Det er lov å være litt lei av smittevern og å holde avstand. Enda bedre er det kanskje å gjøre noe gøy ut av det, slik som elever ved Korgen sentralskole. De har nemlig laget en konstruksjon som skal varsle når man er for nærme andre.
Teknologi og design ser ut til å være et populært valgfag, da naturfagsalen er full av ungdomsskoleelever som holder på med både programmering, samt litt klipp og lim.
– Dette med avstand og smittevern har jo blitt en del av hverdagen, så vi tenkte denne oppgaven passet fint nå, sier lærer Karianne Storvoll.
Hun tar fram en liten flat sak som får plass inne i håndflaten hennes.
– Inne i denne sitter det en liten datamaskin som kalles microbit. Oppgaven elevene fikk var å lage en konstruksjon med denne microbiten, som skal fortelle når man er for nærme andre. Dette programmerer de da i et program på datamaskinen.
Styrker og svakheter
Karianne forteller at de har møtt på litt utfordringer underveis.
– Inne har vi opplevd at det har vært litt «støy» som har ødelagt signalet, for eksempel vegger og mange mobiltelefoner i samme rom. Det fungerer dermed best ute.
ERA_4166.
En del av oppgaven var design. Konstruksjonen skulle sitte på kroppen, men samtidig måtte microbiten kunne tas av og brukes på nytt senere. Her har i stor grad papp blitt brukt.
David Trongmo, Adrian Vågen Vasdal og Emilie Fjelldal har alle designet hver sin avstandsvarsler, David og Emilie armbånd og Adrian et belte.
– Den sender ut radiosignaler og har samtidig en mottaker slik at den vet når avstanden blir for liten, sier Adrian.
Den lille skjermen til Adrian er programmert til å vise et hjerte hvis avstanden er grei og et dødninghode hvis man kommer for nærme andre.
– Hvilke symbol man har fikk man bestemme selv, forteller David.
De prøver en demonstrasjon, men er enige i at det ikke er helt optimale resultat.
– De fungerer som sagt bedre ute, for der er det mindre forstyrrelser, sier Adrian.
Programmering i skolen
En av svakhetene til konstruksjonen er at man må følge med på skjermen hele tiden hvis man skal ha kontroll. Det er noe elevene har hatt i bakhodet.
– Jeg prøvde å koble på lyd, men det gikk ikke an med en vanlig høyttaler, sier David.
– Vi kunne også regulere hvor stor avstand den skulle tillate. Min er innstilt på ganske nøyaktig to meter, sier Adrian.
David tror ikke denne konstruksjonen vil bli vanlig å bruke i praksis, men han synes tanken er god.
– Hvis den hadde fungert 100 prosent, og kanskje vibrert når man var for nært har det vært bedre. Men da måtte jo alle ha brukt dem.
Programmering i skolen er et fenomen som har oppstått de senere årene, og har nå blitt en del av læreplanen. Sammen med Karianne er det Bernt Oksfjellelv som underviser i faget «Teknologi og design». Førstnevnte hevder at veien i stor grad blir til mens man går.
– Vi har prøvd oss litt frem underveis, og elevene finner ut av mye selv. Denne microbiten kan gjøre utrolig mange forskjellige ting som vi har begynt å finne ut av.
– Det er knapper på den, så det kan brukes som et spill, man kan sende tekst over til hverandre, foreslår David.
– De har prøvd seg på skritteller, kompass og terning. Man kan lage gangespill og vi har faktisk biler man kan sette microbiten i og programmere dem til å kjøre, fortsetter Karianne.
Kreativitet
Inne i naturfagsalen holder Sigurd Tustervatn på med sin «Covid man 9000».
– Dette er som en vest man kler på seg, sier han og viser pappkonstruksjonen med microbiten framme på brystet.
– Jeg kan ikke se den, men den skal vise et lei-seg-fjes hvis noen kommer for nært. Det gir dermed en advarsel til folk rundt meg.
Han legger rullen med sølvteip på pappesken, eller det som blir skulderen på «Covid man 9000».
– Den fungerer også som hylle, sier han.
I grenseland
Ambjørn Reinåmo og Gudbjørn Derås går ut i skolegården for en demonstrasjon som forhåpentligvis fungerer litt bedre enn inne.
Gudbjørn har laget et smykke, og lagt ekstra tanke i åpnemekanismen.
– Jeg tenkte på hvordan man åpner og lukker en rosineske eller en cornflakeseske, og prøvde å lage noe lignende. Det skulle være lett å åpne.
Han har også merket noen svakheter med konstruksjonen.
– Man må stå rett mot hverandre for at den skal funke, står man rygg mot rygg så kan man stå helt nært.
Gudbjørn og Ambjørn går flere meter fra hverandre før de sakte begynner å nærme hverandre. Det begynner å blinke i smykket til Gudbjørn og armbåndet til Ambjørn.
– Det betyr at vi er i grenseland. Nå er vi snart for nært, sier Gudbjørn.
De går litt lenger fram, til det blir klart at de er for nærme. Gudbjørn skritter opp.
– Dette var da sånn cirka to meter, eller? sier han fornøyd.
– Det er mulig den reagerer på kulde, men vi fant ikke ut noe om det på nett, avslutter han.
