I sitt 97. år begynner det å bli på tide å ta noen avgjørelser for Vallaskolen. Bygget er gammelt og slitt, men har fortsatt både sjarm og minner. Dette var nok til at Vallaskolens venner ble til.
Vallaskolen ble innviet 16. februar 1923 og var i bruk helt til Vallabotn Sanitetsforening overtok de noe nedslitte lokalene fra kommunen da elevene ble flyttet til den nybygde skolen på Bjerka den 6. september 1976.
I 44 år har Vallabotn Sanitetsforening og gode medhjelpere stelt godt med skolen til glede for bygda og lokalbefolkningen. Men etter hvert har både medlemmene og Vallskolen begynt å trekke på årene.
Om tre år fyller gammelskolen på Valla 100 år, og det begynner å bli tid for å ta noen viktige avgjørelser. Leder av Vallabotn Sanitetsforening Inger Følstad forteller at de innså at tiden var inne for å enten overlate ansvaret til noen andre, eller rett og slett selge.
– Etter sanitetsforeningen overtok bygget ble den første tiden etterpå brukt til å pusse opp, og man begynte å leie det ut til arrangement, samt utleie av leiligheten i andre etasje.
Sanitetsforeningen har med tiden blitt færre og færre medlemmer, og Inger forteller at det nylig ble kalt inn til et møte for å finne ut hva som skulle skje med Vallaskolen.
– Vi så at vi ikke kunne fortsette om vi ikke fikk flere medlemmer. Da var spørsmålet, skulle man selge?
Vallaskolens venner
Det endte til slutt opp med at Marit Valla, Åse Valla og Bjørn Einar Valla, sammen med Helen Thonhaugen, Greta Valla og Reidun Kristiansen tok på seg oppdraget med å videreføre et levende og tilgjengelig «skolebygg», og vil etter hvert involvere noen flere venner av Vallaskolen.
– Da de spurte oss «Valla-ungdommer» om vi ville ta over eller om de bare skulle selge, føltes det riktig å gjøre en innsats for at skolen fortsatt kunne bestå som et felleslokale, forteller Marit Valla.
– Åse og jeg har mange gode minner knytta til Vallaskolen og synes det er synd om vi ikke kan bruke lokalene til å feire at den blir 100 år i 2023!
Hun forteller hvordan Torbjørn Valla, Åse og Marits far, gikk på Vallaskolen som liten gutt på 30- og 40-tallet. Da han giftet seg i 1967 bodde han og hans kone Anne Lofthus en periode i leiligheten over skolen, mens Torbjørn underviste der.
Koselige tømmerlokaler
I skoleåret 1975/76 gikk Marit førsteklassen her, i siste kull før skolen ble nedlagt. Deretter var det kun dugnadsarbeid, møtevirksomhet og selskapeligheter som gjaldt på Vallaskolen, og på nittitallet var Torbjørn primus motor sammen med en gjeng som restaurerte og pussa opp deler av lokalet slik det framstår i dag.
Vallaskolen.
– Vallaskolen rommer kanskje et av de koseligste tømmerlokalene i Hemnes kommune. Saniteten har gjort en kjempejobb i mange år, og mange, inkludert oss, har nytt godt av lokalet både til konfirmasjon, bursdager, jubileer, møter og julearrangement. Nå vil vi bidra til at noen nødvendige reparasjoner blir gjort, samt endre litt på dekoren og gjøre lokalet enda mer tilgjengelig for alle som ønsker en koselig ramme for sitt arrangement. Det er Saniteten som står ansvarlig økonomisk, og all inntekt vil nok gå rett tilbake til vedlikehold av skolen, sier Marit.
Marit forteller at kommunen har inkludert Vallaskolen i utarbeidelsen av den lokale Kulturminneplanen, i kategori 3 med «høy lokal verdi». Skalaen går fra 1-4, der 1 er fredning og 4 er laveste verdi for å bli inkludert i planen.
Lærerboligen
Inger og Vallabotn Sanitetsforening er veldig glade for at de slipper å selge, samtidig som bygget vil bli tatt vare på.
– Det har vært mange arrangement her og det er en veldig trivelig plass, sier hun, og forteller om foreninga som er nesten like gammel som skolen selv.
– Vallabotn Sanitetsforening er vel 86 år nå. Før var stort sett alle gårder og hjem med i en sanitetsforening. Opprinnelig var saniteten veldig viktig. Nå har vi korona, men den gang var det tuberkulose som herjet. Det var da saniteten som ordnet med blant annet helsesøster, spedbarnskontroll, sykesøster og husmorvikar. Oppgaver som nå er kommunen sitt ansvar. Det var også såkalte badstuer hvor folk kunne komme og vaske seg.
I en rundtur i bygget viser hun fram gamle kopper og kar, og ikke minst de mange ulike møblene som står spredt i det store oppholdsrommet.
– Alt dette er ting som er gitt til skolen, sier hun før vi tar turen opp i andre etasje.
Der var det i sin tid læreren som bodde, og har i ettertid blitt leid ut som en leilighet. Akkurat nå står den tom, men de håper å få leid den ut igjen så snart som mulig.
– Det er utrolig store rom her, sier Inger og passerer et stort kjøkken, to store oppholdsrom og et stort soverom.
– Her er det til og med «walk-in closet», smiler Inger når hun går inn i en av bodene fra soverommet.
– Og spiskammers. Før hadde man ikke kjøleskap, da var det spiskammers som gjaldt.
Tidligere elev
Bjørn Einar Valla har gått fem år på Vallaskolen. Han har gode minner fra tiden der.
– Jeg gikk der til jeg begynte i 6. klasse i 1967, da var det å begynne i Korgen. Det var to klasserom der, med tre klasser i det ene og to i det andre.
Bjørn Einar husker de mange lærerne han hadde mens han gikk der, blant annet faren til Marit.
– Vi hadde mange lærere opp gjennom, de var ofte der bare et år eller to. Det blir nok slik på en sånn liten skole på bygda, hvor lærerstudenter gjerne kommer for å ha litt praksis før de drar videre.
Han forteller at han opplevde det som en liten og trygg skole.
– Man kjente jo hverandre godt. Det er ikke sikkert vi lærte alt vi skulle, med så mye gjennomtrekk av lærere, men da vi kom til Korgen var vi ganske jevne med dem.
Bjørn Einar synes det er vanskelig å peke ut spesifikke minner fra den tiden, det begynner tross alt å bli noen år siden.
– Jeg husker at det var et uthus med 4-5 utedo på rekke og rad. På ene siden av skolen var jernbanen, på den tiden uten gjerde, og på andre siden var det E6 med 80-sone, rett utenfor skoledørene. Det gikk riktig nok bra, vi visste jo om farene, avslutter Bjørn Einar Valla.
