Kommunen vår har bydd på mange fargeklatter opp gjennom tidene. Skjerperen Gulle Kristiansen, bygdedikteren Ragnar Leirskar og legesønnen Ola Drøpping er blant de mange menneskene du finner i artiklene i «Årbok fra Hemnes 2020».
Denne gangen var det Røsvassbukta som fikk framsida til årboka som nå er klar for salg.
– Ettersom det er 80 år siden invasjonen tenkte vi å ha et krigsbilde, men det ble så dystert at det rett og slett ikke ble fristende å kjøpe den, ler Per Jomar Hoel.
Han og leder i historielaget, Esther Ødegård, lover mange godbiter i «Årbok for Hemnes 2020», blant annet minner fra krigen.
– Holger Zachariassen, sønnen til ei som opplevde invasjonen, har skrevet ned morens minner om hvordan det var på Hemnesberget da tyskerne kom der. Den neste historien er en som var sønn av en som drev en butikk på Hemnesberget. De drev og tok imot varer og så kom det plutselig en kasse med våpen, med spørsmål fra handelsmannen i Oslo om de kunne ta vare på våpnene, for han var ikke trygg der han var. Sønnen har nå skrevet hvordan de gjorde det, og vi har bilder av våpnene, sier Per.
– Det kunne ha blitt riktig skummelt om det hadde blitt oppdaget, legger Esther til.
God spredning
Fra Bleikvasslia har de tre artikler, to av de skrevet av Ole Roar Sneli.
– Bleikvassli idrettslag er 90 år, og der har Ole Roar skrevet litt om lagets historie, med bilder. Og så har han skrevet ei historie om gardsmuseet som Torbjørn Bleikvassli har. Det tredje fra Bleikvasslia er fra Unn Herringbotn og Dagfinn Tustervatn. De skriver om en som het Benjamin i Storlien, Storlien er da ved Tuven. Der står det om hvordan det var å greie seg på en fjellgård. De har hatt tøffe dager, beskriver Per.
– Da vogga hadde gått på rundgang i 20 år gikk den tilbake til Tore Dyrhaug Mo igjen
Årbok For Hemnes 2020 inneholder 22 forskjellige artikler, fordelt på 18 forskjellige forfattere. Redaksjonskomiteen har bestått av Per, Esther, Ørnulf Skjæran og Ole Roar Sneli.
– Det er god spredning av artikler fra hele kommunen, fra Bleikvasslia til Hemnesberget, sier Esther.
Korgenvogga
Fra Korgen drar Per fram den spesielle historien om Korgenvogga, eller O-vogga.
– I 1985 arrangerte Korgen IL NM i orientering. Da fikk man inn mange premier. Lennart Berglund fra Hemnes var en ivrig o-løper, samt møbelsnekker, og fant ut at han skulle lage ei vogge og gi i gave til premie.
Per forteller at vogga ikke helt passet sammen med de andre premiene, og de spekulerte på hva de skulle gjøre med den.
– Plutselig fant noen ut at vi ikke skulle dele den ut da. Vi skulle dele den ut til den første som fikk en unge ni måneder etter NM i Korgen. Slik ble det, og det var lille Tore Dyrhaug Mo som fikk den. Tilfeldigvis het også vinneren av herreklassen også Tore, med Sagvold til etternavn.
Da lille Tore hadde hatt vogga et års tid hadde han ikke bruk for den lenger, og familien Dyrhaug Mo bestemte at den skulle fortsette som vandrevogge fram til Tore ville ha den til odel og eie.
– Slik har Korgenvogga gått år etter år. Etter hvert har de satt på navnene på alle som har brukt den.
Historien om Korgenvogga har også en mer tragisk side ved den. I 1998 døde foreldrene til Tore i en bilulykke, og tilfeldighetene skulle ha det til at det ble Tore Sagvold, altså han som vant NM i 1985, som nærmest adopterte Tore Dyrhaug Mo.
– I Olderneset var det i sin tid en brusfabrikk. Han som drev den gikk konkurs, dem sa at han kanskje tok litt mye fra Røssåga og litt for lite av alt det andre
– Da vogga hadde gått på rundgang i 20 år gikk den tilbake til Tore Dyrhaug Mo igjen, og der har den senere vandret innad i familien etter behov.
Per forteller at det nå er satt opp ei ny vogge, som vandrer rundt i landet på samme måte som den forrige.
Brusfabrikk og dampskip
– I Olderneset var det i sin tid en brusfabrikk. Han som drev den gikk konkurs, dem sa at han kanskje tok litt mye fra Røssåga og litt for lite av alt det andre. Det ble tynt, ler Per.
Bestefaren til Jarle Andersen kjøpte konkursboet og bygde opp en brusfabrikk på Valla. Den brusfabrikken skrives om fram til den ble nedlagt.
– Dette var på 1920-1930-tallet. Da var det også dampskipkai på Valla Terje Ånonli har skrevet historien til den dampskipkaia og funnet mange bilder av dampskipene.
– De som mintes han og skulle prøve å synge visene hans fortalte at det ikke var så enkelt å få det til, for han var ikke så god på takt. Det var best at han sang de selv.
Per forteller videre om hvilke artikler man finner i boka.
– Vi har også en som heter Lars Hansen Juvik, han vokste opp på Hemnesberget. Han hadde en bestefar som var veldig frodig, i ord og handling. Lars har da skrevet historien om bestefaren, Jakob Hansa. Han var en fargeklatt i nærmiljøet.
– Jeg minnes Jakob Hansa, han var, som du beskriver, en frodig fyr, sier Esther.
Nesnalobb eller Leirskarlobb?
Harald Brygfjell har også bidratt, og har skrevet historien om en familie og et flygel.
– Han vokste opp på Jamtjorden i Leirskardalen. Der var det en odelsgutt som ble stanget av en okse, og ble invalid, og kunne ikke fungere som bonde. Han hadde derimot mange andre interesser, blant annet musikk. Foreldrene var så glade da han fikk noe å interessere seg for, ettersom han bare ble sittende. Harald har da skrevet historien om hans liv, og flygelet de kjøpte til han.
Da han døde fikk Harald kjøpe flygelet, og det står nå på Ringve Musikkmuseum i Trondheim.
– Jeg var så forundret over hvordan de skulle få ut det flygelet, for det er jo så stort! Men de fikk det jo inn, så da måtte det vel gå an å få det ut igjen, ler Esther.
Hun forteller videre om Ragnar Leirskar, som også var fra Jamtjorden.
Jeg mener at han dokumenterer at ullskoproduksjonen startet i Leirskardalen
– Han var en bygdedikter og arbeidet på smørfabrikken på Finneidfjorden. Han var det de kaller en smørstikker. Han skreiv viser og skuespill om ting som hendte i bygda, gjerne med litt snert i. Ikke noe ondsinnet, bare for moro. De som mintes han og skulle prøve å synge visene hans fortalte at det ikke var så enkelt å få det til, for han var ikke så god på takt. Det var best at han sang de selv.
De fleste kjenner til Nesnalobben, men det mange kanskje ikke er klar over er at mye tyder på at ullskoproduksjonen startet i Leirskardalen.
– En som heter Frode Grini, nevøen til Harald Brygfjell, har gått litt inn i dette og funnet masse stoff. Jeg mener at han dokumenterer at ullskoproduksjonen startet i Leirskardalen, sier Per.
John Brattli har skrevet om «Skjerperen Gulle Kristiansen», han husker Esther godt.
– Det var han som sies å ha funnet malmen i Bleikvasslia. Han gikk seg bort på fjellet, ved Målvatnet en høstkveld. Over et døgn senere fant de han, frosset ihjel.
Ola Drøpping
Inge Brox forteller om seminarister fra Hemnes, altså de som har gått lærerskole. Reidar Sagmo beskriver snøfresing på Korgfjellet. Tore Furuhatt er også en aktiv bidragsyter og skriver både om Hotell Scandinavie på Hemnesberget, samt «Da Ola Drøpping var ulydig».
Gutten snudde seg og kastet en sko i fjeset på faren og greide å rømme opp på et loft, bak et skap der han var sikker på at faren ikke nådde han. Der sto han til langt ut på ettermiddagen
– Ola Drøpping var sønnen til en dokter på Hemnesberget. Sønnen fikk tilbud om å være med til Utskarpen i båt. Han spurte faren og fikk nei, fordi det var så dårlig værmelding. Ola dro likevel, og møtte på kastvind på turen tilbake, og de måtte søke nødhavn på Geitvika.
Da ingen kom fram ble det naturligvis leting etter dem dagen etter.
– Ola møtte da faren i døra, de har selvfølgelig vært livredde for han. Faren tenkte at Ola fortjener en skikkelig lusing. Han smeller til, men Ola dukker slik at doktoren peiser hånda rett i dørkarmen. Ola sprang inn i huset, og faren etter. Gutten snudde seg og kastet en sko i fjeset på faren og greide å rømme opp på et loft, bak et skap der han var sikker på at faren ikke nådde han. Der sto han til langt ut på ettermiddagen, ler Per.
Dette har Tore Furuhatt også illustrert, med en artig tegning av doktoren som prøver å slå Ola.
Esther poengterer at det er mange beskrivende bilder med i årets bok, og forteller hvor man kan kjøpe den.
– Bokhandelen på Hemnesberget, Coop i Korgen, mest sannsynlig på Byggmix, Coop i Bleikvasslia, Ark på Mo og Norli i Mosjøen. Ellers har vi også bøker, så man kan spørre oss.
Esther forteller at det er også mulig å få tak i tidligere eksemplar.
– Da kan man henvende seg til meg, avslutter hun.