Jacobsen og Semundseth bakeri på Hemnesberget fortsatte sin drift helt frem til 1976. Mange husker krembollene og den egenproduserte isen som bakeriet kunne tilby kundene. Her fortsetter fortellingen til Alf Martin Semundseth.
– Golvet i bakeriet var et flisbelagt betonggolv. Det var praktisk, men tungt å stå på under lange arbeidsdager . Ved bakerovnen stod en åpen reol med mange hyller av plank. Her ble brødene satt etter at de var ferdigstekte.
– Hevingsprosessen foregikk i et annet hjørne av bakeriet. Der ble kokt vann på en primus for å få et varmt og fuktig miljø til heving av brødemnene. Mindre bakervarer stod på stekeplater i en åpen reol med flere etasjer og hjul mens de ventet på å bli stekt. Bakerovnen var stor, dyp og todelt vertikalt. For å få de rå bakervarene inn ovnen, ble det brukt en lang, stor «stekespade», forteller Alf Martin.
– Brødene ble satt inn ett og ett mens mindre kaker og wienerbrød ble skjøvet inn på stekeplatene. Bakerovnen var en elektrisk magasinovn som ble satt på om kvelden og avslått om morgenen dagen etter. De forskjellige bakervarene ble stekt i nøye rekkefølge. Kaker som trengte høy varme og kort steiketid ble steikt først og brød til slutt.
– Det viktigste redskapet i bakeriet var en stor eltemaskin der store deiger til brød, kavring og vannkringler ble satt. Kvelden i forveien kunne det bli satt en forgjæring som skulle stå natta over. Jeg husker at pappa sa: «Eg går ne å sætt.» Det betydde at han skulle ned i bakeriet og sette en deig. Især var det viktig når det skulle bakes kavring.
– Det kunne være flere grunner til det. Å komme tidligere i gang med bakinga på morgenkvisten, å få en mer luftig kavring, eller spare på gjærmengden. I årene etter krigen var det rasjonering på gjær. Den kunne være både dyr og vanskelig å få tak i, så det gjaldt å spare på den, sier Alf Martin.
For å veie store volum ble det brukt bismervekt (se illustrasjon). For å kunne bruke den trengtes to personer. Ellers ble det brukt vanlig bordvekt til veiing. På denne tid var kravet til vekta på brødene veldig nøye. Et vanlig brød skulle veie 780 g og loff 560 g.
Kjente varer som var populære
Det var den gangen, som nå, noen varer som var mer ettertraktet enn andre, og Alf Martin Semundseth husker spesielt disse varene:
Vannkringler
Gjærbakst av hvetemel. Må heves i varmt vann, stekes og tørkes i stekeovn til de blir sprø. Ble solgt i plastposer på 10 stk. Spises med godt smør og gulost. Populær matvare.
Hvetekavring
Gjærbakst av hvetemel og sammalt grov hvete. Måtte først bakes ut til en vanlig bolle, og så stekes som det. Deretter måtte den avkjøles og deles i to; en overdel og en underdel. Blant kjennere på Hemnesberget kalt «påpart og puinnpart». Disse halvdelene stekes til de er gylne, og tørkes på svak varme i flere timer.
Kremboller
Lages av vanlige hveteboller. Deles i to og fylles med fløtekrem. Toppen smøres med utrørt melis og dyppes i kokosmasse. Settes så sammen til en hel krembolle med krem i midten og topp med melis og kokos. Ble veldig populær på Fritidsklubben på Hemnesberget der den ble spist med en god flaske Coca Cola til.
Vitaminbrød
Ble som kneippbrødet laget av sammalt hvete, grov og fin. En nær slektning av kneippbrød men ble laget med smør i. Populært brød ikke bare på Hemnesberget. Det hendte seg at kneippbrød, som ligner veldig på vitaminbrød, ble solgt som vitaminbrød når denne var utsolgt i butikken.
Iskrem i kjekskremmerhus
Etter å ha drevet bakeriet en del år, ble det kjøpt inn en iskremmaskin og det ble starten på salg av iskrem i bakeributikken. Den ble populær, især blant ungene, og for mange hemnesværinger blitt et samtaleemne når vi møtes i hemnesgatene.
Episoder som huskes godt
– For å pakke diverse matvarer som skulle fraktes var det stort behov for emballasje. Forretningen hadde langt ifra nok av det, selv om mange av bakeingrediensene vi fikk tilsendt var i pappesker.
– Og hva gjør man da? Jo pappa satte en pengepris på eskene, og snart var vi ungene ivrig på farten for å bedre vår økonomiske situasjon. Samvirkelagets- og Bergljot Wigdels manufaktur var opplagte mål.
– Det hendte at esker fra disse stedene var fylt med diverse saker og ting som ville ta for stor plass til å bli kastet i søppelkassene. De ble tatt med ned på steinmuren ved Samvirkelagskaia og kastet på sjøen!
– Å finne utbrente lyspærer var ekstra populært. De kunne kastes så langt ut på «sjyen» som mulig, og konkurransen om å treffe først og flest var i gang. Dette var på den tiden da «alt» en ikke hadde bruk for kunne kastes på «sjyen», forteller Alf Martin.
Bonden fra Leirvika
– I bakeriet stod et langt bord der den delen av bakinga som foregikk for hånd stod. Under det bordet stod det alltid en stor papirsekk. Ble en del av baksten gammel eller mislykket ble den kastet opp i denne sekken.
– På lørdager pleide folk som bodde på steder langs fjorden å komme til Hemnesberget for å handle og gå på kafe. Blant disse var en bonde fra Leirvika. Han kom innom bakeriet og hentet sekken med rester som han brukte til dyrefor. «Alt som kunne nyttes skulle nyttes» var nok en gjengs holdning mange hadde på denne tida. Betalinga for det kunne være et juletre av furu, eller hvis betalingen hadde samlet seg opp over tid, ja da kunne den til og med bli et reinsdyrslakt.
Julebakst
– Til jul ble det bakt mange av de kjente julekakene. Det var vel da som nå at noen bakte selv mens andre kjøpte alt eller en del av det de ville ha til julekaffen.
– Spekulasifigurer var populære især blant ungene, og da særlig kakemenn og koner. Disse skulle ha øyne, nese og munn og i tillegg krage, belte og streker for å markere enden på ermer og bukser. Dette ble gjort med ei treflis dyppet i rød konditorfarge. Som minstemann i huset var det det eneste jeg fikk lov til å delta med innenfor bakeriets fire vegger, forteller Alf Martin.
Påpart og puinnpart
– Som nevnt tidligere ble kavringene laget av boller som ble delt i to; puinnpart og påpart. Noen ble pakket i plastposer med firmaets logo på, mens andre ble solgt i løsvekt. Ferdige boller ble lagt i en stor trekasse som stod i bakeriet før de ble fraktet til en litt mindre kasse som stod i butikken.
– Men uansett hvordan kavringene ble solgt, skulle det være like mange på- og puinnparter. Dette var viktig fordi puinnpartene, som var større og dessuten flate på begge sider, var de mest ettertraktede. I nabolaget til bakeriet bodde en dame som også satte mest pris på puinnpartene. Når hun skulle handle kavring gikk hun i bakeriet i stedet for i butikken. Og så ba hun om å få kjøpt kavringer – puinnparter, naturligvis.
Venninnebakst
– Mamma hadde en venninnegjeng som hun likte å være sammen med. Disse venninnene likte å bake hvetekringler. De var forskjellige fra vannkringlene som først ble hevet i varmt vann før de ble stekt.
– I god stund før jul fikk disse konene låne bakeriet og bakte sine kringler i et stort antall. Og vi fikk lov til å smake på deres bakst. Jeg husker at jeg syntes de var kjempegode og bedre enn vannkringlene som vi var vant med. Kanskje kom det av at vi syntes det var godt med noe nytt, og ikke bare spise de varene som mamma og pappa bakte.
Å handle på krita
– Av forskjellige grunner fantes det en del mennesker som ikke hadde tilgang til kontanter til enhver tid, og som derfor måtte handle på krita. Jeg husker en avlang, svart bok der dette ble skrevet ned med dato, navn og beløp. Når beløpet ble betalt, ble anmerkningen streket over.
– Det er blitt meg fortalt at mine foreldre visste om folk som hadde meget liten betalingsevne, og derfor slettet de deres gjeld etter noen dager hvis gjelden ikke ble betalt.
– Da bedriften opphørte og gamle bøker og papirer skulle tilintetgjøres, kunne vi ved selvsyn se at det fantes mye som det ikke var gjort opp for. Så her var det blitt vist stor forståelse for mennesker som ikke hadde det så enkelt, forteller Alf Martin Semundseth.
I dag er det ingen bakerier igjen på Hemnesberget. Sikkert et tegn i tiden, dessverre. Bakeriene og bakevarene hadde sin plass, samtidig var det møteplasser hvor man kunne ta en kopp kaffe og høre nytt.
