Også i år ble det fiskefortellinger ved Røssåga. Denne gangen reiste vi 162 år tilbake i tid, og fikk følge fire briter og deres opplevelse da de kom til Korgen på fisketur.
Som en del av Villmarksveiuka inviterte Korgen Camping til historiefortelling i gapahuken ved elva. I år var det Arne Brendmo og Gunn Helen Søfting som sto for den historiske formidlingen, da de er midt i et prosjekt hvor de skriver bok om britiske sportsfiskere på Helgeland. De to hadde valgt ut en skikkelig godbit som omhandler fire briter på fisketur i Røssåga.
– Vi skal tilbake til 1858. Vi følger fire unge menn fra Storbritannia i havnebyen Hull en fredags kveld i juni. Disse fire karene og en svart labrador går ombord på et skip, begynner Gunn, og forteller videre om John (29), Harry (24), William (24) og George (21) som skal på ferie til Norge.
Skipet ankommer Bergen, hvor de videre tar skipet Prins Gustav nordover. Arne fortsetter å fortelle om veien nordover, hvor det ser ut for at karene på et tidspunkt ble uenige om reisemålet.
– De skiller lag, men er enige om at de skal møtes igjen etter hvert.
William og George går av i Trondheim mens John og Harry fortsetter til Finnmark.
– På et eller annet tidspunkt møttes de igjen og reise til Vikholmen ved Hugla, for der var anløpssted for dampskip. Der leier de seg en seilbåt og setter av gårde på lykke og fromme på leting etter fiskeelver.
Lite innbydende
Arne forteller at den sommeren sies å være veldig varm, og det måtte ha vært et jomfruelig terreng for de oppdagelsesreisende, for Harry skriver som følgende:
«Det leder ingen steder, unntatt til Rana, som sjelden eller aldri blir besøkt av fremmede, da det ytre inntrykk av stedet er ytterst lite innbydende.»
– De må ha funnet ut at det ble mer innbydende lenger inn i fjorden, for da beskriver Harry naturen som storslagen, fortsetter Arne.
Etter å ha fisket et par dager i noen elver uten å få fisk, var neste mål Røssåga.
Det ytre inntrykk av stedet er ytterst lite innbydende.
– Det var altså intenst varmt denne sommeren, og etter hvert døde brisen hen og de måtte ro. Dette skriver Harry også om:
«Jeg husker at vi fant på den luksusen å tømme øsekar med sjøvann nedover nakken på hverandre. Det var deilig i øyeblikket, men vannet fordampet fort og etterlot seg et belegg av salt. Det føltes som om vi var lagt i saltlake.»
– Det var likevel munter og god stemning, og det skriver han også om:
«Når det gjelder fiske var turen nærmest en total fiasko, men vi har et lystig lag. George hadde med seg en kornett, og han hadde med seg en svart retriever som het Lion, som han hadde kjøpt like før han forlot England. Da han spilte på kornetten, og hunden stemte i, og lydene, sammen med latteren vår, har forvirret ekkoet i Ranfjordens urgamle berg.»
Han hadde en ganske pen og velkledd datter. Hun hadde sannsynligvis kledd seg opp for oss.
– De skriver videre at de kommer til Korgen og slår leir ved et lite vann nært Sjøforsen. Vi kan ikke skjønne annet enn at det må være Svartebukta.
Brautende nordmann
I Svartebukta slo de altså opp teltet og ble der i flere dager. De kjøpte melk og smør fra en gård i nærheten, og det kan se ut for at Harry hadde lite til overs for bonden på denne gården:
«En brautende nordmann, som liksom framsto som selveste sjefen av hele stedet og var full av sin egen betydning. Men han hadde en ganske pen og velkledd datter. Hun hadde sannsynligvis kledd seg opp for oss.»
– Det som gjorde størst inntrykk på dem var Sjøforsen. Harry sier at det var verdt turen bare å komme og se den. Han sier:
«Det er det mest skremmende stedet en mann kan kaste med fiskestang fra en båt. Og hvordan ville den sett ut i flom, når den var så fryktinngytende i tørrvær?»
Nestenulykke
En dag støtte de på en som het Anton, som hang seg på dem.
– Anton var veldig opptatt av det engelske. Når Harry en dag finner ut at han vil prøve seg på fiske i Sjøforsen tilbyr Anton seg som roer. Dette holdt på å gå aldeles galt. Det viste seg at båten var i dårlig stand. Ikke bare det, det viste seg også at han der Anton var en ubrukelig roer.
– Båten spinner rundt og rundt og går som en dupp på vannet og Harry forteller at det er helt tilfeldig hvilken retning han sitter i når han skal fiske. Som om ikke det er nok, plutselig kolliderte de med en bergknaus.
Hvem ville kunne gjenkjenne et lik når det til slutt slapp løs fra strømmen, og endte opp på grunnen lenger nede?
De unngår å kantre, men de ser at de tar inn vann.
– Anton begynner å gestikulere og får forklart at bunnpluggen er slått ut. De begynner febrilsk å lete mens de tar inn mer og mer vann. De finner den til slutt og får satt den i, så det gikk bra, men denne opplevelsen satte en støkk i han som han beskriver her:
«En istykkerslått tømmerstokk som lå mot en stor stein fortalte en dyster historie om hvordan det kunne ha gått hadde man blitt tvunget ned i hovedstrømmen, sugd ned, slept langs den steinete bunnen, for så å bli kastet tilbake i virvelstrømmen, dratt ned på nytt og gjennom den samme runden igjen og igjen. Hvem ville kunne gjenkjenne et lik når det til slutt slapp løs fra strømmen, og endte opp på grunnen lenger nede?»
– I ettertid skriver han også at han mener at dette området hadde vært utmerket til jakt, for disse karene jaktet jo, selv om det ikke ble noe jakt der den gangen.
Professor, prest, baronett og død
Vel hjemme i England møtte de en engelskmann som kunne fortelle at han også hadde vært i det samme området, og furuskogene var fulle av vilt. Han støtte selv på flere tiurer like ved der hvor de hadde telt, sier han.
– Harry angret dermed på at han ikke utforsket mer, og ønsket seg tilbake.
Flere ganger beskrev han Norge som «mitt elskede land»
Arne og Gunn har gravd langt ned i historien, og funnet ut mye om disse fire karene og hvordan det gikk med dem videre i livet.
– John ble professor i språk på universitetet i Oxford, lærte seg norsk, var mange turer i Norge og skrev flere lærebøker. Han døde i 1915 og ble 85 år gammel.
– George ble prest, men ble psykisk syk og døde på en psykiatrisk klinikk i 1877, 41 år gammel. Før det rakk han å få åtte barn.
– William giftet seg et halvt år etter at han kom hjem fra Norge. Han fikk en sønn, men døde bare to år etter turen, 26 år gammel, av ukjente årsaker.
– Harry, han som skrev om turen, ble baronett. Han var på mange jakt- og fisketurer i Norge og lærte seg norsk. Han har skrevet flere bøker og var veldig glad i Norge. Flere ganger beskrev han Norge som «mitt elskede land». Han døde 75 år gammel.
Etter bålkaffe og lefse var inntatt, og Arne og Gunn hadde sagt sitt, fortsatte praten utover den varme augustkvelden. På et tidspunkt passerte to fiskere.
– Ingen fangst?
– I don’t know Norwegian, but I’m guessing the correct word is “no”, spøker mannen.
