Uten frivilligheten stopper Norge opp, heter det i uttrykket. Håkon Kvitnes er en av de som bruker fritida si på å gjøre noe fint for andre, og stiller mer enn gjerne opp som både skysskar og annet.
Hemnes frivilligsentral har en rikholdig liste av frivillige som kan bistå innbyggere i Hemnes Kommune med mange ulike tjenester. Fungerende daglig leder i frivilligsentralen, Nadia Bjørkheim, forteller at det sjelden byr på problemer når noe skal gjøres.
– Det er en fantastisk gjeng vi har i oppført i våre oversikter. De stiller opp som sjåfører, ledsagere og i flere andre sammenhenger, sier hun.
Samarbeid
Arbeidet som nå er igang skal hjelpe eldre som i forbindelse med koronapandemien ikke selv kjører eller får ordnet seg transport til kommunenes vaksineringsstasjon i Korgen.
– Det er vi i frivilligsentralen som koordinerer dette skysstilbudet, og vi samarbeider med Hemnes kommune, forteller Bjørkheim.
– Enhetsleder for helse og velferd, Siv Bårdsen, kontaktet oss og lurte på om vi kunne bistå med hjelp i forbindelse med vaksineringsjobben som nå er i gang, fortsetter hun.
– Hemnes kommune har sørget for en oversikt over de i aldersgruppen 85+ som har behov for skyss, og tidfestet oppmøtetider og slikt. Så har vi i Hemnes frivilligsentral kontaktet våre frivillige og sørget for å koordinere transport-biten opp mot dem som utfører vaksineringen, og kontaktet de eldre og fortalt dem hvem som kommer og henter dem, legger hun til.
Og det er her Håkon Kvitnes og de andre frivillige sjåførene kommer inn i bildet.
– Ja, hun ringer når det er noe hun trenger, ler Kvitnes.
Viktig frivillighet
– Alt i alt er det et ganske stort apparat som er i sving. I tillegg til Håkon som kjører sykehjems-bussen fra Hemnesberget, har vi åtte andre biler og sjåfører som betjener alle tettstedene i kommunen, sier Bjørkheim.
– Det blir å pågå i alle fall ut neste uke, og så skal etter hvert alle som har fått første dose tilbake for nummer to, legger hun til.
At det trengs en utstrakt frivillig innsats er hverken Bjørkheim eller Kvitnes i tvil om.
– Det er mange som trenger hjelp til dette, og det er ikke bare å fylle bilene heller, sier Bjørkheim.
– På grunn av smittevernhensyn kan vi ikke ha flere enn fire passasjerer i bussen per tur, så det må heller bli noen ekstra turer, legger Kvitnes til.
Savner varmen
Det er mye i samfunnet rundt oss som har endret seg siden mars i fjor, da pandemien kom hit til landet. Håkon Kvitnes er ikke i tvil om hva han savner mest.
– Jeg håper at det vi holder på med nå skal bli til nytte for hele samfunnet, slik at vi får det litt varmere og triveligere igjen, sier han.
– Samfunnet blir for kaldt når det er slik som nå, at vi nesten ikke kan ta hverandre i hendene og i alle fall ikke klemme noen, utdyper han.
– Det er bare så vidt man tør å gi «kjerringa» en klem, fortsetter Håkon og ler.
Håkon forteller at han synes det er fint å kunne gjøre nytte for seg, og har i over elleve år kjørt buss for de på eldresenteret på Hemnesberget, og har også hatt faste kjøringer for eldre fra Finneidfjord til Bjerka for handling.
– Etter at koronaen kom så måtte jeg si stopp for dette, for jeg turte ikke å påta meg ansvaret for at det skulle gå bra med tanke på smitte
– Det er mange som savner denne tjenesten, og jeg får stadig telefoner med spørsmål om det ikke snart blir ei ordning igjen, smiler han.
Meningsfylt hverdag
Kvitnes har samarbeidet med Hemnes Frivilligsentral i mange år og synes de gjør en flott innsats med sitt arbeid. Han er bare glad for å kunne bistå dem med hjelp.
– Ja, hvorfor ikke, tenker jeg. Du vet, jeg er kommet så langt i livet at nå er jeg «statslønnet», og det er bra å ha noe å fylle dagene med. Dessuten frykter jeg det hadde det blitt dyrt å skifte ut sofaer hver gang en ble utslitt, ler han.
– Heldigvis er det mange som på ulike plan stiller opp og gjør forskjellige arbeidsstykker på frivillig basis, og mange av disse ser man kanskje ikke i det daglige, fortsetter han.
– Det er flott, for det er mange som trenger denne hjelpa for kanskje å kunne få bo hjemme lengst mulig. Og da er det veldig viktig at man har et sted som frivilligsentralen man kan ringe til, og som koordinerer hjelpen, sier han videre.
– Samspillet mellom det offentlige og de private frivillige fungerer virkelig godt i denne sammenhengen, skyter Bjørkheim inn.
Trenger «lærlinger»
– Det er fortsatt mange som kvier seg for å være med på denne typen innsats. Jeg tror ikke det er fordi de ikke vil, men kanskje er det «dørstokkmila», og det å skulle bli kjent med de på frivilligsentralen som kommer «i veien», sier Kvitnes.
– Jeg har prøvd å få flere til å stille som sjåfører i «eldretjenesten», men så langt har det ikke kommet noen nye på banen. Mange sier at de ikke har lyst til å binde seg til noe, men for min egen del føler jeg ikke at jeg er bundet til noe. Det er heller slik at det føles som at man får noe igjen for å stille opp. Både i samvittigheten, men også mye smil og glede og gode samtaler, fortsetter han.
– Jeg blir stadig spurt om jeg skal holde på med denne kjøringa lenge, og jeg pleier å si at jeg skal prøve å holde ut til jeg har «lært opp» noen nye. Og det trengs, for vi «gammel-karene» kan ikke holde på for evig, avslutter Håkon med et smil.
