I en tid hvor suksess og lykke måles i antall «likes», delinger og annen konkret statistikk, kan man spørre seg hvordan vi tobeinte klarte oss før denne type teknologi gjorde sitt inntog i hverdagen og høytidene våre? Hva annet enn å åpne Instagram eller Facebook for å se aktiviteten der, gav oss mening og tilfredshet? Og hvordan feiret man jul uten å poste forberedelsene, pynten og maten på sosiale medier?
Jeg har bedt meg selv bort i nabohuset på en prat. John Trongmo (85) og May Hatten Trongmo (77) tar imot meg, og deler minner fra en barndom ganske annerledes enn den barn i dag lever i. Vi sitter i stua, med juleduk på bordet, tente lys, smaksprøver på årets julebakst, og kaffe til.
Julebad og julemiddag
– Vi gledde oss veldig til jul, men jula begynte ikke før etter fjøsstellet på juleaften, forteller John.
– Julaften var en vanlig arbeidsdag, og ribba ble servert først på 1. juledag. Vi måtte bade til jul alle sammen, og da ble en stor trestamp dratt inn, og den var det gjerne is i, så den måtte stå inne et døgn på tining før vi alle sammen badet etter tur. Vi badet i samme vatnet, for det var for tungvint å bære inn nytt for hvert bad. Men de hadde stående en kjele med vann på vedovnen, slik at man kunne tilføye litt varmt vann når det ble avkjølt, minnes Trongmo.
May kunne fortelle at de under Hatten i Vefsn hadde både bad, innlagt vatn og badstue i kjelleren da hun var lita, så der var det litt annerledes.
– Nei, slikt hadde vi ikke på Trongmoen, vi bar vatn fra ei brønn på vinteren, og på sommeren hadde vi vann i ei vannkilde oppe ved skogen, som vi hentet vann fra. Innlagt vatn ble det ikke her før på 60-tallet.
Begge undres litt over forskjellene som var, enda de vokste opp ganske nært geografisk. En annen ting som var ulikt, var valg av julemiddag. May vokste opp med lutefisk på julaften, med potet og flatbrød, altså ikke så mye tilbehør som det gjerne serveres til i dag. John forteller at lutefisk brukte de hele vinteren, så det var ikke spesiell julekost på Trongmoen.
Forberedelser
– Det var nok kvinnfolkene som ordnet til jul, mannfolka sørget bare for tørr ved, men gjorde lite inne i huset. På høsten ble det slaktet en gris man hadde foret opp selv, for å ha blant annet ribbe og syltaflesk, og det ble laget sauerulle, beretter mannen i huset. May kjenner seg igjen i dette, og tilføyer at moren hennes alltid laget røykakjøtt til jul.
– Det ble bakt mange sorter til jul, «smøybakkels» som vi kalte det, den var god, spesielt nystekt, sier John. Ellers ble det bakt pepperkaker, sandkaker og det vi kalte «gaffelgo’mat». May sier at mannen nok mener serinakaker, og John nikker.
– Du har nok rett i det.
– Jeg tror damene begynte i god tid før jul, med alt dette, sier John, og ser ut i luften mens han tenker seg litt om.
Artikkelen fortsetter under bildet
Lakksko til misunnelse
Vi svinger innom temaet julegaver, og de forteller at gaver fikk de, men de låg ikke under juletreet. Det var stort sett heimelaget, helst klær, votter, sokker og luer. May forteller at hun ofte fikk bøker til jul, fordi hun var så glad i å lese. Et år fikk, den da, unge frøken Hatten hele 12 bøker!
– Den største gaven jeg fikk var nok da jeg fikk mine første ski, forteller John. – Det var treski, laget i Bygdåsen, av Lauritz Bygdås, og hadde bare en skinnreim som vi spente skoen inn i, som binding. Jeg ble veldig glad for denne gaven! Forteller John entusiastisk. Så ler han litt, og forteller at den ene gangen de fikk kjøpte gaver, fikk han og søskenbarnet Sverre Trongmo, som bodde i den andre delen av gårdshuset på Trongmoen, lekegevær med kork i løpet.
– Men vi var mest interesserte i hvordan de virket, så juledagen tok vi dem med opp på skøtloftet og plukket dem fra hverandre for å finne ut av dette, og da ble de ødelagte. Dette var nok ikke helt populært blant de voksne, røper Trongmo.
May fikk være med til Mosjøen på julehandel, på julemartna, og det var stas.
– Der var det mange fine utstillinger, og hvis jeg var med pappa fikk jeg gjerne handle litt mer, enn hvis jeg var med mamma, avslører hun.
May forteller også at de alltid fikk nye penklær til jul, og en gang fikk hun et par lakksko. – Det var sjeldent at barn kunne få slikt, men de ble kjøpt på et utsalg med røykskadde klær, etter at det brant i en butikk i Sjøgata.
– Ei litt eldre jente ble veldig misunnelig på disse, og på juletrefesten prøvde hun å tråkke meg på hælene da vi gikk rundt juletreet, ler Hatten Trongmo.
Duft av jul
– Det var ikke så mye pynting på den tiden, som nå. Det ble hengt opp nye gardiner, men de hadde ikke julemotiver på. Gulvene ble skurt med grønnsåpe og det ble lagt på nye matter på gulvene, og da luktet det jul på Trongmoen.
– Og lukten av appelsin! Det var også en julelukt! forteller John.
May kan fortelle at den første julegardinen hun så, var det bestemoren som hadde.
– Det var ei kappe med julemotiv, og det var uvanlig å se på den tiden. Men vi hadde hvite juleduker hjemme.
John forteller at de hadde en fin juleduk med nisser på.
Han forteller at under krigen var det ei som bodde på Solbakken som kom for å hjelpe dem å lage julepynt, da de ikke bare kunne kjøpe slikt. Hun hadde med seg kreppapir, som ble dandert, og krøllet ved bruk av saks. John viser med håndbevegelser mens han forteller.
– Disse hengte vi i treet, og det var levende lys på treet, som for øvrig sto uten vatn, og ble ganske tørt etter hvert.
Juledagspetter
Første juledag var det ikke tillatt å dra på besøk, forteller ekteparet. Det var likt på begge plassene, men på Trongmoen ble nok ikke alle lovene alltid fulgt, forteller mannen i huset.
– Nei, vi brøt nok loven der, uten at foreldrene våre visste det. Vi var jo så spente på hva de andre barna rundt her hadde fått i gaver. Og vi var jo ikke inne i jula, vi var alltid ute og fant på ting, som å lage hoppbakke, eller gå på skøyter på Røssåga, som stort sett var islagt til jul på den tida.
May flirer og sier at ektemannen var «otåkle», som ikke hørte etter foreldrene. Hun var mer lovlydig, for ikke å bli «Juledagspetter», som det het hvis man dro i bort første juledag.
Julespill og juletrefest
Herr og fru kan begge fortelle at det var vanlig med «Julspæll» da de vokste opp. Det var forskjellige leker, og May nevner blant annet en som de kalte «Stjernekikkert», og en annen som het «Hilse på kongen og dronningen». Stjernekikkert foregikk ved at en og en person ble tatt inn i et rom, ble lagt på gulvet, fikk en genser over hodet og tittet gjennom genserarmen, som om den var en stjernekikkert. Den liggende stjernetitteren ble spurt om den så noen stjerner, før det ble helt en skvett kaldt vann ned i genserarmen, og i fjeset på vedkommende.
Når man skulle leke «Hilse på kongen og dronningen», satt en «dronning» og «konge» på hver sin stol, med et pledd stramt strekt mellom stolene sine, på et rom. En og en fikk komme inn for å hilse på, og sitte mellom dem, på pleddet. Når vedkommende satte seg, reiste kongen og dronningen seg, og den tredje personen falt da ned, og oppi et skjult vaskefat med litt vann i.
Å sitte på forundringsstol gikk ut på at en ble tatt ut til å sitte på en stol, og de andre hvisket noe de forundret seg over med han/henne til en som ledet leken, eller skrev det på en lapp. Deretter ble dette lest opp eller fortalt til den som satt på stolen, og en ny ble valgt ut til å sitte på stolen.
– Disse vet jeg de også har brukt i Bjerkadalen, sier May.
John forteller at på Baklandet var det læreren som arrangerte juletrefest. Der sang de, og gikk rundt juletreet. De sang blant annet «Kom tomtegubber ta i ring», som endte med en dragkamp til slutt, og lekte leker som «Slå på ring», og «Bro Bro Brille».
Nisser
På spørsmål om de vokste opp med nisse, fikk jeg følgende svar:
– Det kom nisse hver jul – hvis vi hadde vært snill. Det var vel Åshild på Solbakken som var nisse, og hun prøvde å skremme oss litt også – ler Trongmo.
– Vi var litt skeptiske til nissen, ble litt oppjaget, men jeg husker ikke om han hadde med noe til oss.
Fjøsnisse hadde de ikke på Trongmoen, og May sier at de ikke brukte å sette ut grøt til nissen hjemme under Hatten, men dyra fikk litt ekstra godt til jul.
Undertegnede lar historiene synke litt inn, smiler ved tanken på de beskrivende begrepene, og de lekende tradisjonene som nå er i ferd med å forsvinne. Jeg ser for meg en nøktern pynting, men ekte juleglede, der advent var ventetid, og ikke ferdig pyntede julehus. Mye har skjedd bare på tiden fra disse, ganske voksne, menneskene foran meg var små.
Jul ved Tustervatn
En annen som har opplevd jula før Instagram ble et såkalt sannhetsvitne, er Dagfinn Tustervatn (69). Han er min mors søskenbarn, så jeg kjenner litt til juletradisjonene her oppe ved Tustervatn fra før, men ba meg selv på kaffe og en prat her også, og søkte lykken om å finne bilder fra julen før i tiden.
Dagfinn vokste opp, i likhet med May, med lutefisk på julebordet, men det spiste de også på nyttårsaften.
– Kjøttmat ble det ikke før juledagen, nei. Og baksten ble stekt i vedkomfyr, da vi ikke hadde strøm, så det tok litt tid, minnes Tustervatn.
Kristine Tustervatn, født i 1873, var tjenestetaus på gården. Hun var ugift, og dermed såkalt «gammeltaus». Dagfinn forteller at hun laget både fattigmann og smultringer i smultgryta, som ble satt ned i vedkomfyren ved at man fjernet noen av støpejernsringene på ovnen.
– Ja, hun brukte samme gryta til mye, hun kokte også kakao i den, sier Dagfinn og humrer. – Eller det var vel mer varm sjokolade, laget av kokesjokolade og melk, vi barna fikk.
Utdøende begreper
Den nevnte tjenestetausa, «Krestine», som Dagfinn sier, laget juletrekuler av eggeskall.
Artikkelen fortsetter under bildet
– Egget ble nyttet i baksten, og så malte hun eggeskallene, eller «ekje-tutån» som vi sa, og dem pyntet vi med.
Vi ler litt begge to, for dette er et begrep som nok ikke er så vanlig i dag.
– Vi hadde kjøpes-julekuler også, og noen av disse har jeg i behold enda.
Undertegnede fikk servert geitost i kaffen, på gården ved Tustervatn, under praten. Dagfinn forteller at i gamle dager var det mest gunstig å bruke geitemelka fra august, før lauvet gulnet, til juleosten. Da gikk geitene ute og beitet, og det ble best ost av denne melka, både på smak og konsistens. De fikk tak i geitost fra Kvalbukta, hvor Kristine Kvalbukt laget den.
– Hun røkte alltid geitosten på søndager, minnes jeg. Det var antakelig et passelig søndagsarbeid, for man skulle jo ikke arbeide på søndager da. Det eneste hun trengte å gjøre var å passe på jevn fyr, og at det ikke ble for varmt i røykeriet.
Dagfinn har for anledningen satt frem «gammelnissen» med stearinlys i. Han kan fortelle at denne snart har 100-årsjubileum, men det er vanskelig å få tak i lys som passer.
Artikkelen fortsetter under bildet
Snart 100 år. FOTO: Edel Annie Tverberg
Gammelnissen titter intenst på meg der han står, og jeg må si at han nesten er litt skummel. Dagfinn ler,
– Ja nissen var jo ofte litt skremmende! Og når stearinen renner, får den der karen røde tårer.
Tustervatn forteller at de, i likhet med ekteparet Trongmo, vokste opp med at man skulle holde seg heime første juledag
–Ja, ellers ble vi «julbokk», smiler han.
Enda et utdøende begrep å ta med seg inn i 2021, tenker undertegnede, som husker at det var slik det var i egen barndom også. En dag vi syntes var fryktelig kjedelig. Og lang.
Julegaven fra bestefar
Julegavene ved Tustervatn var som på Trongmoen og under Hatten, heimelaget, og aller helst noe man trengte. Som klær.
– Men av bestefar fikk vi ungene gjerne en trehest, eller noe annet han hadde laget. Hesten var montert på ei fjøl, og hadde hjul under. De hadde han også laga sjøl. – Så hadde den et snøre festet fremme, til å dra den rundt med. En gang fikk vi en lastebil han hadde laget. Jeg minnes at jeg laget plog på den, og dro den rundt mellom stua og fjøset for å rydde snø, forteller Dagfinn med en lun liten latter.
Juletreet sto til 20.dag jul (13. januar) hos familien Tustervatn.
– Ja, det skulle ikke ut før, uansett hvor tørt det ble. Men det var kaldere i husene på den tiden, så de holdt seg nok bedre da, enn nå. Dessuten skulle man jo ikke røre treet, så da rydde ikke barnålene så fort av, ler han.
Andre tider
Også på denne gården var nøkternhet et nøkkelord, og jeg tenker at de var gode på samhold, takknemlighet og sjølberging. Det er imidlertid ord som er i vinden også i år 2020, dette merkelige året som nå går mot slutten. Men jeg håper vi tar det med oss videre, og kanskje øver oss enda litt til på å sette pris på det vi har, og ikke bare jage etter det vi ikke har.
Det viste seg at her, som på Trongmoen, var det vanskelig å finne julebilder fra langt tilbake. Jeg fikk nøye meg med noen julekort, og et bilde av gammelnissen før jeg dro. Jeg innser at den optimistiske tanken min om at det «selvfølgelig måtte finnes en del julebilder», var farget av nåtidens knipsing, og tilgjengelighet på fotoapparat og andre bildetakende remedier. En tur innom heimgården ved Tverberget skulle bekrefte dette ytterligere. Det var andre fotograferingsnormer før i tiden, ikke alt ble dokumentert til enhver tid, ei heller publisert. Det slår meg at de nok derfor også hadde en annen tilstedeværelse i øyeblikket. Sammen. Og det er kanskje det julen egentlig handler om?
