Noter gjennom glasset
Ideelt er det kanskje ikke, men litt nærmere får elev og lærer sitte når et pleksiglass skiller Gloria Magdalena Cooper (14) og Elisabeth Ødegård under klarinettimen.
Det er utfordrende for Elisabeth Ødegård å ha undervisning med sine kulturskoleelever når man må holde avstand. Når Gloria Magdalena Cooper (14) skal ha sin klarinettime blir de to meterne en vanskelig faktor å forholde seg til. Litt bedre ble det derimot da skjermer av pleksiglass ble tatt i bruk, og lærer og elev kan sitte nærmere.
– Dette er første gang vi har hatt undervisning med pleksiglass mellom. Det er i grunnen helt greit, både med og uten, sier Gloria.
Det jeg savner mest med tiden før korona er å kunne øve sammen med korpset
Hun har spilt klarinett i snart to år og forteller at hun setter stor pris på muligheten til å spille.
– Jeg synes det er veldig artig. Jeg har alltid ønsket å spille. Vi har en nabo som spilte klarinett i korpset og jeg fikk derfor veldig lyst til å prøve det selv.
– Er det av og til litt mindre motiverende å spille klarinett nå som man ikke har mange arrangement å øve til?
– Ja, litt. Av og til i hvert fall.
Gloria forteller at hun liker både å spille hjemme for seg selv, og foran et publikum.
– Men det jeg savner mest med tiden før korona er å kunne øve sammen med korpset. Det begynner å bli lenge siden nå. Der ble jeg med like etter at jeg startet å spille klarinett.
Upersonlig
Rektor i Hemnes kulturskole, Elisabeth Ødegård, synes det er en spesiell måte å undervise på.
– Ofte er det behov for å rette på fingrene, kjenne på magen, og alle de tingene vi ikke får lov til nå. Det blir veldig upersonlig. Jeg kan heller ikke peke på notene i boka til eleven gjennom en slik skjerm, men nå har vi i hvert fall vårt smittevern på det tørre, sier Elisabeth.
Skjermene ankom i desember, og en av dem ble montert opp nylig.
– Her ligger flere som ikke er montert. En skal til Hemnesberget, en opp på skolen. Vi underviser jo i hvert lite kott i hele kommunen.
Hun forteller at en slik skjerm er spesielt aktuelt for de med blåseinstrument, samt sangere.
– Det er ekstremt strengt. Vi får ikke lov til å ha kor, for der skal avstanden være minimum to meter. Da blir det håpløst å synge, det fikk vi erfare i kirka da noen stykker fra koret skulle synge. Det er kjempevanskelig, for du hører ikke hva de andre synger og da greier du ikke å intonere deg.
Spesielt strengt ble det visstnok etter et stort smitteutbrudd i et kor i Bergen.
– Der hadde en i koret korona, og dermed ble et helt kor smittet. De sto for nært.
Frykter frafall
Hun beskriver høsten i kulturskolen som utfordrende.
– Vi får ikke ha store grupper. Barnekoret og musikkgruppa for førskolebarn har ikke hatt aktivitet, og det er veldig trist. Vi føyer oss etter reglene, men samtidig er det litt spesielt, for det er barn fra samme klasse. I skoletiden kan de altså være sammen, men ikke på ettermiddagen. Det har vi stusset litt på.
Situasjonen betyr færre elever og en frykt om frafall.
– Det blir store minustall. Vi kan ikke kreve penger for aktiviteter som ikke er holdt.
En-til-en-undervisning får de derimot gjennomført.
– Det er spritede instrumenter og en del tiltak hos oss også. De av oss som kan undervise med munnbind gjør det, for eksempel pianolærere.
Med mange tradisjonelle arrangement avlyst, håper nå Elisabeth at det vil bli mulig å spille på familiedagen i Svartebukta til sommeren.
– Det er den arenaen vi har, for vi får ikke samlet folk inne nå. De som har vært på julekonsertene våre vet at det gjerne er kul på veggene her på samfunnshuset, det hadde naturligvis vært uaktuelt nå. Vi får heller ikke komme inn på sykehjemmene og spille, det er også en arena vi har brukt tidligere.
Holde motivasjonen oppe
Både kulturskolen og skolekorpset merker mye til pandemien.
– Ingen av de arrangementene vi gleder oss til hvert år ble om. Vi må dermed jobbe hardt for å holde motivasjonen oppe. Ellers kan vi bare gjøre vårt beste.
Elisabeth forteller at hun beundrer alle de unge som greier å holde motet oppe.
– Det noe annet å spille til veggen enn å spille for folk. Det de fleste synes er gøy er å spille i lag med andre, og det får vi ikke gjort ennå. Det er sånn det må være nå, det skjønner jeg. Vi må bare forsøke å holde på interessen.