Sommeren er høytid for slektstreff, og etterkommerne etter Karen (1881-1951)og Johannes (1878-1963) Iversen Øverleir fra Korgen var samlet til slektstreff første helgen i august.
Sommeren er høytid for slektstreff, og etterkommerne etter Karen (1881-1951)og Johannes (1878-1963) Iversen Øverleir fra Korgen var samlet til slektstreff første helgen i august.
På Johannesgarden i Øverleiren var flagget heist til topps når slekta inntok garden i 2020. Det var her ekteparet Karen og Johannes stiftet familie bestående av 11 barn. Her bodde de og levde sine liv, i både glede og sorg. Ekteparet fikk Maren Otelia i 1903, Ivar Olai i 1906, Dorothea Helene i 1907, Hjørdis Anette i 1909, Lorentse Marie i 1911, Jensine Karoline i 1913, og Gundis Severine i 1915.
I 1917 rammet en stor sorg familien. De mistet både Hjørdis Anette og Dorthea Helene i sykdom med bare tre dagers mellomrom. Det sies at Korgen sto stille da gravfølget kom ned fra Leirskardalen med hester og to små kister bakpå. De to småjentene ble gravlagt i lag, og etterkommere har fortsatt bevart gravstedet med inngravert stein for å hedre deres minne.
Året etter ble familien velsignet med enda ei lita jente, hun ble oppkalt etter begge de avdøde og fikk navnet Hjørdis Dorthea. Så kom Olaf Anker i 1920, Johannes Kornelius i 1922, og til sist ei jente i 1924 som også ble oppkalt etter sin avdøde søster og fikk navnet Dorthea Helene.
Det skulle hun visst, unge Karen Jakobea Arntsdatter fra Trettbakken der hun sto på tunet og speidet på sin store barneflokk i Johannesgarden i 1920, at akkurat i dalen hun bodde hele sitt liv skulle det hundre år etter komme folk fra bygda, fra tettstedene rundt, og fra store byer i landet. Alle etter henne. Ja til og med i andre verdensdeler skulle hun ha etterkommere. Denne augustdagen i 2020 skulle det komme folk langveisfra, og de skulle gå i hennes fotspor til seters på Øverleirfjellet med pulsklokker, goretex-sko og hudfarget gnagsårplaster på hælene. Så fjernt fra hennes liv, likevel så nært.
Fra 2 til 200
Det var fire av barnebarna, Rune Vasdal, Sveinung Øverleir, Ole Johnny Øverleir og Ståle Hansen som var i komiteen og sto for planlegging og gjennomføring av slektstreffet. Koronarestriksjoner til tross, det lot seg gjøre å samle 115 av vel 200 etterkommere til stor festmiddag på bygdehuset på Stran i Leirskardalen, og flere aktiviteter ble fordelt utover helga.
– Vi hadde ikke klart det bare vi fire, vi hadde veldig god hjelp fra mange andre også, forteller Ståle Hansen. Han nevner både kakebakere, og hjelp til pynting og påmelding.
– Hvor lenge har dere planlagt slektstreffet?
– Vi begynte vel for to måneder siden, og sendte invitasjonen til alle barnebarna som fikk distribuere det til sin gren. Opprinnelig var det 27 barnebarn, men bare 21 er gjenlevende, forteller han. Barnebarna er altså barnebarna etter Karen og Johannes. Etter dem er det ledd helt ned til tipp-tipp oldebarn.
Slektstreffet startet fredags ettermiddag med grilling på Stran. Her valgte flere å installere seg med både campingvogn og bobil ettersom festmiddagen dagen etter skulle foregå her. Ved å bruke den store paviljongen som rommer et titalls langbord kunne hver familie sitte samlet og samtidig forholde seg til myndighetens anbefaling om 1- meters avstand. Her hadde alle med egen mat til grilling, og komiteen hadde sørget for å holde grillkullet rødglødende.
På gjengrodde stier
Lørdags formiddag var det fellestur opp til Øverleirfjellet med start fra Johannesgarden. En bratt tur opp fjellsiden, men absolutt overkommelig. På fjellet var det opprinnelig ei seter tilhørende gården med både kokkhus og fjøs, men lite er igjen av det som engang var, og ei flott hytte er kommet opp på setervollen. Hytta eies i dag av Karen og Johannes oldebarn, Ellen Anna Lauknes.
Fra setervollen er det en storslått utsikt mot Okstindan, og man kan se Rabothytta i det fjerne. Rune Vasdal var turleder opp lia, og vel oppe kunne Rune fortelle om sin tante Jensine, eller Ninna som mange kalte henne.
– Engang hun var her på setra skulle hun vaske seg i bekken. Da klarte hun å fange en fisk med underkjolen. Det er helt sant, for hun har selv vært på fjernsynet og fortalt om dette, fortalte han.
På setervollen kunne man se spor etter tidligere seterdrift, med syllsteiner der setra engang hadde stått, og ei slåttemyr delvis igjengrodd.
Bålkaffe og melkkake
Da turfølget kom ned til gards igjen var flagget heist til topps. Lukten av bålkaffe og nystekt melkkake kunne kjennes på langan lei, og flere hadde kommet til. Det var en del av arrangementet å skulle møtes på heimgården til sine forfedre.
Johannes Martin Øverleir er barnebarn etter Karen og Johannes, og overtok bruket i 1973. Han viste frem flere av bygningene som fortsatt var intakte og sto på samme sted de ble satt opp da forfedrene bodde der. Ute på tunet løper fortsatt små barneføtter omkring, ettersom både Karen og Johannes´ tippoldebarn bor like ved.
Lite klemming og mye håndsprit
Timene gikk fort i godt selskap, og allerede i 16-tida var det duket for fest på bygdehuset på Stran litt lengre opp i dalen. Ståle Hansen forteller at festen var planlagt med tanke på smittevern. Avstand mellom bord og stoler, organisert køordning ved matservering, og tilgang til håndsprit for desinfeksjon av hender var nødvendige tiltak.
– Hvordan organiserte dere med mat til så mange?
– Vi var i forkant i tvil om det skulle være varmmat eller ikke. Det er mer stas med varmmat, men samtidig mer styr, så vi endte opp med koldtbord fra Huset, og leide samtidig folk derifra, sier Ståle Hansen.
Med håndsprit tilgjengelig og nøye vasking både før og etter at folk forsynte seg, samt god avstand, lot det seg gjøre å holde slektstreff. Det var dekket på til 115 personer, og med egen køordning gikk gjestene og forsynte seg bord for bord. Dette fungerte veldig bra.
Karla Iversen holdt en flott tale om forfedrenes liv og virke, dermed kunne også den yngre garde bli bedre kjent med sine røtter ved å få historisk påfyll.
Det ble lite klemming og håndhilsing på slektstreffet grunnet koronasituasjonen, men likevel et slektstreff man kan minnes med glede. Mye mimring om det som engang var, samt påfyll av nye minner til slektens historiebok.