Morten Henriksen (41) fra Hemnesberget skulle bare gjøre noe annet en liten stund. Det endte med 20 år i Forsvaret.
I år er temaet for verdensdagen for psykisk helse «spør mer». I den forbindelse har Mental Helse Hemnes også i år arrangert et opplegg som går over et par uker, som setter fokus på vår psykiske helse. Forrige uke var det Morten Henriksen (41) fra Hemnesberget som var hentet inn for å holde foredrag. Det første oppdraget var ved Korgen sentralskole og noen timer senere ved Hemnes sentralskole. Der var det ungdomsskolen som fikk et innblikk i hans militærkarriere og hvordan man tar vare på ens psykiske helse under og etter krevende øvelser. Senere i uka kunne et voksent publikum høre hans historie i aulaen på Hemnesberget.
Skolelei
Først var det nestleder i Mental Helse Hemnes som tok ordet. Sølvi Bente Skaga introduserte et aldri så lite musikkinnslag, som da var ungdomsskoleeleven Julie Kvitnes på gitar og vokal, akkompagnert av Elisabeth Knutsen på keyboard. De skulle opptre både i Korgen og på Hemnesberget.
Så var det klart for Morten Henriksen. Morten innledet med å fortelle hvordan han endte opp i Forsvaret.
– Jeg er jo fra Hemnes. Trygge, lille Hemnes. På ungdomsskolen spekulerte jeg på hva jeg skulle gjøre, og på videregående begynte jeg å bli litt skolelei. Jeg skulle bare gjøre noe annet en liten stund. Så endte jeg opp med å være 20 år i Forsvaret.
Først vart det førstegangstjenesten. Det ga mersmak, og Morten søkte seg til befalsskole.
– Her møtte jeg andre som var i samme situasjon som meg, og vi ble en veldig sammensveiset gjeng.
Morten viste mange bilder fra den tiden, blant annet et hvor en gjeng unge menn løper uti vannet.
– Det var gjerne morgentrim etterfulgt av et morgenbad. Vi ble noen tøffe karer. Vi var mye ute, sov i telt, levde oppå hverandre og fikk ikke så mye alenetid. Samtidig fanget vi veldig fort opp hvis noen slet med noe.
Mestringsfølelse
Etter befalsskolen hadde Morten flere mulige veier videre. Han valgte å tjenestegjøre i Finnmark.
– Man hadde jo hørt om all den store ørreten i vannene der, og hvor mye fjellrype som fantes å jakte på, smiler han.
– Der bodde vi to år på en militærleir, og Finnmarksvidda var både arbeidsplassen og hvor vi boltret oss på fritiden. Nå var virkelig jakt, fiske og friluftsliv viktig. Det var også veldig tøffe tider, værmessig kunne det være brutalt. Jeg opplevde en veldig mestringsfølelse av å kunne håndtere forhold som var veldig krevende.
Han forteller om den gang han gikk i en dal i dårlig vær og plutselig møtte på en same som ba han komme seg fortest mulig ut av dalen.
– Vet du ikke hva det samiske navnet på denne dalen betyr? «Dalen du ikke vil være i når det er dårlig vær», kunne samen fortelle.
Morten beskriver nokså idylliske måneder på vidda, hvor sekken gjerne var umåtelig tung.
– Etter hvert tenkte man ikke over det, man bryr seg ikke om hvor mye man bar og hvor tungt det var. Man var rett og slett vant med det.
Kosovo
Men så ble det plutselig alvor. Morten ble sendt til Kosovo for fredsbevarende operasjoner.
– Alt vi hadde lært og øvd på i fire år skulle bli virkelighet. Vi hadde øvd og øvd, og det var nesten så vi håpet at noe skulle skje så vi fikk praktisere det vi hadde lært.
I Kosovo var det mye fattigdom, og folket var preget av krig.
– Vi var heldige som bodde litt oppe i fjellene. Det var vakkert, men samtidig bar det tydelig preg av krigen. Langs veiene var det spor etter mennesker på flukt.
Samtidig som man hadde flere oppdrag, gjaldt det også å holde sine egne ferdigheter vedlike.
– Hadde vi dødtid var det å trene for eksempel førstehjelp eller på skytebanen. Man måtte aldri sitte på ræva og være fornøyd med at man er god nok. Dette er et yrke hvor man aldri blir god nok.
Lettrørt
Etter et år i Kosovo reiste Morten tilbake til Norge og prøvde seg på skolebenken.
– Jeg fikk det rett og slett ikke til. Jeg fikk ikke til å sitte i ro på skolebenken i det hele tatt.
En telefon fra en tidligere kollega førte han da tilbake i militæret.
– Jeg fikk tilbud om å bli med i Forsvarets spesialkommando. I mitt hode var det det beste jeg kunne oppnå, men også den tøffeste tjenesten. Det kom til å kreve mye av meg.
Det er nå Morten kommer inn på den psykiske helsen.
– For hva er det militærfolk har til felles, spør Morten?
– Vi er nok litt hard i «hauet». Vi har ikke så lett for å gi oss, og vi tåler litt strabaser. Ellers er vi vanlige folk, og det er ikke sånn at vi er følelsesløse. Selv er jeg en veldig lettrørt fyr, blir fort irritert og er utålmodig, men det er noe med å kontrollere følelsene. Man må fungere mentalt i en slik jobb.
Ifølge Morten hadde de både psykolog og prest på avdelingen. Men det viktigste var kanskje «kameratredningen» som Morten kaller det.
– Vi var alltid minst to sammen. Vi skulle alltid ha noen å prate med hvis man hadde det litt tungt.
Nye bilder dukker opp på skjermen, en person hopper ut av et fly.
– Det var også mer glamorøse deler av hverdagen. Å hoppe i fallskjerm ble bare en måte å komme seg på jobb på. Det er jo egentlig helt naturstridig å hoppe ut av et fly, men første gangen jeg skulle gjøre det så hoppet jeg da de sa «hopp». Vi hadde trent så mye på prosedyrene at jeg tenkte ikke over det helt ufornuftige med å hoppe ut av flyet. Jeg skulle bare gjøre «sånn og sånn og sånn», så var jeg på bakken.
Afghanistan
Morten var også en tid i Spania for å trene til oppdrag i Afghanistan. Han viser bilder av Kabul.
– Det var jeg i mange år. Det er en storby hvor de ikke bor i blokker slik som her, dermed er byen blitt enorm i utstrekning. Da Taliban angrep Kabul, førte det til at de fikk mye oppmerksomhet i media – akkurat slik de ønsket. Vår jobb var å prøve og forhindre disse angrepene.
Morten peker på bildet.
– Hvor skal du begynne om du vil finne en «bad guy» her? spør Morten, og får publikum til å reflektere.
– Det var ikke ufarlig å være der. En kollega av meg ble skutt i hodet og drept. Med meg gikk det heldigvis bra, men jeg snodde meg unna to selvmordsangrep de siste 14 dagene jeg var der. Det smalt så jeg kjente det i bakhodet. 16 stykker døde i det ene, både sivile og soldater.
Morten forteller at han var der nede flere ganger, men aldri så lenge av gangen.
– Vi var ikke lenger enn 3-4 måneder av gangen fordi det var såpass intenst. Jeg ledet en gjeng på 6 stykker som jobbet sammen. Vi samarbeidet med afghanske politimenn, det var veldig spennende. Da blir det fort utfordringer med språk og kulturelle forskjeller. De har en litt annen tilnærming til ting enn vi, det må man bare håndtere.
Viktig å prate om det
Hvordan taklet de det?
– Det var mange sterke inntrykk. Det viktigste vi gjorde var at hver gang vi hadde gjort en jobb, pratet vi oss gjennom hva som hadde skjedd. Det verste man kan gjøre er å gå og holde det for seg selv. Vi prøvde alltid å prate om det og bli ferdig med det, og vi hadde alltid en kompis å prate med i ettertid.
Morten forteller at hans erfaring er at tunge ting kan man i stor grad prate bort.
– Jeg tror jeg henger sånn høvelig på greip den dag i dag, spøker han.
Til slutt åpnes det opp før spørsmål blant publikum.
– Har du skutt noen? er det noen som lurer på.
– Det er mange som spør meg om det, og jeg har trykket på avtrekkeren. Hvor mange skudd vi skjøt i løpet av et oppdrag avgjorde ikke om det var suksess eller ikke. Vi var mest fornøyd om det ikke ble løsnet et eneste skudd, avslutter Morten Henriksen.
