Det er ikke slik at juletradisjoner bare blir borte av seg selv. Vi dropper det som ikke gir mening lenger – som å skremme hverandre før jul i stedet for å kose oss.
Sånn har det ikke alltid vært. Før var det mørket og de slemme skapningene som rådet utendørs rundt jul. Tradisjoner har endret seg med samfunnsstrukturen, men ifølge folklorist og forsker Ida Tolgensbakk ved Oslo Met står fire juletradisjoner støtt til alle tider.
– God mat, juleøl, varme og lys, med alle de forberedelsene som trengs for å sørge for at alt dette er klart til jul. Matlaging, ølbrygging, oppsamling av tilstrekkelig med ved til høytiden – alt dette er eldre enn kristendommen. Jeg tror alle, til alle tider, har vært enige om at det passer innmari godt å ha en stor fest midt på vinteren når det er som mørkest, sier hun.
I det norske bondesamfunnet, under dansk styre, var det ellers ikke så mye som minnet om dagens familiefokuserte og til dels overdådig pyntede kosejul med stadig tidligere avspark.
Fra skummelt til kos
Den kristne bondejula på landsbygda var preget av at man levde i en årssyklus med sesonger. Man var avhengig av merkedager og frister for å komme i havn med alt, som storrengjøring, matlaging og ølbrygging. Selv om det var en kristen høytid, hadde mange av tradisjonene røtter tilbake til norrøn tid. Det var også en mengde overnaturlige vesener knyttet til jula. Nettopp her ligger en av de største endringene av jula, påpeker Tolgensbakk.
– Jula var rett og slett en skummel tid. Alle de hellige periodene var fulle av magi, og i jula var både Åsgårdsreia og vetten Lussi ute. Sistnevnte skulle sjekke at arbeidet var i rute til julefeiringen, og ville straffe deg hvis du ikke hadde gjort det du skulle. Lussi ble brukt for å skremme barna. I Oslo-området hadde man en idé om at de døde sto opp fra gravene og besøkte kirkene i adventstiden. Og julebukken, han var jo direkte slem, og en figur du også skremte barn med, sier forskeren.
Nifs julebukk på spritjakt
Før første verdenskrig gikk man julebukk i ulike former over hele Norge. Prinsippet var å gå fra dør til dør og tigge mat og drikke.
– Noen gjorde det før jul, noen i juleuka og noen på nyåret, men dette var ikke søte barn, det var egentlig unge menn og kvinner som kledde seg ut i dyrehammer og slo ned døra om de ikke fikk nok sprit. Det var fyll og fanteri og hærverk. Den nusselige julebukken i romjula, det var Prøysens idé, han renset det skumle vekk, forklarer Tolgensbakk.
Masseprodusert jul
Skikken med å gi gaver i jula strekker seg tilbake til tradisjoner med å gi til de fattige og til tjenerskapet. Bonden kunne for eksempel gi tjenerne noe de trengte til jul, som garn, vadmel eller mat. På 1800-tallet kom kommersialiseringen, fortettingen av urbane strøk og etter hvert industrialisering og masseproduksjon.
– Det endret feiringen betraktelig, forklarer folklorist og kulturhistoriker Ane Ohrvik ved Universitetet i Oslo.
– Andre produserte varer man tidligere laget selv. Det åpnet for særlig tre dominerende elementer i feiringen: julenisse, julegaver og juletre. Juletreet kom til Norge på slutten av 1800-tallet, først hos de borgerlige, så spredte det seg utover til resten av landet.
En likandes fyr
Den norske versjonen av julenissen ble en blanding av Sankt Nikolas, som ble feiret på Nilsmesse 6. desember, og litt frekke varianter av fjøsnissen. Han måtte gjerne blidgjøres med sang og godbiter, slik at han kom i gavmildt humør. Men han var en likandes fyr.
– Den litt storvokste varianten vi har nå, han dukket ikke opp før på 1900-tallet. Julenissen er et av de beste eksemplene vi har på en skikkelse i verden som ikke utfordrer religioner og kulturer, og derfor kan brukes av folk med ulik bakgrunn. Det er fordi budskapet er universelt: Det handler om å gi gaver, sette pris på mennesker og sette pris på dem som har vært snille, sier Ohrvik.
Mer handlekraft
Med borgerskapets fremvekst handlet jula mer om barn. De skulle få gaver, glede seg og kose seg.
– Det varierte hvem som ga og hvor mye de ga, det hadde med økonomi og overskudd å gjøre. Etter hvert ble det mer vanlig at også voksne fikk gaver. Det har vært en gradvis prosess, sier Ohrvik.
Juletreet ble i begynnelsen pyntet med naturpynt som kongler og epler. Etter hvert ble det populært med flagg på treet, og små kurver med nøtter og snop. Det er ikke like vanlig i dag.
Etter andre verdenskrig kom flere kvinner ut i arbeid, og kjøpekraften ble enda sterkere.
– Juletekstiler og kjøpepynt er eksempler på overskuddsfenomener. I eldre samfunn pyntet man med grønne kvister, einer og bar, som også gjorde at det duftet godt. Det luktet jul, påpeker Ohrvik.
Barndommens jul
De fleste har en oppfatning om hva jula «skal være», og den knytter seg ofte til barndommens jul eller en idyllisk oppfatning hentet annet steds fra.
– Man utveksler minner om tidligere julefeiringer, og da dukker det opp elementer og tradisjoner som ikke lenger er der, som man har et nostalgisk blikk på. Da er det viktig å huske at det bare er vi selv som lar tradisjoner forsvinne, ingen har tatt dem fra oss, sier Ohrvik.
Også gamle tradisjoner var nye en gang.
– Å endre tradisjoner er en helt naturlig prosess. Er det slik at visse ritualer ikke gir mening lenger, legger folk dem bare vekk, sier Ohrvik.
Tolgensbakk er enig. Hun minner om at mange tradisjoner som har ebbet litt ut, er knyttet til kirkens ritualer.
– Lilla er for eksempel den liturgiske fargen for tiden fram mot jul og har tradisjonelt preget adventstiden, men er sjeldnere i bruk nå. Vi pynter tidligere til jul enn før, og den røde fargen har kolonisert advent, sier hun.
Kommer de tilbake?
De siste årene har det vært stor interesse for tradisjonsmat, hjemmebrygging av øl og kortreiste råvarer. Ekspertene tviler likevel på at det vi ser, er en retur til den gamle jula.
– Jeg tror nok det ligger en helt annen motivasjon bak å gjøre alt selv nå enn for 200 år siden. Hadde de kunnet kjøpe brød og mjød i gammel tid, hadde de nok gjort det, tipper Tolgensbakk.
Hun tror heller ikke det er fare for at vi tidsmessig strammer inn julefeiringen igjen, med nådeløs venting og ekstremvasking til 23. desember, før vi slipper etegildet løs.
– Vi har jo som samfunn flyttet jula. For bare 30 år siden pyntet man til advent 1/12 og til jul 23/12, og så var det juletrefester i januar. Jeg tror ikke vi er på vei tilbake dit.