Harald Brygfjell forteller ulike 17. mai-feiringer fra både fjerne og nære strøk.
Jamtjord
Mine første 17. mai ble feiret på Ungdomshuset på Jamtjord i 1930-årene. Inne var huset pyntet med små flagg og girlandere av kreppapir i alle farger, et fantastisk syn. Ellers var der et stort kvitt kateter pyntet med flagg, men jeg kan ikke huske 17. mai-talen. Det som sitter igjen er lekene. Det var særlig lærerparet Julie og Hilmar Leirskar som ledet lekene, men med mange assistenter.
Rekvisittene var tre kornstaurer, et snøre, ei bøtte tates, 3 skjeer, to høysekker samt ei tjukk stang som ble montert vannrett ca. en meter over bakken. Der fikk gutta etter tur sitte mot hverandre med hver sin høysekk i forsøk på å slå den andre ned av stanga. Staurene ble brukt under stavsprang, en staur på hver side av Leirskarveien forbundet med et snøre i en meters høyde mellom dem. Den tredje stauren var staven som med langt tilsprang skulle hjelpe deg over snøret.
Tatesen ble plassert på Leirskarveien i lengder på 10, 20 og 30 meter, en tates i hvert hjulspor og en tates i midten der hestene gikk. I hvert heat var det tre barn som konkurrerte om å hente tatesene tilbake til målstreken med hver sin skje. Særlig gøy var det når noen greidde å overtale eldre folk til å delta. 17. mai-toget mener jeg snudde på Djupdalen, etter bare 2-300 m., men under mye sang, vifting med flagg og hurrarop.
Slesvig
Av mine militære 17. mai-dager vil jeg nevne kirkeparaden i Tysklandsbrigaden, både 1951 og 1952. Vi var forlagt i en kaserneby i utkanten av Slesvig. 1000 norske soldater, med flaggborg foran, marsjerte til domkirka i Slesvig. Det som særlig minnes var de tyske tilskuerne. For dem var det den taktfaste marsjeringen som var det store, og de møtte opp i hopetall langs hele ruta for bedømme de norske soldaters skikkethet til å marsjere.
FN-tjeneste
Som den tredje av mine minneverdige 17. mai-dager velger jeg feiringen i FN-tjeneste 1974. Vi var 12 norske offiserer, observatører uten våpen, 10 fra Hæren og en fra hver av Marinen og Flyvåpenet, og utplassert i Damascus, Beirut og Jerusalem. De fleste var gift og hadde kone og barn med seg. Feiringen av 17. mai skulle skje utenfor Tiberias ved Genesaretsjøen, som ligger nesten 200 m. under havflaten, og har det alltid varmt. Like nord om Tiberias ligger landsbyen Magdala, der var jomfru Maria født, og mellom Magdala og inntil Genesaretsjøen lå den store kibbutsen ”Ginosar” med stort gjestehus. Den lå vakkert til i en stor palmelund.
Det var stor middag, lederne for andre nasjoners FN-kontingenter var invitert. Vi hadde ventet at Ambassadøren skulle invitere oss, men i stedet inviterte han seg sjøl til oss sammen med en kontordame. Jeg husker at jeg syntes han representerte Norge med upassende sko for anledningen.
Etter en fantastisk middag med mange taler, var det tid for 17. mai-tog mellom palmene, men den som tok kaka var 17. mai-taleren. Min kollega fra Jørstadmoen hadde med seg kone og en guttunge, mens dattera tok artium på Lillehammer. Uventet dukket hun opp i bunad og holdt en fantastisk 17. mai-tale mellom palmene. Hun invaderte våre nasjonale følelser fullstendig der hun sto i bunad, svai og fager, 17 år med langt hår og leste sin uforglemmelige 17. mai-tale på fremmed jord.
Sverige
Den som ikke har opplevd feiringen av 17. mai utenlands har gått tapt av mye. Jeg har opplevd 17. mai i flere land, blant annet under et kurs i Sverige. Det ble fin middag, men svenskene hadde liten forståelse for våre frihetsfølelser, så den kommer nederst på lista.
Saudi Arabia
Under mine 6 år i Saudi Arabia foregikk feiringen av dagen i smug. Saudi har dødsstraff for å innføre alkohol. Populært var det med åpen invitasjon til coctail-party 17. mai i den norske Ambassaden, som er å betrakte som norsk jord. Der ble det servert et høyt glass til minne om dagen. Det mest minneverdige fra Saudi-ambassaden var imidlertid at der traff jeg en hyggelig verdensvant dame fra Bleikvasslia. Verden er ikke så stor som man tror.
Korgen – Hemnesberget
Til slutt vil jeg knytte noen ord til min feiring av 17. mai i Korgen. Salutten klokken seks minner alle om at det er tid å stå opp, og begynne forberedelsen av feiringen. Flaggheisingen på Rådhuset og hos de få familiene som har flaggstang foregår i det stille.
Jeg har de siste årene vært til stede ved ordførerens bekransninger av minnesteinene på Fagerlimoen og på Vesterfjellet, samt ved de britiske gravene på Hemnes-kirkegård. Alle stedene har ordføreren lagt ned blomster assistert av unge musikere, og holdt en liten tale om grusomhetene som fant sted på disse steder. Glimrende tiltak som hører til på 17. mai og vekker mange tanker og følelser.
Minnelund
Når disse bekransninger er unnagjort er ordføreren ferdig med sine offentlige plikter. Etter min mening bør disse bekransninger være et supplement til feiringen av 17. mai, og ikke hovedsaken. Ordførerens første plikt 17. mai burde være å hedre Grunnloven med «faner og spill», egentlig hedre vår FRIHET.
Men hvor burde det skje? Jo, i parken på Hemnesberget!
I parken på Hemnesberget bør det etableres en «Minnelund».
Motto: «Frihet, i fem år var vi slaver, aldri mer».
Harald Brygfjell