Dette maleriet av seilskipet betydde mye for sjømannen Svend Kibsgaard, etter alle de opplevelser han hadde ombord der.
Fullriggeren Bennestvet. Dette maleriet av seilskipet betydde mye for sjømannen Svend Kibsgaard, etter alle de opplevelser han hadde ombord der. FOTO: PrivatBilde 1 av 3
Sofie Kibsgaard ble tidlig enke. her sitter hun med sine to sønner Sverre og Svend, som har hunden Togo i fanget. Øvrige er fra venstre: Jakobia Andreassen,Hanna Jakobsen, Inga Brendmo. mannen med hatt er Arne Dahl, butikkbetjent ved S.O. Eitran.
Familien Kibsgaard ca 1910. Sofie Kibsgaard ble tidlig enke. her sitter hun med sine to sønner Sverre og Svend, som har hunden Togo i fanget. Øvrige er fra venstre: Jakobia Andreassen,Hanna Jakobsen, Inga Brendmo. mannen med hatt er Arne Dahl, butikkbetjent ved S.O. Eitran. FOTO: privatBilde 2 av 3
Et skip som gikk i fraktefart verden over fra slutten av 1800-tallet fram til ca 1920. Svend Kibsgaard opplevde en særdeles dramatisk julenatt som 19-åring ombord her i 1914.
Fullriggeren «Bennestvet». Et skip som gikk i fraktefart verden over fra slutten av 1800-tallet fram til ca 1920. Svend Kibsgaard opplevde en særdeles dramatisk julenatt som 19-åring ombord her i 1914. FOTO: privatBilde 3 av 3

Seilas julehelga 1914

Ørnulf Kibsgaard skriver her om dramatiske episoder fra faren, Svend Kibsgaards, liv.

Under oppveksten i Korgsjyen i 1940-50 årene fikk vi ungene høre mye i møte med mange interessante mennesker. Dessverre var vi vel i de fleste tilfeller for umodne og for lite spørrende til det vi hørte og så.

Inne i Bestestua hos Ragnhild og Harald Horgen i Korgen henger et stort bilde av ei flott seilskute under fulle seil. Bildet har hengt på samme plass i stua så lenge jeg kan minnes. Bildet er av fullriggeren «Bennestvet» av Farsund. Dette er et kjært minne om pappa Svend sitt sjøliv, 1912–1930.

Etter at folkeskolen og konfirmasjonen var unnagjort satte han kursen mot sjøen. Han fortalte senere at han hadde lest mye om sjølivet og fjerne himmelstrøk. Dette lokket. Hans første sjøreise var om bord i skoleskipet «Tordenskiold» av Trondheim sommeren 1912. Ombord der fikk han skikkelig opplæring av erfarent mannskap og offiserer. I denne perioden ble det også en minnerik seiltur til Edinburgh, Skottland–Arendal og tilbake til Trondheim.

Fullriggeren «Bennestvet»

Senere på høsten mønstret han på  fullriggeren «Bennestvet» i Liverpool, England. Her var flere unggutter fra skoleskipet «Tordenskiold».

«Bennestvet» ble bygd i Stockton i England i 1885, og eides i 1912 av Brøvigs rederi i Farsund. Skipperen het Chr. Tønnesen som visste å bruke seilene når vinden var god. Denne fullriggeren var hele 75 meter lang og hadde en lasteevne på 2750 twd. I 1923 ble skipet hogd opp i Tyskland. Da hadde den seilt på mange hav i krig og fred.

Etter at lastingen var fullført la «Bennestvet» kursen mot Montevideo i Uruguay i Sør- Amerika. Etter 63 dager i sjøen nådde de fram dit. Kaptein Tønnesen var svært godt fornøyd med guttene fra skoleskipet Tordenskiold. De dugde oppe i mastene og på dekk i storm som i stille.

I sjølivet fikk pappa oppleve mye. Mangt fortalte han. Men det er en fortelling vil jeg ta fram her nå i juletider.

Storm i Skagerak julehelga 1914

Juleaften var fullriggeren «Bennestvet» klar med trelast i Fredrikstad som skulle til England. Seilene ble satt. De kom seg vel ut på Oslofjorden. Ved Færder fyr  møtte de et skikkelig uvær av storms styrke. Det regnet og blåste som bare det. Noe hvile på banjeren av mannskapet var ikke aktuelt. Alle mann på dekk. Julekvelden hadde pappa rorvakt. Han ble surret fast for ikke å bli blåst over bord. Pumpene gikk for fullt på julenatta for å holde skuta flytende. Også kokken var med å pumpe vatn ut av skipet. Fire av mannskapet ble skylt over bord i stormkastene.  Blant dem var skipperen, førstestyrmannen og to av det øvrige mannskapet. Godt ut på juledagen lysnet været noe. De fikk etter hvert kontroll med skuta.

Ved totida på ettermiddagen mørknet det igjen, og samtidig begynte det å snø.  Så kom ordren fra annenstyrmannen som nå var øverste offiser om bord. Alle mann skulle samles på fordekket. Slik ble det.

Styrmannen, som var svensk, ønsket å si noen ord på denne hellige juledagen. Han begynte med å omtale de som var forsvunnet på havet – gode kamerater som fortjente noe annet i livet. Så sa han:

– I Norge har dere en svært fin salme som vi bør synge etter at vi har bedt «Fader vår» – og som avslutning. Jeg synes salmen er så vakker, og må vel passe i denne stunden !!

Dette er «No livnar det i lundar». Så sang vi to vers av den, mens tårene rant nedover kinnene våre. Vi kunne alle vers.

Pappa var ingen sangfugl, etter det jeg minnes. I min oppvekst hørte jeg hørte  aldri at han sang.

No livnar det i lundar

Elias Blix/ Ludvig M. Lindemann (1875)

No livnar det i lundar, 
no lauvast det i li,
den heile skapning stundar 
no fram til sumars tid.

Det er vel fagre stunder 
når våren kjem her nord
og atter som eit under 
nytt liv av daude gror.

Bennestvet fortsatt så kursen mot England og fikk levert lasten. Dette var første krigsåret i den første verdenskrig. Mange norske sjøfolk skulle miste livet i løpet av disse årene.

Svend Kibsgaard og Korgbrua

Pappa Svend  tok styrmanns – og skippereksamen på sjømannsskolen på Ekeberg i Oslo. Det ble mange sjøreiser og opplevelser deretter. Han lærte seg å snakke engelsk og noe spansk til sjøs.

I 1930 gikk han i land grunnet gikt, og begynte i forretningen S. O. Eitran hos sin bror Sverre som da var driver av firmaet. I 1938 ble han ordfører i Korgen kommune. Et stort øyeblikk var det da nybrua over Røssåga i Korgen ble åpnet 24. oktober 1938. Den hadde kostet ca. 200.000 kroner å bygge. Den gangen var det et svært betydelig pengebeløp.

Først i mai 1940 kom engelske soldater til Korgen, og klargjorde nybrua for sprengning. Pappa Svend tok da kontakt med kommanderende offiser for å forhøre seg om planene med brua. Brua skulle sprenges! Bruovergangen skulle dessuten ikke forsvares. Samtidig var det farbar is på elva slik at de tyske soldatene under fremrykning over Korgfjellet kunne ta seg lett videre på tur nordover. Brua ble ikke sprengt. Kanskje var det henvendelsen hans som gjorde det. Den gang var det noen få i kommunen som snakket engelsk, pappa var en av dem.

Svend Chr Kibsgaard levde til han ble nesten 95 år. Han døde 6. juni 1991.