Eivind Leirskar (80) har mange timer bak lastebilrattet, og har vært en aktiv mann i alle år. Hans siste store prosjekt har vært å ta vare på «Eivindstua», det nesten 200 år gamle bygget han selv vokste opp i.
I 1939 ble det født en liten gutt som skulle vokse opp på Jamtjord i Leirskardalen. Eivind Leirskar fylte dermed 80 år i fjor, og har så varmt tatt imot avisa og vist vei i huset han vokste opp i. Det imponerende bygget ble bygget rundt 1827, og har blitt bevart av Eivind selv. Oldeforeldre, besteforeldre, foreldre, samt Eivind og søsteren Martha stammer fra den idylliske gården.
Mange kyr
Noen meter oppom er huset Eivind nå bor i, bygget i 1978. En forventer kanskje en fortelling om et liv på Jamtjorden, men det skulle vise seg at selv om Eivind står registrert i Bondelaget, så har rollen som bonde vært litt i bakgrunnen for alt annet han har drevet med.
Da Eivind var ett år døde faren hans, Kristen, bare 50 år gammel. Eivind, Martha og moren Lilly satt da igjen med kyrne, hestene og sauene på gården. Søsteren til Lilly, Kristofie bodde også på gården i sin tid, og deltok i arbeidet selv om hun hadde hofteproblemer.
Jeg kikket i noen papirer her om dagen, hvor det sto at mamma hadde 16 kyr på et tidspunkt. Jeg forstår ikke hvordan det gikk an
– Og så var det Kristian fra Dalsgrenda. Han var gjev med hest og å klive ved. Han ble som en dreng og var på gården i mange år, forteller Eivind fra godstolen sin.
Rundt 1946 ble gården overført fra bestemoren hans, til Eivind. På den tiden var det melkeproduksjon som var hovednæringen.
– Jeg kikket i noen papirer her om dagen, hvor det sto at mamma hadde 16 kyr på et tidspunkt. Jeg forstår ikke hvordan det gikk an, sier han, og ser kanskje for seg det å håndmelke 16 kyr hver dag.
Husrom
Også Harald Brygfjell (93) stammer fra Jamtjorden. Han og Eivind er tremenninger, men aldersforskjellen gjorde at Eivind ikke var så mange år da Harald reiste ut i verden. Harald husker mye fra den tiden han hadde eget rom i gammalstua.
– Jeg tok en opptelling en gang, og talte 21 senger, ler Harald på en omvisning i det gamle, men store huset.
– Det var ofte folk innom her, både under og etter krigen. Og så kunne det være ekstra arbeidskraft her innimellom, spesielt i forhold til slåttonna, sier Eivind.
Det eneste han selv husker fra krigen var fredsmarsjen som gikk forbi gården.
På den tiden gjaldt det å ta del i arbeidet fra tidlig alder.
– En måtte jo lære seg å kjøre hest relativt tidlig. Jeg kjørte ved ned fra skogen fra før konfirmasjonsalder, forteller Eivind.
Søsteren Martha giftet seg relativt ung, og flyttet til Mo.
– Hun var likevel mye her og hjalp til på gården, sier Eivind før vi hopper litt tilbake i tid.
Post, bil og buss
Både far og bestefar til Eivind har nemlig historier verdt å fortelle. Bestefaren Jakob begynte i sin tid å kjøre posten til Hemnesberget med hest.
– Jeg vet det var snakk om ei bu der, hvor man kunne ha hestene nede, og selv sove oppe.
Etter hvert overtok faren, Kristen, postruta, og kjøpte seg bil da det ble vei. Det bar gjerne innom kaia på Valla. Det ble også buss, som han kjørte både til Hemnesberget og Røsvassbukta, og han fikk en tollfunksjon i forbindelse med busskjøringa, med oppgave om å følge litt ekstra med.
– Min far var syk en stund før han døde, og det ble andre som overtok postkjøringa etter han.
Dermed ble det ikke postkjøring på Eivind, men han fant derimot andre ting å sysselsette seg med, og var blant annet aktiv i Skytterlaget i mange år.
– Jeg var formann fra 1962 og har opp gjennom årene vært formann tilsammen cirka 18 år. Jeg gikk faktisk av for siste gang nå før nyttår.
Han begynte å skyte på 50- tallet, på skytterbanen som var nederst i Leirskaret.
– Vi het Leirskar skytterlag da, det var før vi gikk ihop med Korgen, og senere Brygfjelldal. Nå er det bare Korgen skytterlag.
Han synes det er synd at det har blitt mindre og mindre skytteraktivitet med årene.
– Jeg har alltid ønsket at det skulle bli en miniatyrbane her, slik at barna får muligheten til å skyte.
Eivindstua
I gammalstua henger mange medaljer etter alle årene med skyting, i tillegg til medaljer fra friidrett. Der er også gamle bilder fra hundre år tilbake. Eivind har gjort en stor jobb de siste femten årene.
– Jeg har restaurert taket, fikset opp ganske mye i eldhuset, ordnet trappa med god hjelp fra Steinar Jørgensen, nye loddpiper og fått koblet opp vann.
Inne i huset ser det ut slik det gjorde før. Veggene er malt i gul- og blånyanser. Møblene er intakte, gamle og gjerne prydet med noen kruseduller, utskjæringer eller rosemaling som har falmet over tid. På mange ting står det merkelapper med årstall, en god del er fra 1800-tallet.
– Det kom en gang noen fra museet på Mo som mente jeg måtte ta vare på bygget. Han hjalp meg og ordnet søknader til både kommunen og fylket, men jeg fikk avslag. Det ble til slutt Øystein Dyrlie som ordnet slik at jeg fikk penger til å bruke på bygget.
Så langt har folk vært innom i forbindelse med Klemetspelet, som foregår på andre siden av veien.
– Da har folk kommet innom for å kikke. Folk får komme og se ellers også, legger han til.
Eivind har ingen etterkommere, og har ikke tenkt så mye på hva som kommer til å skje med bygget etter hans tid.
– Om noen kjøper gården er det jo rimelig at de får med gammelstua. Men det hadde virkelig vært synd om noen hadde solgt unna det som er i huset, det er nok mye verdifullt der.
Militæret
Selv om Eivind er pensjonert er det fortsatt dyreliv på gården. Kjell Magne Sandmo har sauer i fjøsen hans, og rett over veien spaserer noen rein.
– Kjell Magne har vært en gjev dreng opp gjennom årene, og overtok sauene mine da jeg pensjonerte meg.
Eivind påpeker flere ganger at han er egentlig bonde, men samtidig ikke. Han har gjort så mye opp gjennom årene, og hans første utfart ble landbruksskole i Lillehammer.
– Deretter bar det rett i militæret på Øyamoen, Værnes rekruttskole i to måneder, før jeg dro videre til Bodø. Der var vi en gjeng i Bodin Leir som ble uttatt til å få sertifikat. Vi kjørte militærbiler i tre måneder og hadde opplæring. Jeg har mange bakkestarter opp gjennom de bratte bakkene i Bodø, ler han.
De brukte å erte meg oppi Bodø, «Å ja, kommer du hit opp for å søke perm nå?» sa de.
Eivind forteller at han husker spesifikt at de fikk 2,50 pr dag.
– Og så dro vi på byen for å kjøpe avisa og var like blakke igjen, ler han.
En av fordelene med å være gårdbruker med en mor som var enke, var at det ga mulighet for mer permisjon fra militæret.
– De brukte å erte meg oppi Bodø, «Å ja, kommer du hit opp for å søke perm nå?» sa de.
Mye kjøring
Etter en 16 måneder lang militærtjeneste begynte Eivind i Heimevernet. Han kom hjem med sertifikat, noe som ga mange muligheter for sysselsetting.
– Det var en lastebilsjåfør her som ikke ville kjøre til Mo, da han var vant med å kjøre bare i Korgen hvor det var lite trafikk. Jeg ble dermed tinget til å kjøre.
Han forteller videre om kjøring av fyllmasse til koksverket, malmtransport i Bleikvasslia, samt kjøring av melkebuss fra Leirskaret til meieriet på Mo. Han kjørte i tunneler i anleggstida, dreiv med såkalt bunnrensking.
– I 1968 skulle det bygges dam på Gresvatnet og det var da ei enke på Mo som dreiv med lastebil. Hun ringte til meg om jeg kunne kjøre til dammen for sjåføren hun hadde ville ikke kjøre så langt unna.
Han kjørte dermed mellom 3 og 4.000 lass til dammen, 40-50 lass pr skift.
Han var med på terskelbygging mellom Kjennsvatnet og Målvatnet, jobbet mye med traktor for NVE i forbindelse med innsåing av anleggstipper i Rana og helt opp mot Saltfjellet, slo grøftekanter, samt kjørte i 10 år plogbil i Leirskaret og Brygfjelldalen, med snuplass ved Aven.
– Det er sånn sett lettvint med sau, de dro til fjells om somrene og man var mer fri til å gjøre andre ting.
Vintrene gikk gjerne med til løypelegging for Vargtrekket.
– Det var jeg med på i 8-10 år. I begynnelsen var vi en gjeng på skutere, det var ikke like gøy da det kom tråkkemaskin, smiler han.
– På den tida var det mye slåttmenn og drenger på gårdene, legger Eivind Leirskar til.
Skrapesjuka
Gården dreiv han til han var 72 år og hadde på det meste 160 sauer, men det var ikke alltid bare fryd og gammen.
– Jeg solgte en gang en vær til Trettbakken, rundt 1995, og så ble det påvist skrapesjuke der etterpå. Det var ikke det at det kom her fra, men både jeg og de på Trettbakken måtte sende alle sauene til Trøndelag hvor de ble brent opp. Videre måtte man skifte innredning i fjøsen, møkeren kjøres ut og jorda snus. Så var det å kjøpe inn nye sauer, forteller Eivind over telefon.
Han kommer stadig vekk på hendelser som skulle ha vært fortalt, eller mennesker han vil skryte av, da spesielt moren hans, Lilly.
– Hun var et fantastisk menneske, skal sies. Jeg får ikke rost henne nok. Den gang var det ikke enketrygd og det er nok ikke mange som hadde fått det til like godt som henne.
Selv om han ikke driver gården lenger, er han fortsatt aktiv når det gjelder skogsdrift. Nå gleder han seg bare til sommeren så han får ta seg en tur på hyttene han har på Gullriktjønna og Bleikingan.
