Det sies at Jamtjord er en av de eldste bosetningene i Hemnes. Harald Brygfjell har gravd fram historien som begynner med et sagn som lærer Hilmar Leirskar fortalte sine elever.
Lærer Hilmar Leirskar pleide å fortelle et sagn for sine elever om den første mannen som bosatte seg i Leirskardalen. Mannen skulle ha kommet fra Jemtland i Sverige, og kom gående oppover den ubebodde dalen og leita etter den beste plassen å bosette seg. Da han kom til dagens Jamtjord syntes han at det var den beste plassen han hadde sett så langt. Han tok fram øksa og laget et stort merke i et tre slik at han skulle finne tilbake til stedet, og fortsatte deretter oppover dalen. Han fant ikke noe bedre sted, og vendte derfor tilbake til stedet hvor han hadde hogd inn sitt merke og bygde hus der.
Hemnes Gård og Slekt har ikke skriftlige opplysninger om fastboende i Leirskardalen før år 1600, men det er trolig at det var fastboende i denne fruktbare dalen før Svartedauen i 1349.
– Enkelte gårder er i Hemnes Gård og Slekt merket som ødegårder ved første kjente bosetter, så kanskje har disse gårdene ligget øde siden Svartedauen i 1349, sier Harald Brygfjell, som levde sin første del av livet på Jamtjorden.
Ødegårdsmannen
– Ganske sikkert hadde samer hatt sine gammer i Leirskardalen før år 1600, og helt fram til 1800-tallet er det skriftlige fortellinger om samer som hadde køte, blant annet i Brygfjellmarka og Holmslettmarka. Således hadde far til Klemet i Krokan, Peder Henrikson, køte på Henrikmoen i Holmmarka.
I kirkeboka finnes det mange opptegnelser av døpte samebarn hvor fadderne var fra gårdene i Leirskardalen.
– Det må ha vært et godt og gjensidig forhold mellom samer og bofaste bønder helt fram til 1900-tallet, særlig fordi samene sytet for rein som bøndene eide og gjorde at de ble avhengig av hverandre, sier Harald.
Men tilbake til de første skriftlige kildene etter år 1600. Matrikkelgården 140. Leirskaret blir i bygda kalt Jamtjord. Erling Nordli som har skrevet Hemnes Gård og Slekt fortalte, at han ikke fant noe skriftlig materiale om hvorfor stedet har fått navnet Jamtjord.
– Etter Gård og Slekt het den første nybygger på dagens Jamtjord, Kjell Lerskar. Han var ødegårdsmann i tiden 1626 til cirka 1647 og ble da skattlagt for 2 pund. Sist nevnt i 1653. Oppgaver mangler for årene 1654-60.
Kjell hadde to sønner, Erik, 41 år og Jens, 37 år ved Manntallet i 1666.
– I 1661 ble matrikkelgården delt i to bruk, Det som vi i dag kaller Oppigarden og det vi i dag kaller Vollen. Eldste sønnen, Erik fikk Oppgarden og Jens fikk Vollen. Som en kuriositet kan nevnes at den kjente forsker Helge Ingstad, har i sin slekthistorie ført en av sine slektsgreiner tilbake til ovennevnte Kjell, legger Harald til.
I 1710 ble Oppigarden også delt i to bruk, dagens bruk 1. Oppigarden og dagens bruk 2. Mettigarden. Første bruker i Mettigarden var Peder Eriksen av Oppigardsslekta.
I 1742 ble Vollen også delt i to bruk, dagens bruk 3. Vollen og dagens bruk 4. Sandmoen.
– Alle fire gårdsbrukene var bygd innen et område ikke stort over 100 meter i hver kant og inneholdt rundt 1890 til sammen cirka 40 hus. Brukene hadde etter hvert fått åkerlapper her og der avhengig av jordsmonn for korndyrking, poteter og dyrefôr. I Jamtjordbekken hadde alle bruk kvernhus, låvene fikk kraft via snorganger fra vasshjul i bekken for drift av treskemaskinene.
Av hus var det våningshus, kufjøs med høylae, kornlåve, stall smier, eldhus, badstuer, masstue, vedskjul, kjellerhus, sommerfjøs, kjellhus, og så videre. Altså et klyngetun ved Jamtjordbekken som livsnerve.
Flytting
– Rundt 1890 ble det holdt utskiftningsforretning. Alle skulle få sin åkerlapper samlet på hvert sitt bruk. Oppigarden og Mettigarden fikk beholde sine hus. Volden ble flyttet over Jamtjordbekken og plassert nede ved Leirelva. Sandmoen ble flyttet ca. 1 km. lenger oppover dalen.
Harald forteller at Vollen og Sandmoen flyttet alle sine hus, også steinfjøsene, kjellere muret av steinheller, og folket både i Oppigarden og Mettigarden måtte hjelpe til med flyttingen. Bare flytting av steinen til hvert fjøs krevde ca. 100 lass.
De første nybyggerne i Leirskardalen slo seg ned der det var bekker eller kilder som hadde tilgang på rikelig med vatten for både folk og fe, sommer og vinter. Slike steder var Øverleir, Meland, Finnbakken, Trettbakken, Fjelldal, Skresletta og Brygfjell som ganske snart ble delt mellom sønner og slektninger til klyngetun som på Jamtjord.
– De fleste gikk også gjennom prosessen med utskiftning av både jordareal og gårdstun slik det skjedde på Jamtjord.
Etter en mannsalder eller så, etter de første brukerne, hadde Leirskardalen stort sett fått de samme gårdsbruk som vi kjenner i dag.
– De første som tok opp bruk i Leirskardalen fikk skattefritak de første årene. Deretter måtte de inngå bygselskontrakt med proprietæren og betale skyldskatt, i Leirskaret til godseier Walum. I denne perioden var det mange utenbygds som en kort tid bygslet gårdsbruk i Leirskardalen.
I 1880-årene kjøpte de fleste bøndene gårdene sine. På denne tiden var det blitt ca. 300 innbyggere i Leirskardalen, og i siste del av 1800-tallet var det cirka 100 personer fra Leirskardalen som utvandret til Amerika hvor de ble fristet med gratis godt land på prærien.