I går var det 15 år siden danske Jyllands-Posten publiserte 12 karikaturtegninger av profeten Muhammed. Arne Jensen og Reidun Kjelling Nybø fra Norsk Redaktørforening har i den forbindelse skrevet en kronikk som blant annet er publisert i medier24.no.
Den er interessant på mange måter, men gir også et greit historisk tilbakeblikk på hvor kjapt vi i Norge snudde fra å både ha og ønske en blasfemiparagraf i straffeloven til å mene det motsatte. Opprinnelig var nok loven laget slik for å forhindre at noen fornærmet «vår» religion eller symboler. Ytringsfrihet er retten et mindretall har til å ytre seg uten fare for represalier, en fare et flertall stort sett aldri blir utsatt for. Allikevel ble endringene først gjennomført etter at det som hos oss er et lite mindretall følte seg krenket, det var ikke våre symboler – ble det enklere da å fjerne sensuren?
Dette var en såkalt sovende paragraf i den gamle straffeloven, men den var der. Nye maktkonstellasjoner kunne enkelt tatt i bruk mulighetene til både å kneble og styre samfunnsdebatt og innskrenke religionsfrihet. Det er viktig å etablere et fundament med rettigheter som er så solid at de ikke kan rives med et lite pennestrøk.
Hver gang noen blir religiøst krenket kommer det gjerne krav om å innskrenke friheten til ytringer. Noen ganger er det høyst forståelig at en gruppe føler seg krenket gjennom provokasjoner som brenning av Koranen og lignende ting. Det er en liten minoritet som utfører handlingene, og vi kan ikke velge at deres ytringer ikke er pene nok til å få stå. Loven skal være blind for om det er kong Salomo eller Jørgen Hattemaker som ytrer seg eller føler seg krenket, alle skal ha samme rettigheter.
Det går en grense også for ytringer, å spre hatefulle eller diskriminerende ytringer straffes fortsatt. Terskelen for straff ligger høyt, både i praksis og i domsavsigelser. Det er flott, men selvsagt har medaljen en bakside. Offentlige debatter blir altfor ofte ødelagt av innlegg som angriper person, tillegger meninger og har mer til hensikt å skape uro enn reel debatt.
Vi kan ikke løse slike problem med restriksjoner, da forsvinner debattene under overflaten og inn i ekkokamre. Løsningen er at flere deltar, i motsatt fall vil samfunnsdebatten bli overlatt til de mest ekstreme. Å delta og samtidig anerkjenne meningsmotstandere skaper et samfunn med refleksjoner og utvikling.
Å benytte ytringer sammen med folkeskikk gir trolig langt bedre uttelling enn å fyre på ei bok eller to.