Når Avisa Hemnes trykker en krigshistorie som skjedde i Trondheim i 1940, så har det selvsagt en spesiell grunn. Carlo Santi (1912-1940) var gift med Dagny Kristine Draghi (1919-2006). Dagny vokste opp på Hemnesberget som fosterbarn hos banksjef Johan Olaf Draghi (1883-1966) og Dorthea Benedikte Tønder Daghi (1882-1944). Dagny tilbrakte sine siste år på Trofors.
Det er en ting som Per Christiansen ikke nevner i artikkelen, men jeg synes det er viktig: Carlo Santi var den første nordmann som ble skutt for tysk standrett – dødsdømt og henrettet.
Per Fagerheim
En rettssak. En dødsdom. En henrettelse
Konklusjonen var at Tiller kom seg greit gjennom krigen, uten den store dramatikken. Men noen episoder var i høy grad dramatiske også i denne kommunen. Noe av det mest ekstreme i så måte kom allerede i juli 1940, med henrettelsen av Carlo Santi i Sjetnhaugan.
Carlo Santi hadde tilknytning til Heimdal, ettersom foreldrene bodde der. Santi-familien var av italiensk opprinnelse, og det var farfaren som hadde slått seg ned i Trondheim. Selv var Carlo nygift i 1940, og var bosatt i byen, der han allerede i en alder av 27 år hadde åpnet sakførerpraksis i 1939.
Etter jusstudiene i Oslo og hjemkomsten til Trondheim i 1937 hadde Carlo arbeidet i en bilforretning en stund, før han opprettet sitt eget advokatfirma. Det første året hadde kastet dårlig av seg, med bare 500 kroner i overskudd, og det unge paret levde hovedsakelig på penger hun hadde bragt med seg inn i ekteskapet. Før krigsutbruddet hadde de stort sett levd stille og rolig, men i dagene etter 9. april var de ofte å se ute på byen, kom det fram under rettssaken sommeren 1940, særlig på Hotel Phønix. Et slik åpen og sosial side av Carlo Santis liv og personlighet var også bakgrunnen for hans tragiske skjebne. Bare noen få dager etter 9. april var han blitt kjent med et tysk flymannskap.
Samværet med tyskerne fortsatte flere kvelder i den nærmeste uka og utviklet seg raskt til et vennskap med to av dem, Pomplum og Krauss. Santi forklarte seinere i retten at han hadde tenkt å bryte kontakten med dem etter at det fra norsk side var gått ut mobiliseringsordre. Først ei uke etter invasjonen hadde det gått opp for advokaten at han i virkeligheten pleide kontakt med soldater fra en fiendtlig makt. Til da hadde han regnet med at Norge og Tyskland kom frem til en fredelig løsning, fortalte han i rettssaken, som fikk stor oppmerksomhet i avisene tidlig i juli 1940.
Ved krigsutbruddet hadde Carlo Santi større sympati med England enn med Tyskland, men hadde heller egentlig ingen negative følelser for dette siste landet. Fra oppveksten i Trondheim etter første verdenskrig hadde han hatt venner blant tyske barn som var flyttet til byen.
Etter mobiliseringen var Santi inne på tanken om å melde seg til militærtjeneste. Men han ble i stedet i byen. I retten forklarte han at han fra nå forsøkte å unngå de nye tyske kameratene. Onsdag 24. april møtte han likevel Pomplum og Krauss på Hotel Phønix, og dette møtet skulle bli det siste mellom dem.
De to tyskerne hadde kommet bort til bordet til Santi, og sammen hadde de drukket noe øl og portvin. Utpå kvelden ble Santi med de to Feldwebeln-soldatene for å se på flyet deres som hadde nødlandet på Lade, etter å ha blitt beskutt av norske styrker. På tilbakeveien sa Krauss takk for seg ved Müllers hotell, mens Santi og Pomplum fortsatte samværet på Phønix. Her fikk Santi beskjed om at kona hadde spurt etter ham og bestemte seg for å gå hjem, til leiligheten like ved, i St. Olavs gate. Pomplum ville bli med, og tok med seg noen flasker øl fra hotellet.
Dette var ved 22-tiden om kvelden. I leiligheten røk Santi og den tyske gjesten etter hvert opp i en heftig diskusjon, der verten ble provosert av tyskerens overlegne holdning og nedrakking av land som Tyskland hadde okkupert, deriblant Norge. Plutselig ble Santi så rasende at han hentet tyskerens pistol, som han hadde lagt fra seg i bandolæret på kjøkkenet. Deretter gikk han inn til flysoldaten som satt på stua og skjøt ham bakfra i hodet på ca. én meters hold. Tyskeren døde med det samme.
I rettssaken forklarte Santi at han husket lite av det som hadde skjedd, og at han også tidligere ved noen anledninger helt hadde mistet besinnelsen og latt det fysisk gå ut over noen, uten at det hadde gått så galt som denne siste gangen. Etter drapet løp han og kona til nærmeste drosjeholdeplass og ble kjørt til Santis foreldre på Heimdal. Der fortalte han at han skulle dra til Berkåk for melde seg til militær innsats. Samme natt fortsatte drosjen mot Rennebu, men fra Svorkmo fikk han skyss med annen bil med folk som var ute i samme ærend. For dem la ikke Santi skjul på hva han hadde gjort, heller ikke for de norske militære på Berkåk. Der leverte han fra seg pistolen til en løytnant og fikk beskjed om å dra til lensmannen på Oppdal og avlegge rapport. Formelt ble han arrestert på Oppdal og sendt til Molde, der det under bombardementet i de siste aprildagene hersket fullt kaos, slik at han verken kom i kontakt med politi eller militærmyndigheter. Deretter dro han nordover langs kysten og kom helt til Tromsø før han fikk vite at kona hans var arrestert. På det tidspunkt hadde han tilbud om å bli med en båt til England, og en flukt over til Sverige ville også vært en utvei.
I Trondheim var Carlo Santi for lengst etterlyst, mistenkt for drapet. Slik visste han hva som ventet ham hvis han dro hjem. Men av hensyn til kona valgte han likevel den utveien.
Først i juli sto han for retten; ingen vanlig, rettferdig norsk domstol, men tysk krigsrett, med tysk aktorat, dommer, bisittere og sakkyndige, alle ikledd uniform. Advokat Harald Holthe og overrettssakfører Mjøsund var forsvarere for sin kollega Santi, som så brått hadde havnet i en så vanskelig situasjon. Også forsvaret måtte fremføre sine innlegg og sin prosedyre på tysk.
Tyskland hadde gjeninnført dødsstraff etter Hitlers overtakelse av makten i 1933. I denne saken fant dommeren ingen nåde – Carlo Santi ble dømt til døden. Kort etter, en tidlig morgen mens sommeren var på det varmeste og krigens hverdag var begynt å normaliseres, ble en bil med den dødsdømte advokaten kjørt ut av byen. Den ble fulgt av en annen bil, full av soldater med våpnene parat. Veien gikk igjen mot Heimdal, som så mange ganger før. Men bilene svingte denne gangen av fra hovedveien, opp forbi Leirfossene til Sjetnhaugan, der henrettelsen fant sted i skogkanten overfor Halsteingård.
Per Christiansen