Kitty Vassdal startet sin solidaritetsmarsj den 21. juni. 6 dager senere møter vi henne rett oppfor flåget, sammen med Bente Bech-Hanssen og Grete Lillemo.
Kitty Vassdal (53) runder svingen sammen med Bente Bech-Hanssen (Hemnesberget) og hennes hund da Avisa Hemnes står klar på en utkjøring mellom Bleikvasslia og Korgen. Tilfeldigvis ankommer Grete Lillemo (Bleikvasslia) i bil på akkurat samme tidspunkt.
– Jeg fikk skyss fra jobb i Korgen så jeg skulle slippe å sette bilen her. Jeg tenkte jeg skulle gå litt sammen med Kitty i dag, sier hun.
Kitty og Bente når fram til utkjøringen og vi hilser med albuen på ordentlig koronavis.
– Hvordan går det så langt?
– Veldig bra! Det eneste er gnagsår, men det er til å leve med, sier Kitty.
– Vi har funnet ut at det er egentlig en bagatell i forhold til alt annet, legger Bente til.
– Jeg visste jo at det kom til å bli gnagsår. Mentalt har man forberedt seg på at litt vondt skal det være. Og det er vondt. Det er en vanskelig sak og det er vanskelig å være etterlatt. Så, bokstavelig talt er det en bagatell, sier Kitty.
Solidaritet
Kitty har åpenhjertig delt sin historie om å være etterlatt etter selvmord, og går denne marsjen i solidaritet med andre etterlatte, samt de som ikke greide og leve og de som sliter med selvmordstanker.
I 35 dager skal Kitty gå gjennom Nordland, fra sør til nord. Den 25. juni ankom Kitty Bleikvasslia hvor LEVE Hemnes inviterte til en sammenkomst ved køta.
– Det var mye folk der i går kveld, både ung og gammel. Den yngste var faktisk bare tre dager gammel.
Vi ble med i LEVE Hemnes, og de har vært til stor hjelp for oss. Ellers er det lite hjelp å få fra det offentlige
Videre går turen til Korgen hvor hun skal bo hos søsteren sin, Ragnhild Vassdal.
– I morgen starter jeg fra kommunehuset. Da går turen til Yttervik.
Kitty forteller at hun møter mange trivelige folk etter veien.
– Folk vinker og stopper og går ut av bilene for å vise sin støtte. Jeg blir både rørt og glad for den positive responsen. Folk bryr seg, og om man ikke er direkte etterlatt selv så berører det hele samfunnet når noen ikke klarer å leve lenger.
Hun så at hun alene ikke kunne løfte dette store temaet, og går marsjen med håp om at det blir favnet om av andre.
– Jeg tenker at dette kan være en samtalestarter. Folk sitter og prater og nevner «hun der som driver og går», og så kommer kanskje deres egen historie fram. Det ville ha vært veldig bra – da har jeg oppnådd mye.
Bare et år på å sørge
I 1991 tok Kittys far livet sitt. I 2018 var det sønnen som ikke greide å leve lenger. Også Bente har opplevd det verst tenkelige – at hennes eget barn tar livet sitt.
– Jeg mistet datteren min, men hun har jeg med meg her, sier hun og viser tatoveringen av datteren på leggen.
– Jeg kom i kontakt med Kitty etter vi også ble etterlatte. Vi ble med i LEVE Hemnes, og de har vært til stor hjelp for oss. Ellers er det lite hjelp å få fra det offentlige.
– Den hjelpa man får er veldig tilfeldig, ut fra hvor man bor og hvilke ressurser man har i de forskjellige kommunene. Det er mange faktorer som spiller inn, sier Kitty.
– Det skulle ikke ha noe å si hvor man bor, når det gjelder hvilket tilbud man får. Det er feil. Ofte avhenger mye av di egen pengebok. Har man råd til hjelp? Det er en katastrofe rett og slett, fortsetter Bente.
Kitty forteller at det gjerne er aksept i samfunnet for at man sørger i ett år.
– Etter det tenker mange at det har gått over. Det er litt av det vi prater om og fremhever, at sorgen etter et selvmord er så mye tilleggssmerter i, man blir aldri den man var igjen. Man trenger så mye lenger tid for å finne en måte å stå på.
Hun beskriver sorgen etter noen som har levd et langt og godt liv som renere.
– Det er selvfølgelig et stort tomrom, man savner de og har minner, og mange praktiske ting kan bli forandret, men det er likevel en renere sorg. Du får ikke disse tilleggsvondtene som kommer etter et selvmord. Alle spørsmålene. Det man ikke så, det man skulle ha sett, det som ikke er åpning i samfunnet for at vi prater om. Skamfølelse, skyldfølelse, sinne og svik. Alle disse vanskelige følelsene.
Halt hund
Selv har hun ikke regnet ut hvor mange mil marsjen er, men forteller at Helgelendingen har kommet fram til at det blir til sammen 83 mil.
– Det er et stykke. Det er nesten en måned igjen, og i morgen når jeg kommer til Yttervika så har jeg gått i en uke. Ikke at jeg har begynt noen nedtelling enda, ler hun.
Hun går største delen av turen etter veien.
– Det går greit for føttene mine, men hunden min ble halt. Nå er han i rekonvalesens ved Tustervatnet. Jeg skal la han hvile i fire dager, så skal vi prøve igjen. Hvis han blir halt igjen må jeg finne en plass han kan være i sommer.
Turgjengen har likevel følge av hund, da Bente har med sin store, svarte og pesende kompanjong.
– Hun er en ti år gammel dame. Hun skal få være med til Korgen, og så skal vi til fjells, sier Bente, før de tre damene fortsetter ferden.
Temaet blomstrer
Nestleder i LEVE Hemnes, Markus Johansen Øren forteller at de synes Kittys Solidaritetsmarsj er av meget stor betydning i solidaritet til de etterlatte og de som sliter med tunge tanker om å ikke ville leve og ikke minst overlevere etter selvmord.
– Åpenhet rundt selvmord viser at flere tørr å ty til hjelp tidligere enn noen gang før. Å snakke om temaet, ikke bare de som er etterlatt, men også de som sliter, er til stor hjelp. Man får et annet perspektiv på temaet. Jeg ser jo nå når Kitty gjennomfører solidaritetsmarsjen at temaet blomstrer. Det blir lagt merke til.
