Nordland Teater «til himmels» med hemnesværinger i maskineriet

Da den svenske filmen «Så som i himmelen» kom i 2004, fikk den «hele» Norge og Sverige til å le og gråte. I 2018 kom den til teaterscenen som musikal, og nå setter Nordland Teater opp sin egen nordnorske versjon. Med på laget er tre hemnesværinger.

Kapellmester Tor-Petter Aanes forteller at det har vært utfordrende med all spenningen knyttet til om man får vist frem stykket eller ei.
– Vi har gjennom hele øve-perioden vært fryktelig spente, og lurt på om vi noensinne får spilt dette for folk. Nå er vi veldig nær, og jeg håper det ikke skjer noe helt på tampen, for dette blir virkelig bra, sier Aanes.

– Denne forestillingen har heldigvis sluppet unna utsettelser, mens den som nå er ute på turne måtte flyttes på. I tillegg kom endringene som gjorde at man kun kunne ha 10 publikum til stede der det var løse seter. Man vet nærmest ingenting fra dag til dag i disse tider, for det endrer seg jo hele tiden, fortsetter han.

– Alt går så langt etter planen med «Så som i himmelen». Vi har hatt noen som har måttet være i karantene, og det har vært små forsinkelser i prosessen. Men alle har vært flinke til å være godt forberedte, så til tross for korona-utfordringene har det gått veldig bra, legger han til.

Stort ensemble

For Tor-Petters del er dette tredje store produksjon hos Nordland Teater der han er inne som kapellmester, og han begynner å få god erfaring med teaterscenen. Med seg i orkesteret denne gang har han også plukket med seg gitarist Magnus Løkken Jacobsen, som har solide røtter i Hemnes.
– Det er veldig spennende å få være med fra starten, og som kapellmester har jeg også privilegiet å håndplukke musikerne, smiler Aanes.

– Dette er den største teaterproduksjonen jeg har vært med på sånn rent musikalsk, med tanke på ensemblet. Vi er 7 kvinner og menn i orkesteret, som spiller på et arsenal av instrumenter. I tillegg styrer Magnus såkalte «tracks», der vi har forhåndsinnspilte trommer, sier han videre.

Hemnes-musikere. Magnus Løkken Jacobsen (t. v.) og kapellmester Tor-Petter Aanes. FOTO: Rune Furuhatt

– Dessuten har vi en «malvase» med sangere og skuespillere, og de skal øves inn som kor. Det har vi gjort på forhånd før musikerne kom. Noe av det ble gjort i løpet av ei desember-uke i Oslo, der stemmer ble innøvd, og så har vi formet det til en helhet etter at vi kom til scenen her på teateret, forklarer han.

– Videre er det å jobbe med alle sangerne hver for seg på solistiske ting, og å fortsette å forme koret så bra som mulig. Det er virkelig en stor jobb, for det er 28 på scenen samtidig, når musikerne er inkludert, legger han til.

Musikere fra nord

– Det som er relativt sjeldent i musikkteater-sammenheng er at det er svært mange av skuespillerne som er klassisk skolerte som sangere. Vi har fire innleide som er profesjonelle sangere, som alle kommer inn i andre akt når koret blir større. Disse er fra ensemblet Vokal Art fra Bodø, forteller Aanes.

– Vi har også med oss landsdelsmusikerne i MIN-ensemblet på strykerinstrumenter, så alle musikerne i orkesteret er fra Nord-Norge, selv om Magnus ikke bor her lengre, smiler han.

– Jeg er så ofte på Hemnesberget at jeg må vel i alle fall være halvt hemnesværing, ler Løkken Jacobsen.

Inn fra sidelinja

Koronaen skaper utfordringer på så mange vis. Etter at det muterte viruset gjorde seg gjeldende i Oslo, ble karantenereglene enda strengere i Rana. Regissør Morten Borgersen og Nordland Teater måtte se seg om etter andre løsninger, for karantenetiden ville bli for lang for den opprinnelige maskøren. Da er det fint at man ikke trenger å dra langt for å finne folk med høy kompetanse, og Tove Solbakk kom inn fra sidelinja i siste liten.
– Jeg har «hoppet inn» som maskør, og min rolle nå er å hjelpe skuespillerne til å ta seg enda bedre ut på scenen, smiler Solbakk.

– Totalt er det 21 stykker som skal sminkes, og mitt ansvar nå er å finne litt ut av hvordan de skal se ut, for så å lære dem å legge sminken selv, forteller hun videre.

– Normalt er jeg med inn til premieren, og deretter er de selvstendige på sminkejobben, legger hun til.

Solid erfaring

Romerike Folkehøgskole har rendyrket ett fagfelt, nemlig teater og musikk. Tove har vært lærer der i flere år, frem til 2018. Hun har gjennom den jobben fått mye erfaring, og har også tidligere vært leid inn hos Nordland Teater.

– Det å komme inn i prosessen sånn i siste liten er litt annerledes enn det som er normalen. Da får man gjerne manus først, og være med på sceneprøver og bli kjent med de forskjellige karakterene, forteller hun.

Maskør. Tove Solbakk lærer skuespillerne å være selvhjulpne på sminkefronten. Her får Christine Guldbrandsen en runde med styling. FOTO: Rune Furuhatt

– Nå må alt gå veldig fort og det hele blir mye mer hektisk. Da kjenner jeg at det er godt å ha noen år i «gamet», fortsetter hun.

– Jeg har vært med Romerike Folkehøgskole på turnéer og nokså store produksjoner, og har lært meg å se hva regissør og scenograf ønsker seg. I tillegg hjelper den erfaringen meg med å bevare roen når tida blir så knapp som nå, smiler hun.

Godt å være tilbake

– Her i sminken er vi svært nøye med smittevern. Alt sprites og vaskes jevnlig, og vi har veldig gode rutiner på denne jobben også når det ikke er pandemi-problemer, for vi jobber tett på hverandre her. Den eneste forskjellen nå er at vi jobber med hansker og munnbind, forklarer Solbakk.

– I tillegg har vi nok holdt litt mer avstand i denne produksjonen. I tillegg har jeg instruert mer verbalt, og der kjenner jeg også at det er godt med erfaringa fra Romerike Folkehøgskole, der jeg har undervist mine elever til å skulle lære skuespillerelevene å sminke seg for scenen, fortsetter hun.

– Det har vært et par års pause fra teaterarbeid nå, men jeg kjenner at det å være tilbake i «sirkusmanesjen» gjør godt. Det er nok en stor og viktig del av livet mitt, avslutter hun.