For 80 år siden kom det fem engelske soldater til Brennesvika.
For 80 år siden kom det fem engelske soldater til Brennesvika.
10. mai 1940 ble hurtigruteskipet NORDNORGE senket ved Storkaiet på Hemnesberget. Samme dag ble Trygve Berntvik truffet av en granat i Berntvika. Han døde noen timer senere.
Dette viser at tyskerne også holdt øye med områdene rundt Hemnesberget, også Tvertforlandet. Utenom Hemnesberget hadde tyskerne etablert seg flere steder: i Hundneset, på Sund og til og med i Varpen.
Innbyggerne på Hemnesberget hadde snarest mulig evakuert fra stedet, mange til Tvertforlandet. I Brennesvika befant det seg ca. 100 evakuerte. Våren 1940 lot vente på seg, så selv langt uti mai var det mye snø. I Brennesvika var det et stort våningshus, men mange oppholdt seg ute. Det var spesielt populært å være i fjæra, for der var det snøbart. Så skjer at det kommer fem engelske soldater til Brennesvika. De hadde fått tak i en robåt på Hemnesberget og rodd til Berntvika. Derfra hadde de gått til Brennesvika. De hadde nok tatt seg et par skikkelige pauser, for de passerte to høyløer i Stomvika og Påskevika. Da de ankom Brennesvika gikk de rett inn i et naust.
Det var ikke mange som snakket engelsk i 1940, men i Brennesvika befant det seg en evakuert fra Hundneset som snakket engelsk. Det var uten tvil Edmund.
Soldatene hadde med seg et maskingevær, og det var det ikke snakk om å bære med seg videre. Ragnvald Langseth ordnet med å gjemme det. Men noe senere skrev Ragnvald en «epistel» om hva som skjedde den dagen i Brennesvika. Ragnvald var i ferd med å bygge hus. I grunnmuren støpte han inn maskingeværet og «epistelen». Det er en som lenge har hatt planer om å hente fram maskingeværet. Planen er enda ikke skrinlagt.
Men Brennesvika var intet blivende sted for de engelske soldatene. De kunne lett bli oppdaget fra flere steder. Det var bare å få dem inn i skogen. Stort sett var de godt kledd, men det var dårlig med hodeplagg, og fottøyet de hadde var helt elendig. Det var ikke tid til å snakke om mat, men de opplyste at de hadde stridsrasjoner i lommene. I lommene hadde de også våpen.
De fikk ordre om å gå nordover. Men før de nådde skogen, og dermed kunne være mer gjemt, tok de en pause i sommerfjøset.
Så fortsatte de å gå i retning Fagerheim. For det meste kunne de gå i skogsområder, men de måtte også passere åpne steder. Vinteren 1940 hadde Lars Fagerheim hogd mye gran. Dette tømmeret var kjørt til Fagerheim på støtting, så siste delen av turen før de kom til innmarka, slapp de å grynne.
Samtidig med at de nådde innmarka, Krokleet, var Astrid Fagerheim ved en brønn bak eldhuset. Brønnen ble brukt til å avkjøle melka i.
«Tømmerveien» fra Krokleet til eldhuset var som ei veit. Så ser hun noen kommer krypende i retning eldhuset. Da hun så disse, skyndte hun seg til huset for å fortelle hva som var i ferd å skje. På Fagerheim var det ca. 40 evakuerte, men noen gikk bak eldhuset for å observere hva som var i ferd med å skje. En av disse var A. O. Bie. Han så med det samme at de ankomne bar engelske uniformer, så da kunne han snakke med dem. Der de nå var, var de godt skjult, så det kunne brukes tid til å planlegge. Selvsagt var det lett å se at soldatene var meget utslitt. Det var nok lenge siden de hadde sovet. Etter noe diskusjon, fant man ut at Osen (Hestnesosen) kunne være et sted å oppholde seg, og kanskje få sove. Husene i Osen var umulig å se både fra fjorden og Hemnesberget. Fra Fagerheim til Osen kunne man gå gjennom skog hele veien. Aksel Fagerheim kunne være en god los. Kanskje var det også flere som fulgte soldatene til Osen. Selvsagt var Bie med på grunn av at han kunne snakke med dem.
Da soldatene ankom Osen, var det tydelig at det var to ting de hadde behov for. Først og fremst måtte de sove. Det andre var at føttene trengte stell etter den lange grynninga med dårlig fottøy.
En god «fothjelper» ville være sykesøster Kathrine Breivik som var evakuert på Fagerheim. Hun ble hentet til Osen. Men i 1940 fantes det ikke noe baderom å hente hjelpemidler på. I midlertid så hadde de noe ferskt flesk i Osen, og dette brukte hun som hjelp til å stelle soldatenes føtter. Så ble det sendt bud rundt om på gårdene at det trengtes ullstrømper og ullsokker, og det ble samlet inn rikelig. Jeg har ikke hørt snakk om at det ble levert lugger, men jeg finner det rimelig.
Osen var ikke noe blivende sted for de engelske soldatene. Det var kjent at Bardal kunne være bedre. Ikke fantes det tyske styrker der, og det var tvilsomt at tyskerne ville landsette noen der. En familie evakuert på Fagerheim, klarte å få båtskyss til Bardal. Det er også kjent at noen fra Sund kom seg til Bardal via Leirvika. Det ble litt av en tur å grynne fra Leirvika til Bardal.
Men soldatene måtte ha følge for å finne fram. Jeg vet om to. Den ene var Odd Osmo (født 1922). Han var oppvokst på Osmoen, og var selvsagt grundig kjent med hvordan man måtte gå fra Osen til Bardal for å være mest mulig i skjul. Den andre var Olav Johan Olsen (født 1909). Han var evakuert til Fagerheim. Jeg har hørt at det var flere følgesvenner, men vet ikke hvem.
Da følget nådde Hestnesfjellet, var de godt synlig, for der fantes ikke skog. Det kunne være farlig, for det var mange store tyske fly som passerte Tvertforlandet på tur nordover. Men de fløy aldri over Hestnes fjellet. De fløy langs Tvertforlandet nært fjorden, og de fløy veldig lavt.
Soldatenes følgesvenner fulgte ikke soldatene til Bardal, men bare så langt at de pekte på Bardal, og lot de forstå at det var dit de skulle.
I ettertid har man blitt kjent med at de omtalte engelske soldatene i Bardal ble plukket opp av HMS ZULU sammen med noen engelske soldater i Geitvika og ført til Mo i Rana, sannsynligvis den 12. mai 1940.
Hovedkilder:
Bjørg Langseth, født 1929.
Jenny Monsen, født 1934.
Harald Brygfjell, født 1927.
