Da massedøden kom til Norge

I den lille bygda Ølen i Vindafjord kommune på Vestlandet, i en søskenflokk på sju, blir to unge og friske jenter plutselig syke. Martha på 21 og Borghild på 19 år. Begge hadde det samme sykdomsforløpet – en akutt, influensalignende luftveisinfeksjon – og døde med få dagers mellomrom. Blant de mange pårørende som sto igjen etter søstrenes felles begravelse, var fetteren Paul. Hundre år senere sitter oldebarnet hans, Helene Økland, og ser ut over gårdstunet der jentene bodde.

– Enda én i søskenflokken ble smittet, men overlevde. Som så mange andre som ble rammet av spanskesyken, var hun preget av opplevelsen resten av livet, både fysisk og mentalt. Jeg har bodd her på familiegården siden barndommen, men det er fremdeles sterkt å forestille seg hvordan det må ha vært å leve på den tiden, sier Økland.

Sammen i sorgen

Det var etter å ha tatt valgemnet «Epidemienes verdenshistorie» på Universitetet i Sørøst-Norge at Helene Økland bestemte seg for å vie masteroppgaven sin til spanskesyken. Spesielt fokuserte hun på virusets herjinger i USA, der den gjennomsnittlige levealderen sank med 12 år på bare ett år. I 2019 fikk Økland internasjonal oppmerksomhet for sine funn, som viste at den afroamerikanske delen av befolkningen hadde lavere dødelighet enn den hvite delen under den verste av de tre sykdomsbølgene – bølge nummer to – den samme bølgen som rammet Øklands familiegård i 1918.

– Historien om søstrene som døde under spanskesyken, ble fortalt til min bestemor mange år senere. Gjenværende slektninger skildret da hvordan det hadde vært for familien å miste to av barna til sykdommen. De sa at det var en trøst i at man ikke sto alene i sorgen, forteller Økland. – Mange andre familier var med andre ord i samme situasjon.

Overskygget av krigen

Det er nå mer enn 100 år siden spanskesyken inntraff, men tallene er fremdeles vanskelige å ta inn over seg. Mellom 50 og 100 millioner mennesker – opptil fem prosent av planetens befolkning på den tiden – mistet livet i pandemien. Mellom september og desember 1918, i det den andre av totalt tre smittebølger feide over Europa, døde flere soldater av dette influensaviruset (H1N1) enn på fire år med krigføring sammenlagt. Totalt døde flere mennesker av spanskesyken enn på grunn av de to verdenskrigene til sammen.

Pandemien ble døpt «spanskesyken», men hadde ikke sitt opphav i Spania. Kallenavnet kom etter at spanjolene – som i likhet med Norge hadde stilt seg nøytrale under første verdenskrig – var de første som rapporterte om den dødelige sykdommen. Pressen i krigførende land som Tyskland, England, Frankrike og USA befant seg under strenge, militære sensurregler, og hadde lagt lokk på tingenes tilstand siden det første utbruddet oppsto ved militærbasen Fort Riley i Kansas.

En mulig årsak til at spanskesyken har fått liten plass på pensumlistene, sier Økland, kan være den ødeleggende krigen som utspilte seg i samme periode.

– Krigen fikk nesten all oppmerksomheten på den tiden, og la mye av grunnlaget for hvordan ting i det 20. århundre har utviklet seg siden. Det er lett å se for seg at spanskesyken på mange måter ble overskygget av første verdenskrig, både da og i årene som fulgte, sier hun.

Et kollektivt traume

Svenn-Erik Mamelund er forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet på Oslo Met, og en av landets autoriteter på historiske influensaepidemier. Spanskesyken – og spesielt dens påvirkning på datidens Norge – er hans fremste forskningsfelt. En teori Mamelund har om hvorfor så lite er skrevet om spanskesyken i tiårene som fulgte, er at datidens befolkning feide sitt kollektive traume under teppet.

– Jeg tror folk på den tiden ønsket å rette blikket fremover og glemme alt det vonde. Det var en svært traumatisk periode i historien vår, med krig, sykdom, usikkerhet og tap av ektefeller og barn. Og så gikk det hardest ut over de unge voksne, dem mellom 20 og 40 år, «kremen» av arbeidslivet og mange som akkurat hadde startet et eget liv med familie og barn. Samfunnet fikk virkelig kjenne på hvor dårlig forberedt vi var på å takle en slik krise. Legene og helsevesenet kunne heller ikke gjøre mye for de syke. Kanskje også de aller helst ønsket å glemme?

Årene gikk, og spanskesyken ble etter hvert henvist til et mørkt og mystisk hjørne av vårt kollektive minne. Eksempelvis står det bare én setning om virusets herjinger her til lands i Berge Furres oversiktsbok «Norsk historie 1905–1990» (Samlaget, 1992). Til forskjell fra første verdenskrig ga spanskesyken inspirasjon til få romaner, minnesmerker og andre kunstverk.

Men noe står likevel igjen som kan gi oss et inntrykk. I et selvportrett fra 1919 ser vi en blek og skrøpelig Edvard Munch foran sin uredde seng, et av minst tre malerier kunstneren skapte basert på sine egne erfaringer med spanskesyken. Hans østerrikske malerkollega Egon Schiele tegnet kona Edith bare timer før hun døde av spanskesyken, 28. oktober 1918. Tre dager senere var han selv en del av den dystre statistikken.

Kanskje det ansiktsløse viruset – en katastrofe som utspilte seg utenfor det politiske narrativet – var vanskeligere å prosessere enn den menneskeskapte krigen som pågikk på samme tid? Uansett er det lite som siden har motivert oss til å se nærmere på spanskesyken, mener Mamelund. Før nå.

– Jeg jobbet med å få endret leksikon i Norge på slutten av 1990-tallet og senere, forteller Mamelund. – Der sto det lite om spanskesyken, og ofte var det som sto der, feil. Kanskje dagens situasjon vil endre på det.

Lærdom å finne

Som en konsekvens av den kollektive fortrengningen er det fremdeles hull i historien om spanskesyken. Hvor viruset opprinnelig kom fra, er ett av dem.

– Det er tre teorier, sier Mamelund. – At viruset oppsto i amerikanske militærleirer, og soldatene der brakte det med seg til vestfronten. Det kan også ha oppstått i europeiske militærleirer i Frankrike eller England. Siste teori er at det kan ha startet i Kina, og at kinesiske arbeidere i Europa, som blant annet gravde skyttergraver, brakte med seg sykdommen.

De økonomiske og psykologiske konsekvensene var umålbare for verdenssamfunnet, forteller forskeren, også for Norge. Utgiftene til de kommunale sykekassene ble tidoblet. Mange barn sto igjen foreldreløse, og en stor andel av befolkningen slet både sosialt, helsemessig og økonomisk i kjølvannet av sykdommen. Sosiale ulikheter økte sterkt, noe som understrekte behov for folketrygd og enkepensjon.

– Likkistesnekkere, blomsterhandlere og begravelsesbyråer hadde ordrebøkene fulle, forteller Mamelund. – I rundt 5000 ekteskap døde en eller begge ektefellene. Enker med mange barn og lav sosial status slet i årevis etterpå om de ikke giftet seg på nytt eller fikk hjelp av utvidet familie, forteller han.

Fremdeles er det flere aspekter av spanskesyken vi ikke forstår. Men det er likevel lærdom å finne som kan være nyttig i dagens situasjon, sier Mamelund.

– Historisk kunnskap er viktig for å bedre forstå hva som skjer i dag. Pandemier kommer tre til fire ganger hvert århundre, og vil komme igjen. Akkurat som for hundre år siden, har vi ikke i dag vaksiner eller legemidler mot covid-19. Når det er sagt, har historien lært oss mye om hvilke tiltak som kan virke.