Dagleglivet vårt har sine rytmer; dagar, veker, månader og år. Men kva er opphavet til veka, og namna på dagane?
Jordrotasjonen gir oss døgnet, kretsen kring sola avgjer året, og månegangen rundt jorda bestemmer månaden. Men det finst ikkje himmelkroppar eller andre fysiske rørsler som gjer det naturleg å dela inn i seriar på sju dagar.
Skapinga?
Kristenlæra fortel at Gud skapte jorda på seks dagar, og kvilte den sjuande. Dette skal da gi oss forklaringa på sjudagarsveka. No er det slett ikkje alle som held seg bokstaveleg til ei slik historie, som kan vera ei av fleire verdensfortellingar, der ulike kulturar kjem med slike «ordningar» for å gi si sanninga til nedarva tradisjonar frå ukjend fortid.
Her kan vi ta fram ei heilt anna tidsrekning frå det gamle Egypt, der veka hadde 10 dagar, og kvar månad hadde 30 dagar, altså tre veker.
Mesopotamia
Svært langt tilbake i tid, kanskje 8-10 000 år, oppstod det i Midt-Austen jordbrukssamfunn, med korndyrking, husdyrhald, kunstig vatning, og etter kvart velorganiserte bysamfunn. Her utviklast skrivekunsten, og kunnskap innan matematikk og utrekningar nådde høgt.
Særskilt i denne epoken, hos sumerarfolket og babylonarane, studerte mange lærde stjernehimmelen, og oppdaga at innafor dei kjende stjernebilda fanst det også kroppar med faste banar. Dei gjorde rundar og kom til det same punktet etter faste periodar; månader og år. Den gong var trua at disse måtte vera levande, og derfor tilhøyra gudeverdenen.
Vi veit no at det var planetar dei såg. Alt i den tid kjende folk til dei fem mest lyssterke. Seinare har vi med kikkert oppdaga nokre til. Dei lærde i Babylon såg på planetane som gudar, og gav dei derfor namn, og kva dei styrte med.
Romarriket og germanerstammar
Kunnskap frå Midt-Austen spreidde seg, og i vest tok romarane til seg også planetgudane, og det er namna frå deres tid vi brukar den dag i dag. Germanerfolka gjorde same sak, men sette eigne namn på dagane.
I tillegg til dei fem planetane var naturlegvis sola og månen dei viktigaste på himmelkvelven. Også dei var gudar, såvel for folk i Mesopotamia som i Roma. Dermed har vi fått sju «kroppar» som altså framleis avgjer vår sjudagsveke. Men den innbyrdes rekkefølgen har ei anna interessant forklaring:
Mesopotamia delte døgnet i 24 timar, da dagen hadde 12 timar og natta like mange. Slik er det når ein held til bra nært ekvator. Dei sju kjente himmelgudane vakta jorda på skift, ein time kvar, og rekkefølga gjekk etter omløpstida på himmelen. Kvar himmelgud fekk dermed tilsaman ei tretimesøkt kvart døgn, men da det enno var igjen tre timar, vart ikkje rekkefølgen den same, neste veke, og neste deretter, endelaust framover.
Dagnamna
Mesopotamarane løyste floken ved å gi hovedansvaret for eit døgn til den himmelguden som hadde vakt den første timen i døgnet. Dette gav så slik rekkefølge: Lengst rundetid har Saturn, som da starta veka, mens Sola fekk neste, deretter Månen, Mars, Merkur, Jupiter, Venus. Alle disse gudane hadde tilsvarande germanske namn, unntatt Saturn. Denne dagen vart sett av til å halda seg rein, altså badedagen: laugardagir – lørdag
Her ser vi ein annan samanheng fram til vår bruk av namna i dag, der våre germanske namn delvis er avkorta og med lydendring, altså språkhistorie i praksis:
(Mars) var guden Tyrs dag – tirsdag, (Merkur) tilsvara Odins dag – onsdag, (Jupiter) Tors dag – torsdag, (Venus) Freyas dag – fredag. La oss til dette merka oss den omfattande endringa av namnet på den germanske hovedguden, innført frå kanskje området ved Svartehavet for meir enn 2000 år sidan: Wotan – otan – odan – oden – odin. Slike språkendringar kom etter folkevandringstida, nokså omfattande i løpet av tidsrommet 500-700 e.kr.
Nyare påverknad
Med innføring av kristendommen i ei rekke område og seinare land, var veka tilpassa det gudeverket skapinga skulle vera. Veka måtte ha seks arbeidsdagar (yrke – ørk) og kviledagen måtte vera sjølve soldagen, søndag. Derfor starta veka etter kvart på måndag, og da kom lørdagen til sin rett som badedagen; avslutning på seks travle arbeidsdagar før den (hellige – helg) kviledagen.
No vart det i reformasjonstida (1500-talet) tatt til orde for å fjerna dei heidenske namna frå dagnamna, og ein prøvde seg først med Odins dag, som var midt i veka og skulle få namnet midtvekedagen. Dette gjekk ikkje inn skikkeleg andre stader enn i tysk, der ein no har Mittwoch.
Etter den franske revolusjonen i 1792 vart det innført tidagarsveke i Frankrike, men Napoleon var folkeleg nok til å gå tilbake til dei sju dagane allerede i 1806.
I Sovjet kom siste forsøk på endring, da Stalin i 1929 innførte anna vekeordning, men folk ville ikkje vita av dette, og i 1939 vart forsøket gitt opp også der.
Sjudagarsveka er no internasjonalt godkjent med standardnemninga ISO 8601. Her er mandag første vekedag, og veke nummer ein er kvart år den veka som har første torsdag i året.
Inn i vår tid er det nok meir innhaldet i veka som er i endring. Det er no fleire tiår sidan fagforeningane i Norge fekk gjennom lørdagsfri. Dermed fekk vi to helgedagar på rad. No er det støtt fleire som tar «langhelg», og «ovalhelger» er heller ikkje ukjent. Oppi dette er til og med onsdagen av somme utnemnt til «lille lørdag», så no er vi snart like langt med «ørk og helg».
Kilder: div Wikipedia, andre leksikon, språkhistorie