Da jeg utdannet meg som fagarbeider og senere barnehagelærer lærte jeg mye om hvordan jeg skal være en god voksen sammen med barna for at de skal ha en god barndom, være glade, trygge barn med godt selvbilde og senere trygge selvstendige ungdommer og voksne. Ikke på noen forelesninger ble jeg fortalt at min tid burde brukes på mat. Men som fagarbeider og senere pedagogisk leder i Hemnes kommune erfarte jeg likevel at jeg og mine kollegaer ble bedt om å bruke mye tid på organisering rundt mat. Det har vært en demotiverende faktor i min jobb. I ei tid med stramme økonomiske rammer, der vi strever med å imøtekomme alle lovpålagte oppgaver tenker jeg det er nødvendig å se på hvilke oppgaver vi bruker tid på, som ikke er lovpålagt. De senere årene har vi hatt et kompetanseløft i barnehagesektoren, Hemnes kommune har ansatte med god kompetanse på relasjonsbygging med barna. Vi har lært at voksenrollen er den avgjørende faktoren for en god utvikling hos barna. Skal vi bruke denne kompetansen på å smøre mat? Pedagogikken og kravene til innholdet i barnehagen er noe annet nå enn da jeg var jeg var ny i yrkeslivet. Nå er tiden moden for å se på tidsbruken vår. Et måltid kan ikke avlyses dersom dagen blir travel, det kan andre aktiviteter. Det vil si at vi avlyser lovpålagte oppgaver for å gjennomføre oppgaver som ikke er lovpålagt når tiden ikke strekker til.
Sosial utjevning blir nevnt som et argument for at barnehagene fortsatt skal ha ansvar for matordningen. Jeg tenker at innholdet i matpakken ikke utgjør et klasseskille, en enkel matpakke er godt nok, det skal ikke være et gourmetmåltid. Så langt har alle foreldre mestret ansvaret de har fått med å smøre matpakker, de er kjempeflinke, alle som en. Jeg har ikke opplevd at barna reagerer på ulikheter i matpakkene. Det jeg derimot har sett ofte oppigjennom årene, er at barna reagerer på uoppmerksomme og travle voksne.
Nå som jeg ikke har ansvar for mat har jeg bedre tid til å jobbe mer med sosial utjevning. Jeg kan lese en ekstra bok til de som ikke blir lest for hjemme, jeg kan spille et spill sammen med de som ikke har noen som spiller sammen med de hjemme, jeg kan synge til den som ikke har noen som synger til de hjemme, jeg kan trøste og løse opp en frustrasjon til den som opplevde noe vanskelig hjemme, jeg kan avverge en konflikt som kunne endt opp i slåing, sparking, biting og gråt, jeg kan veilede inn i leken når det sosiale samspillet med andre er vanskelig, jeg kan rugge vogna til den som ikke får sove fordi det er skummelt å begynne i barnehagen, jeg kan tilby et fang til den som akkurat nå har lyst å sitte i fanget, bare fordi det er godt å sitte på fanget. Jeg kan observere barna og bli kjent med dem; hvem er det som trenger hjelp med språk, hvem trenger hjelp inn i leken, hvem er sjenert og hvem er utagerende? Lista er lang over alt jeg og mine kollegaer skal og bør gjøre sammen med barna. Ingenting av dette kan vi gjøre samtidig som vi bruker tida vår på å organisere med mat.
I utdanningen og senere gjennom jobben har jeg lært en del om veiledning av foreldre. Foreldreoppgaven er en utfordrende oppgave vi står ovenfor når barnet vårt blir født, ingen er eksperter på dette og det følger ikke bruksanvisning med barnet. Det kommer utfordringer, små og store for alle foreldre. Å veilede foreldrene til å bli i stand til å mestre disse utfordringene er den beste måten å hjelpe barna på. Derfor mener jeg det er helt feilslått å frata foreldrene ansvar. Det er å gjøre både barn og foreldre en stor bjørnetjeneste. Vi vil alltid møte noen barn som er skitne, har dårlige klær eller dårlige matpakker, da må vi veilede foreldrene, ikke overta oppgavene deres. Ved å veilede foreldrene hever vi foreldrekompetansen, noe som er en bedre måte å utjevne forskjeller på. Barnehagens tidligere matordning forsterker kanskje derfor sosiale forskjeller inn i skolealder, at barnehagen tok ansvar for maten ble ei hvilepute for noen foreldre.
Nå er det fredag, denne uka har vært som veldig mange andre uker. Vi har sykefravær i personalet, mangel på vikar (eller uerfarne vikarer som ikke kjenner barna like godt) og møter som skal gjennomføres. I tillegg er det tilvenning på nye 1-åringer som er utrygge på barnehagelivet. Jeg er sliten som jeg alltid er på fredager, men jeg er sliten fordi jeg har vært sammen med barna, jeg er godsliten. Tidligere var jeg sliten fordi jeg hadde kjempet med en logistikk som jeg aldri kom i mål med, da oftest med dårlig samvittighet overfor barna.
Til slutt kan jeg si at måltidet fortsatt er en stor læringsarena for barna, antagelig større enn tidligere. Også dette fordi vi voksne har bedre tid til samtale og veiledning når vi sitter rundt bordet. I tillegg lærer barna å ta ansvar for sin egen matpakke, de er små når de lærer å porsjonere maten til de ulike måltidene. De eldste barna kan fint ha ansvar for å pakke matpakken i tursekken, legge den i kjøleskapet, rydde den opp etter måltidet og til slutt pakke den i sekken sin ved dagens slutt. Jeg har observert mange fine situasjoner der jeg ser at matpakkeordningen gir barna en ny læringsarena, som for eksempel da 4-åringen som skulle hente vannflaska si til fruktmåltidet så at kameratens flaske sto i kurven, han ropte inn å spurte kameraten om han skulle ta med hans flaske også, noe han ville, og kameraten takket fint når han fikk flaska si. Hadde jeg stått på kjøkkenet og tilberedt måltidet hadde jeg ikke sett denne situasjonen.
Barnas appetitt er lik som tidligere, for noen er den kanskje bedre, fordi den individuelle tilpasningen er bedre enn det barnehagen kunne tilby. Foreldrene har nå en bedre oversikt over hvor mye barna spiser i løpet av dagen. Noen barn har problemer med overspising, dette er nå mye lettere å kontrollere, når matpakken er tom er det ikke mulig å overspise.
Matsvinnet som nevnes som argument mener jeg er likt som tidligere, det har bare flyttet seg fra barnehagen til hjemmet. Vi kastet mye mat i barnehagen også. Dersom foreldrene legger restene fra matpakken i kjøleskapet når de kommer hjem fra barnehagen, kan det fint tilbys til kveldsmat. Det vil minke svinnet.
Kvaliteten på måltidene er helt klart forhøyet, kostpengene foreldrene betalte holdt ikke til den typen mat som barna har med hjemmefra nå.
Hos oss har vi fått tilbakemelding fra renholderne at renholdet etter de minste barna er mye lettere, det tror jeg kommer av at de får bedre tilpasset mat og at vi voksne har bedre tid til å hjelpe en uerfaren liten tass som skal spise maten sin.
Men foreldrene som gikk til avisen har kanskje rett i en ting; matpakken bør få stå i kjøleskap, det kan være gjennomførbart hos de fleste barnehagene. Og frokosttidene kan vi helt sikkert tilpasse mer brukervennlig.
Jeg har hatt behov for å sette ord på dette som til tider har vært en stor frustrasjon hos meg. Jeg har en ny motivasjon for jobben min siden matpakkeordningen ble innført.
God helg
Beathe Hagen
Pedagogisk leder i Hemnes kommune