Da lønnsoppgjøret ble tatt opp igjen i august, var det fordi vi hadde kontroll på smittesituasjonen. Ikke fordi vi hadde kontroll på den økonomiske krisen. Vi trenger fortsatt kriseforståelse, også i tarifforhandlingene.
Når vi opplever et kriseår av historiske dimensjoner, som vi gjør i dette koronapandemiens år 2020, bør vi alle bidra til ikke å forsterke problemene.
- mars i år markerte det tradisjonelle håndtrykket mellom sjefsforhandlerne Jørn Eggum og Stein Lier-Hansen – vi går ut ifra at de spritet seg godt før og etterpå – at vårens lønnsforhandlinger var i gang.
To dager senere, 12. mars, stengte regjeringen samfunnet mer eller mindre ned. Og Fellesforbundet og Norsk Industri besluttet å utsette årets oppgjør i frontfaget.
- august ble forhandlingene gjenopptatt. Ikke fordi koronapandemien var bak oss. Men fordi vi i stor grad hadde fått kontroll på smittesituasjonen.
Vi hadde ikke – og har ikke – full kontroll på de økonomiske konsekvensene. Krisen er ikke over. På langt nær.
Vi spør medlemsbedriftene fire ganger i året om blant annet markedsutsiktene, slik de ser dem. Det har vi gjort siden 2009. Bare én gang har de vært mer pessimistiske enn de var nå i september. Det var i andre kvartal i år, da store deler av landet var stengt ned. Det er verre enn oljekriseåret 2015.
Det handler om reiselivsbedrifter som ikke får internasjonale besøkende eller konferansegjester. Det er transportselskaper som står stille. Det er leverandørindustri og maritime virksomheter som, på grunn av krisen både nasjonalt og internasjonalt, ikke får bestillinger.
Tolv prosent av bedriftene har sagt opp ansatte. Ti prosent frykter fortsatt konkurs.
Ingenting tyder på snarlig lysning, hverken hjemme eller ute. Og vi må regne med å leve med smitteverntiltak og reiserestriksjoner en god stund.
Arbeidsledigheten har gått sakte nedover igjen etter at den «peaket» i april, men vi er fortsatt langt unna før-korona-nivå. Og i mange konkurranseutsatte næringer kan arbeidsplassene bli borte for godt, dersom krisen fortsetter.
I en slik situasjon må alle ta ansvar for å bevare arbeidsplasser. Både sin egen og i solidaritet med de mest kriseutsatte bransjene.
Frontfaget gikk foran og ble enige om et resultat innenfor forsvarlige rammer. Andre parter som kommer etter, må ta samme ansvar.
Det organiserte topartssamarbeidet lokalt og et velfungerende trepartssamarbeid sentralt er et konkurransefortrinn for Norge. Dette er den norske modellen som vi må ta vare på: Et arbeidsliv preget av samarbeid, ikke konflikt.
Av Daniel Ø. Helgesen, advokat og rådgiver i NHO Nordland
