Endelig var en etterlengtet ridehall kommet opp hos Stall Reinåmo. Det betyr le for vær og vind når hestene skal trenes, samt et stabilt treningsunderlag året rundt for de mange hesteinteresserte i kommunen.
Fem dager tok det å sette opp den 1.000 kvm store ridehallen på Reinåmoen. Lise og John Gylseth synes de har hatt utrolig flaks, selv om korona bød på forsinkelser i prosessen.
– Det er et prefabrikkert byggesett som er kjøpt gjennom et firma i Sverige. Den skulle egentlig opp i september, men da ble firmaet veldig rammet av korona, og de fikk ikke produsert delene. Da byggesettet endelig kom, var det uten arbeidere, for de hadde fått korona, forteller John.
Det skulle ta tre uker fra byggesettet ankom Reinåmoen, til arbeiderne var på plass.
– Vi hadde utrolig flaks med tanke på at det kunne ha kommet tre meter snø på den tiden, ler Lise.
Når byggingen først var i gang gikk det visstnok radig.
– Vi fikk beskjed om at det skulle ta fem dager, og det var nesten så man ikke trodde at det var mulig med et så stort bygg. Det var fascinerende å se på hvor fort det gikk.
Utfordringer
Drømmen om en ridehall har vært tilstede siden paret flyttet til Reinåmoen i 2015, Lise og John har bare ventet på at finansieringen skulle være på plass. Det viste seg nemlig at få ville investere i hest.
– Vi fikk 100.000 hos Hemnes kommune, noe vi er kjempetakknemlige for. Innovasjon Norge ville ikke ha noe med hest å gjøre, og det er lite støtte og få ellers. Vi slet også med at banken vi hadde ikke ville investere i hest, da dette var noe de hadde for lite kunnskap om, sier John.
Lise forteller at det ikke er noen hemmelighet at det er vanskelig å drive med hest som næring.
– Det er en dyr sport og vanskelig å få det til å bære seg.
– Og det er ikke sånn at vi nødvendigvis kommer til å tjene mer på grunn av ridehallen. Vi viderefører den driften vi har hatt, men ridehallen gjør det utrolig mye lettere for oss å drive på vinteren, fortsetter John, og kan fortelle at den har en prislapp på omtrent 3 millioner.
Økt interesse
Ifølge Lise har hesteinteressen eksplodert de siste par årene.
– Vi har konstant 35-45 hester her. I fjor tok oppdrettsdelen virkelig av, i forbindelse med at vi penslet oss mer inn på det på grunn av korona. Vi har flere avlshopper, oppdrett av unghester og driver også avlsstasjon. Vi har utvidet og bygd ut hele tiden, og er vel nå den største stallen på Helgeland i antall hester.
Stall Reinåmo vil gjerne fortsette å utvide, men også de har et tak for hvor mange hester de vil ha.
– Om vi etter hvert nærmer oss 50 hester begynner det vel å bli nok, mener John.
Ridehallen gjør det utrolig mye lettere for oss å drive på vinteren
Selv om ridehallen ikke er isolert, betyr det mye å ha le for vær og vind.
– Ridehallen vil ha mye å si for rideskoleelevene. Tidligere har vi måttet legge den delen ned 3-4 måneder på vinterstid fordi været er så ustabilt. Vi har nå over 40 elever ukentlig, og det er ganske mange til her å være. Vi har faktisk måttet ansette en rideskoleinstruktør i tillegg til meg, kan Lise fortelle.
– Det blir for vanskelig å drive rideskole og trene hester på vinteren. Nå har for eksempel hestene bare måttet skritte i en måned fordi det blir for hardt på bakken. Og i regn og sludd er det ikke noe særlig å måtte holde på ute, legger John til.
– Hallen gjør absolutt arbeidsdagen lettere for oss. Det gir flere muligheter og gjør dette til et enda mer attraktivt sted å ha stallplass på, fortsetter Lise.
Uendelige muligheter
Hun forteller at de har hester inne i trening som de utdanner for andre, som de kjører og rir inn og videreutdanner i ridning og kjøring. I tillegg har de egne hester som de konkurrerer på høyt nivå med.
– Ridehallen gir også uendelige muligheter for unge håpefulle som dukker opp her, både elever og hester. Ikke minst muligheter til å utvikle sporten. Nå er det jo ikke bare jeg som konkurrerer, Hedda (datteren. Red.anm.) er nå på landslaget i kjøring. Men vi satser aller mest på bredde, alle skal være velkomne hit uansett hvilken hest eller hvilke ambisjoner man har.
John kan fortelle at det er mange voksne som har fått seg hest i senere tid, samtidig som det har blitt mer unge jenter med den interessen.
– Det er en veldig fin dynamikk mellom unge og voksne, det er ikke en ponnifabrikk. Vi har faktisk fått en egen herregruppe i rideskolen, hvor det er plass til flere, oppfordrer John.
– Vi har både dame- og herregrupper, og er ellers innom alle greinene. Så jeg ser for meg at vi har en lysende framtid her, smiler Lise.
Utfordrende underlag
Ridehallen ble tatt i bruk i midten av januar, oppstarten av rideskolen ble bare en uke forsinket, og underlaget var klart en time før rideskolen skulle starte.
– Bakken var jo gjennomfrosset, så det gikk med hele tre tonn salt for å prøve å tine opp. Det ble mer eller mindre Dødehavet i det ene hjørnet, så vi ble stående å pumpe vann, men det ble fremdeles ikke bra. Øyvind Brygfjeld og karene i Rune Vasdal stilte da opp og la ny grus i siste liten, så det ble heldigvis greit nå, sier Lise.
Vi har faktisk fått en egen herregruppe i rideskolen, hvor det er plass til flere
På utsiden av hallen skal det i tillegg settes opp det Lise kaller «gjestebokser».
– Det blir cirka 7 bokser, slik at det blir veldig greit for tilreisende og komme å stalle opp hestene sine der. Ikke minst med tanke på å ha litt smittevern også. Det er mange som skal inn og ut, og vi ønsker å beskytte våre egne mot smitte.
Heldige
Også Stall Reinåmo ble preget av året som gikk, om enn ikke så mye som fryktet.
– Jeg er intensivsykepleier og John er radiograf. Vi stilte oss derfor til disposisjon i fjor vår, og jeg jobbet en del for å ha penger som en buffer i fall det skulle bli behov. Men det viste seg at vi kunne drifte ganske normalt, og hadde i grunnen et godt år, driftsmessig, sier Lise.
Paret har visstnok ikke gått arbeidsledige, men det kan virke som om de trives med tingenes tilstand.
– Vi har heldigvis en hestefaglærling, i tillegg til rideinstruktøren. Og så er vi på tanken om å ansette flere. De som har hestene sine oppstallet her har en turnus og hjelper til med kveldsforing, og tar stallen i helgene. Det går dermed litt på rundgang. Jeg og John jobber mest 8-16, men selvfølgelig litt mer enn det også, sier Lise.
– Vi er også med i samdrifta, så det er nok å gjøre. Sånn er det når man driver for seg selv, man bør ikke like å ligge på sofaen, spøker John.
– Men vi er så utrolig heldige som får jobbe med dyr og mennesker, avslutter Lise.
