, og det er noe av rikdommen jeg opplever på turen, det mangfoldet av menneskelige møter, sier Teresie.
Kontraster
– Også det å kunne få oppleve de store kontrastene i å sykle her i Nord-Norge vinterstid og gjennom Sahara i 50 plussgrader, er ei erfaring som er fin å få kjenne på, fortsetter hun.
– Det er erfaringer både på godt og vondt, men i sum er alle erfaringer med meg videre i min «erfaringsbank». Avgjørelsen jeg tok i 2017 er nok en av de beste jeg har tatt, og nå har jeg vært på veien i over tre og et halvt år. Det høres fryktelig lenge ut, nå når jeg sier det, ler hun.
– I dag har jeg vært med Pelle i traktoren og «hjulpet til» med å frese veg. Ei helt ny og annerledes erfaring for min del, smiler hun.
Teresie får servert en kopp te mens vi sitter og prater over kjøkkenbordet i Kongsdalen.
– Ah, nype-te! Det minner meg om Sudan, sier hun og ler.
Det er kanskje ikke så langt fra Sudan til Bleikvassli, sånn egentlig?
Nye forsyninger
Lørdag var hun på Coop´en i Bleikvassli og fikk med seg nye forsyninger.
– Nå har jeg fått et ekstra lag med ull, noe som begynte å bli sårt tiltrengt i nordnorsk vinterkulde. Og så har jeg fått meg ny termos, som faktisk holder godt på varmen, smiler hun.
– Dessuten har jeg fått meg Nalgene-flasker, som jeg kan bruke som varmeflasker i soveposen. Så slipper jeg å ligge og fryse i soveposen, sier hun.
– Selv om det går mot vår, har jeg et håp om å få oppleve mer vinter og kulde, for det er virkelig fint her når vinterværet er på sitt beste. Dessuten liker jeg meg også i ruskevær, legger hun til.
– Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir i området før jeg begir meg videre nordover. Jeg traff en kar da jeg var på Høylandet i Trøndelag, som kjenner Nils Mattis Anti som driver med rein her i kommunen. Han håper jeg at jeg får tid til å møte og prate med. Jeg er jo interessert i folk og vil lære mer og mer om oss mennesker. Og jeg er kjempenysgjerrig på samisk kultur, og vet egentlig ingenting om det. Jeg håper kanskje at jeg kan plukke med meg litt lærdom om emnet før jeg drar videre. Uten at jeg skal legge den byrden over på Nils Mattis, sier hun og ler.
Når det gjelder enden på ferden, Nordkapp, har Teresie ingen idé om når hun kommer seg dit.
– Jeg er veldig usikker på det. For det første er jeg litt i «fornektelse», og har ikke så lyst til å tenke på det. Det er rett og slett veldig emosjonelt å tenke på at det tar slutt, da særlig med tanke på all den rikdommen av opplevelser. Jeg forsøker å hele tiden være «her og nå», forklarer hun.
– I tillegg merker jeg at det går veldig tregt nå vinterstid. Det er lettere å få gjort unna noen mil sommerstid, da vær og særlig føreforhold spiller en mindre rolle, legger hun til.
– Dessuten er det ekstremt stor forskjell på vintertelting og sommertelting, da spesielt med tanke på hvor lang tid det tar å sette opp telt og etablere camp, sier hun.
«Bommet» på tida
Før hun startet hadde Teresie gjort seg noen tanker om hvor lang tid det ville ta, og til venninnene som lurte estimerte hun ett år og seks måneder. Der tok hun kraftig feil.
– Jeg hadde ting jeg gledet meg til å gå i gang med etter reisen, og som var en motivasjonsfaktor med tanke på å skulle sykle noen kilometer per dag. Men så ble det slik at når jeg først var kommet i gang, så tok reisen på en måte over, smiler hun.
– De opplevelsene man får langs veien er så spesielle og verdifulle, at det blir viktigere å prioritere de enn nødvendigvis å skulle sykle hver eneste dag, fortsetter hun.
– Men, skulle jeg stoppet hver gang jeg hadde lyst til det, hadde jeg vært 90 før jeg krysset grensen til Norge, sier hun og ler hjertelig.
Kreativiteten tvinges frem
Teresie forteller at ferden fra Sør-Afrika og nordover ikke er en tur der sponsorer og støttespillere har vært avgjørende for at den skulle gjennomføres.
– Denne turen gjør jeg med utgangspunkt i meg selv, og hva som kjennes rett for meg, sier hun.
– Så blir det naturlig etter hvert å dele dette, først og fremst med familie og venner. Og så har flere blitt interesserte etter som tiden har gått, fortsetter hun.
– Underveis har jeg også blitt veldig kreativ, særlig når man merker at det begynner å skrante litt på midlene, og jeg har da tatt kontakt med forskjellige utstyrsleverandører og spurt om de vil være med på dette prosjektet. Jeg føler meg både utrolig heldig og takknemlig, for jeg har fått ja fra stort sett alle som har blitt spurt, smiler den blide kontinentsyklisten.
– Da jeg startet visste jeg at jeg ikke hadde penger nok til å komme meg halvveis opp gjennom Afrika engang, men jeg hadde en følelse av at det kom til å ordne seg. Og det gjør jo det, ler hun.
Teresie avslører at hun kanskje ikke var av de flinkeste til å ta initiativ tidligere. I løpet av turen har hun blitt mye bedre på det.
– Det kan kanskje ha en sammenheng med kulturen man vokser opp i. Mitt inntrykk er at i Norge blir vi opplært til at man skal klare seg selv, være selvstendig og ikke «plage» andre om det er noe. Det jeg har lært og erfart nå er at om man ikke spør om hjelp, så skjer det ingenting. Og erfaringene viser også at man gjennom møte med mennesker, ha tid til hverandre og være genuint interessert i samtaler, så ordner mye seg. Det kan ofte vise seg å være mer verdifullt enn kroner og øre og materielle verdier, sier hun og smiler.
En «klimareise»
Teresie kommer fra Hommersåk utenfor Sandnes. I 2012 havnet hun, gjennom sine studier, i Cape Town i Sør-Afrika.
– Jeg tok utviklingsstudier ved Universitetet i Bergen, og hadde to semester som utvekslingsstudent. Først et halvt år i Kampala i Uganda, og deretter et halvt år i Cape Town, Sør-Afrika. Jeg trivdes så godt i Cape Town at jeg bare visste at jeg ville tilbake dit. Da jeg tok mastergraden min, valgte jeg å gjøre det der, forteller hun.
– Da jeg var ferdig med den, følte jeg fremdeles ikke for å komme tilbake til Norge. Da ble det jobb der i noen år, og da tiden kom til det punkt at jeg enten måtte fornye arbeidsvisumet mitt eller reise hjem, valgte jeg altså i 2017 å vende nesen nordover, sier hun videre.
Bakgrunnen for at det ble sykkel og ikke fly er verdens klimasituasjon og et ønske om å redusere sitt klimagassutslipp.
– I 2012 bestemte jeg meg for å la være, etter beste evne, å fly. Og jeg har faktisk ikke flydd siden, forteller Teresie.
– Jeg sykler nå solo helt fra det sydligste punktet på det afrikanske kontinentet til det nordligste punktet i Europa. Dette blir altså en tur på 25.000 kilometer, gjennom 24 land og så langt har det altså tatt over tre og et halvt år, fortsetter hun.
Flere tusen høydepunkt
Teresie har syklet gjennom Sahara ørkenen i 50 varmegrader, krysset ei av verdens største saltsletter i Botswana, feiret jul på toppen av Mount Kenya, 5000 meter over havet, og svømt på kanten av stupet av Victoria Falls. Hun har blitt jaget av en elefant, hatt hyener luskende utenfor teltet, blitt seksuelt trakassert og vært livredd da hun så løvespor på den ensomme grusvegen hun syklet på. Hun har stått på kanten av en aktiv vulkan på det varmeste stedet på kloden, lært å dykke i Egypt, krabbet inn i verdens første og største pyramide, besøkt Petra og badet i Dødehavet. Og nå altså teltet ved skolen i Bleikvassli.
– Så vidt jeg vet er jeg første kvinne til å sykle solo gjennom Suezkanal-tunnelen i Egypt. Jeg klarte å få et spesielt løyve, for vanligvis får ingen lov til dette, forteller hun.
– Nylig har jeg syklet gjennom et kontinent som er mer eller mindre nedstengt på grunn av Covid-19. Dette var definitivt ei uforutsett utfordring, men det går det også, smiler hun.
– Det er helt umulig å plukke ut et høydepunkt, og klarer ikke å oppsummere turen i tre korte setninger. Det går bare ikke, ler hun.
Møtet med folk
På slutten av en dag pleier Teresie å spørre tilfeldige folk om hun kan telte utenfor huset deres. Alle sier ja, uavhengig av land, kultur, religion, etnisitet, språk og kjønn. De aller fleste inviterer henne også inn, og til bords. Hun har overnattet hos de aller fattigste, og fått ei natt på Banksy sitt unike Walled Off Hotel i Betlehem. Hun har teltet under stjernehimmelen i Sahara-ørkenen i Sudan, ved bredden av Lake Malawi, og i ei beduingrotte i Jordan. Hos masaier, og i et bomberom i en jødisk bosetning i Palestina. På et ukjent antall politi- og bensinstasjoner. Og selvsagt også flere steder i fantastisk natur.
– Jeg har til og med hatt afrikanske bestemødre sovende utenfor husene sine sammen med meg for å passe på at alt er bra, uten at jeg har bedt dem om det. Det er helt fantastisk, og jeg er utrolig heldig som får lære og oppleve så mye gjennom disse spesielle møtene, forteller hun.
– Å bli inkludert på en slik måte som jeg blir her hos Pelle og Karin er det jeg liker aller best ved turen. Slik har det vært overalt, og jeg har til gode å føle meg som turist, sier hun.
– Jeg har kommet nært innpå hverdagssituasjonen overalt, og det er jo hverdagene det er flest av, fortsetter hun.
– Jeg gjør dette for å markere et standpunkt med tanke på klima, men for min egen del synes jeg det er veldig viktig å videreformidle kjærligheten og omsorgen jeg har blitt møtt med over alt. Jeg synes det er alt for mange fordommer hos folk når det kommer til andre kulturer og religioner, og vil gjerne vise at det ikke spiller noen rolle hvem man er og hvor man kommer fra, sier hun videre.
Toleranse og kjærlighet
– Et av de beste eksemplene på dette har jeg fra Egypt. Under ramadan kom jeg tilfeldig i prat med to gutter langs veien ved Nilen og spurte om de visste av et sted det gikk an å sette opp telt. De ba meg heller med hjem til familien, som sa at det var uaktuelt at jeg skulle sove ute. Jeg fikk utdelt et håndkle, fikk ta meg en dusj, mens familien var travelt opptatt med å lage mat til sola skulle gå ned klokka seks. Huset var fylt av de deiligste dufter, og bordet bugnet etter hvert av lekre retter, og jeg ble invitert til å være med på å bryte fasten, forteller hun.
– Det var en fantastisk kveld, selv om vi hadde en språklig barriere mellom oss. Jeg hadde plukket opp litt arabisk på min vei, og de kunne noen få gloser på engelsk. De hadde ei arabisk-engelsk ordbok som fikk kjørt seg, og så lenge viljen er der og man er interessert i hva den andre har å si klarer man å kommunisere, smiler hun.
– Neste morgen hadde de begynt å faste igjen, men jeg ble spurt om jeg ville ha en kopp te. Mens jeg ventet på teen lette jeg etter sykkelklærne mine, men kunne ikke finne dem. Jeg måtte til slutt spørre, og da viste det seg at de hadde de sørget for å vaske og henge til tørk, forteller hun videre.
– Jeg syntes etter hvert at det tok litt lang tid med tekoppen, og da viste det seg at de hadde laget til en gedigen frokost til meg. Så selv om de fastet og ikke en gang drakk vann, så brukte de tid på å servere meg. Religion var aldri et tema, og for dem var det opplagt at jeg ikke trodde på det samme som dem.
– Jeg føler at jeg på min vei har fått oppleve mye toleranse, og ser at kjærlighet og tillit er det som opprinnelig finnes mellom mennesker. Det oppleves rett og slett idiotisk å fokusere på det negative, og skape skiller som egentlig ikke er der. Akkurat nå for tiden er det gjerne den muslimske delen av Norges befolkning som får mye «pes», og det er helt unødvendig spør du meg. Vi er som regel bare forskjellig «på overflaten», det er viktig å ikke glemme, avslutter den spreke langveis-syklisten.
«Epilog: Nødhavn»
På grunn av det kraftige regnværet som treffer oss denne uka, ringte Teresie tirsdag til Hemnes kommunes vakttelefon for å spørre om det fantes steder å slå opp teltet i ly fra vind og regn.
– Svaret ble rett og slett at de fikk meg innlosjert i ei skikkelig koselig hytte på Korgen Camping, spandert av Hemnes kommune. Det er helt fantastisk, sier den entusiastiske syklisten.
Turen går sakte men sikkert videre nordover. Kanskje velger hun å snu og sykle tilbake? Eller vende østover, og sykle jorda rundt? Tiden får vise. Teresie vet ikke…
