Etter at foreningen Gjertruds Venner for flere år siden innså at jekta «Gjertrud av Ranen» måtte på land for en grundig overhaling og utbedring, er man nå kommet så langt at den originale skuta snart får salt sjø under kjølen igjen.
Restaureringsprosjektet startet på Toraneskaia for flere år siden. Der fikk de ha skuta stående for å kunne reparere, eller rettere sagt; erstatte mastefoten med en ny. Den som var satt i båten da den ble bygget var blitt pill råtten og måtte skiftes. Men det ble fort oppdaget at forfallet var noe mer omfattende, og de trengte sårt å komme under tak. Å stå under åpen himmel på Toraneskaia var ikke helt bra.
Det ordnet seg etter hvert. De fikk omsider tilhold i et stort båtskøt i Urlandå, etter først å ha gjort bygget i stand til å ta imot Gjertrud. Blant annet måtte entusiastene legge mange nye skinner til båtvogna og lage ny og større port for å få inn den 14,5 meter (42 fot) lange og 5,4 meter brede skuta. Høsten 2018 fikk man endelig den originale båten slipsatt i det store båtskøtet i Urlandå.
Sluttspurt
I strålende sommervær onsdag 10. juni var de mest ivrige entusiastene i foreningen «Gjertruds Venner» i gang med sluttspurten i et arbeidsomt prosjekt. Et arbeid som ble betydelig mer krevende enn noen hadde sett for seg da de oppdaget hvor dårlig det sto til med mastefoten.
– Hadde jeg visst hva som ventet da vi gikk i gang med dette prosjektet, tror jeg nesten ikke at jeg hadde sagt ja til å være med. Det har blitt langt mer enn bare skifting av mastefoten, forteller Ketil Tverrå, da vi er innom denne fine onsdagen.
– Vi fant fort ut at her måtte det også skiftes ut mange spant og båtbord (tykk som plank) med råteangrep. Spantene er laget av kraftige røtter, og er noe man ikke bare kan dra å kjøpe på første og beste byggvarehus. Emner til spantene måtte vi selv lete opp i skogen, forteller Tverrå.
– Steinar Jørgensen fant flere i skogen i Elvdalen. Og jeg fant mange som var godt egnet med riktig bøy som sto igjen som stubber i et hogstfelt. Det er en lang og tidkrevende prosess med felling, bearbeiding og tørking før vi kan begynne å tilpasse dem der de skal skiftes ut.
Stor dugnadsinnsats
Tverrå har ikke oversikt over antall timer som totalt har gått med for alle dem som har stilt opp på de mange dugnader siden skuta ble satt på land, men han mener å ha ganske god oversikt over sin egen innsats.
For egen del har det blitt fryktelig mange timer. Mer vil jeg ikke si om den saken.
– For egen del har det blitt fryktelig mange timer. Mer vil jeg ikke si om den saken, men nå er vi endelig kommet dit at vi snart kan sette skuta på vannet igjen, det er Ketil Tverrå klar på. Takket være stor innsats fra mange.
De andre som er på «formiddagsøkta» denne fine, varme sommerdagen, er Eva Margrethe Fossland Ervik og Einar Nymo, og etter hvert også Thor-Arne Vasdal.
– Han er selve sjefen, skyter Eva inn da han ankommer, og sikter til at Thor-Arne Vasdal på siste årsmøte påtok seg vervet som ny leder i «venneforeningen» etter Mette Røbergeng.
Eva jobber med å male på ripa, og forteller at de har fått mange synspunkt på den rosa fargen på vaterbordene. Rosafargen stikker seg utvilsomt ut. Den har blitt som et ekstra «blikkfang» og vekker ofte kommentarer fra skuelystne. – Men den var i gamle dager ofte brukt på både fembøringer og de mindre nordlandsbåtene, så vi synes den må vi ha med videre.
Litt modernisering
Eva viser den utskremte «bladfyken» inn i kahytten.
– Her har vi fjernet et par køyer og fått en stor benk for oppbevaring, og diverse hyller for bedre å kunne holde orden, forklarer Eva, – vi skal også ha en gasskomfyr inn her som vil lette matlagingen betraktelig.
Samtidig er Einar Nymo i ferd med «å gå planken» rett utenfor, bærende på et beslag som skal monteres på kahytten. Selve båtdekket i skuta er ikke på plass. Det består av løse lemmer som brukes som en del av stillaset rundt den originale tradisjonsbåten.
Selv om folk er villige til å stille på dugnad for å gjøre diverse arbeid gratis, er det slett ikke gratis alt som trengs av materiell og nødvendig utstyr.
– Vi har vært så heldige å få 300.000 kroner av Helgeland Sparebanks Gavestiftelse til dette restaureringsprosjektet, og skulle det ikke holde helt i mål får vi vel holde et loddsalg eller to, er dugnadsgjengen enig i.
Vi får vite at på ettermiddagen ventes flere frivillige. Hvor mange som kommer er litt uklart. – Vi håper det blir mange nok til at vi får tjærebredd hele skuta utvendig.
Tjærebredd
Derfor blir det ny tur for Avisa Hemnes sin «utskremte» til det gamle båtskøtet ytterst i Finneidfjorden. Når vi ankommer, er arbeidsstyrken økt adskillig siden tidligere på dagen. Det nærmest kryr av folk under buken på den drektige dama, og det smøres tykt på med varm og velduftende tjære både her og der. For at tjæra skal være tynn nok og mulig å smøre lett utover, må den varmebehandles. Og tyntflytende ser vi at den er. Det drypper kanskje litt mer enn godt er på de som ligger under skuta, og det høres ett og annet utrop når dråper av seig tjære lander på noens øverste kroppsdeler. Men arbeidet går med liv og lyst frem til en etterlengtet kaffepause ute i solskinnet. Her vanker det både «påsmurtmat» og bløtkake. En i gjengen har nylig hatt bursdag og har derfor med rikelig kake. Det sosiale er viktig når det holdes dugnad.
Ikke bare eksperter
Under kaffen spør vi leder Thor-Arne Vasdal om det er, og har vært, god oppslutning om «Gjertruds Venner» og de mange dugnadene.
– Vi må vel kunne si oss godt fornøgd med medlemsmassen som pr. i dag er omlag 60. Og vi har selvsagt plass for mange flere. Vårt håp er jo også å få med en del yngre krefter på dette viktige arbeidet med å holde denne unike jekta i hevd videre fremover. Vi tror at det blir mulig når vi igjen kan vise Gjertrud frem i sitt rette element, med hyggelige medlemsturer og utflukter. Oppmøte på dugnadene har jo naturligvis variert. Ikke alltid lett å få med en del av medlemmene. Det har nok vært en del som har vegret seg med at de ikke kan båtbyggerfaget, men vi har jo hatt mange andre arbeidsoppgaver å tilby. Ikke alt er båtsmed-arbeid. Når det gjelder korona-restriksjonene har ikke de vært problematiske for oss. Her har vi kunnet holde god avstand hele tiden.
Tilbake til marinaen
Før vi forlater arbeidsgjengen kommer det klokkeklart fra Helen Thonhaugen og Mette Røbergeng: – Vi gleder oss veldig til at Gjertrud om ikke lenge er på plass igjen i marinaen på Hemnesberget. Den tar seg så godt ut der. Med det gode båtmiljøet der, med veteranbåten Remi Ketil, storåttringen «Hemnes» og andre trebåter hadde det vært skikkelig fint med en egen trebåtfestival.
