Helgelandssykehuset Sandnessjøen
Helgelandssykehuset Sandnessjøen. FOTO: Øyvind Bratt, Rana Blad

Bekymringsmelding vedrørende pasientsikkerhet ved Helgelandssykehuset avdeling Sandnessjøen

Jon Erik Graven har skrevet et åpent brev med bekymringer over pasientsikkerheten.

Til Helgelandssykehuset v/ styreleder og Helgelandssykehuset v/ adm. direktør.

Rutinene i Helgelandssykehuset er stadig gjenstand for debatt, all den tid det visstnok ikke er pasientens behov som styrer volumet på visse inngrep i sykehusets statistikk. Tilfellene jeg sikter til handler om Helgelandssykehuset, avdeling Sandnessjøen.

At postoperativ dødelighetsrate for tarmkreftkirurgi målt etter 100 dager ved Sandnessjøen sykehus ikke nødvendigvis holder mål, er viden kjent. Mer ukjent er det kanskje at det også utføres nesten dobbelt så mange inngrep for fjerning av livmor (hysterektomi) som landsgjennomsnittet, og at andelen mennesker som får operert inn pacemaker er betraktelig høyere ved Helgelandssykehuset, enn hva tilfellet på landsbasis er. Pacemakeroperasjonene er det dessuten bare Sandnessjøen sykehus som foretar på Helgeland.  Min bekymring henter bekreftelse fra Norsk Helseatlas der meningsinnholdet stadfestes svært tydelig oppsummert: Det foreligger ingen «kjent geografisk variasjon i sykelighet som skulle tilsi at behovet for hysterektomi og transcervikale inngrep bør variere geografisk i Norge.» Siste og avsluttende setning lyder «Det er heller ikke sannsynlig at all variasjonen skyldes ulike pasientpreferanser eller tilfeldigheter, og variasjonen må derfor anses som uberettiget.» Jeg vet ikke om det er mulig å understreke min bekymring tydeligere enn dette.

Legger man så til at det foreligger en praksis der AMK-sentralen, som tilfeldigvis er stasjonert i Sandnessjøen, dirigerer et alarmerende høyt antall tilfeller over til Sandnessjøen, som strengt tatt og medisinskfaglig skulle vært oversendt Mo i Rana, er det enda større grunn til bekymring.

Kreativ bruk av ICD-koding og Drg er jo et eksempel.

Eks. Ortopediske pasienter kjøres til Sandnessjøen. Det igangsattes ulike prosedyrer f.eks. sedering for å gipse. Ulike blokader og ubrukelige røntgen utstedes før konferering med ortoped på Mo. Pasienter blir liggende så lenge (>5 timer) slik at de kan registreres som innlagte. Ankommer de like før midnatt så kan sykehuset være heldig å profittere i form av 2 liggedøgn.

Ikke bare er en slik praksis en sløsing med skattebetalernes penger, den bidrar også til å fremstille statistikken i kjølvannet av de inntrufne tilfellene, skjevt. Et mindre sykehus med lavere volum, mindre nedslagsfelt og smalere kompetanse får plutselig skinn av å være mer benyttet, ha større nedslagsfelt og større kompetanse i form av volum enn hva tilfellet er. I tillegg utgjør en slik praksis en ikke ubetydelig risiko for pasienten. Slik praksis er med andre ord, farlig.

Det har altså gått politikk i avgjørelser som i aller høyeste grad skal være fattet på et medisinskfaglig grunnlag, men som pr i dag fungerer som en brekkstang for måloppnåelse, der pasientsikkerheten er den soleklare innsatsfaktoren.

Jeg har klare forventninger til at det ryddes opp i de forhold som jeg beskriver ovenfor, da Helgelandssykehuset er mitt lokalsykehus. Jeg vil også veldig gjerne ha rede på hvor mange avviksmeldinger som er oversendt sykehusets ledelse, hvordan disse behandles og hvordan dette påvirker pasientsikkerheten positivt?

Jeg ber om at min henvendelse journalføres og blir gjenstand for seriøs behandling, da disse tilfellene jeg her lister opp bare representerer toppen av isfjellet ved en ukultur, der ingen midler skys for å oppnå ønsket fremtidig status for avdelingen ved Sandnessjøen sykehus.

Jon-Erik Graven