Med en master i opera fortsatte hun karrieren med praksisplass i Litauen. Nå er Tina Therese Tuven (29) koronafast i Korgen, og forteller hvordan hun endte opp som profesjonell operasanger.
Tina Therese Tuven (29) har alltid vært interessert i musikk. Som barn spilte hun trombone, før hun gikk over til bass, som hun spilte i et jenteband i Korgen. Sang gjorde hun gjerne også, med musikkanlegget på full guffe, til foreldrenes store fortvilelse. At hun skulle bli profesjonell operasanger hadde hun derimot kanskje ikke sett for seg da hun begynte på musikklinja på videregående.
Jeg meldte meg på det jeg trodde var et sangkurs i Hemavan. Det viste seg at jeg hadde misforstått, det var et operakurs!
– Det begynte vel med det at vi måtte ha sang som biinstrument på musikklinja. Læreren var veldig entusiastisk og likte stemmen min, så hun oppfordret meg til å bytte til sang som hovedinstrument andreåret.
Misforståelser
Til å begynne med gikk det i rockelåter, før hun gikk mer over til jazz og videre begynte å interessere seg for musikaler. Sistnevnte var visstnok hennes inngang til opera, selv om det var en misforståelse som skulle føre til at hun satset fullt på den sjangeren.
– Jeg meldte meg på det jeg trodde var et sangkurs i Hemavan. Det viste seg at jeg hadde misforstått, det var et operakurs! forteller korgværingen med den store stemmen, og et smil som er minst like stort.
– Da jeg fikk høre at de andre sang den første dagen ble jeg så redd at jeg ringte hjem og ba de hente meg. Jeg ble samtidig fascinert over at man kan bruke stemmen på en sånn måte, uten mikrofon.
Tina ble på kurset, og forteller at det var etter det hun bestemte seg for å satse på å bli operasanger.
– Læreren sa at jeg hadde en stemme som er laget for operatisk klang. Jeg fortsatte med timer hos henne i Stockholm 2-3 ganger i halvåret, og begynte deretter på Toneheim folkehøyskole i Hamar.
Lang utdannelse
Videre bar det til Oslo på Barrat Due musikkinstitutt hvor hun tok en fireårig bachelor.
– Det fulgte en rekke opptaksprøver, for jeg ville veldig gjerne komme inn på master.
Tina endte opp med å komme gjennom nåløyet, av rundt hundre søkere var hun blant de fem som kom inn på Operahøgskolen i Oslo. Hun fullførte masteren som var to år.
– Seks år tilsammen ja, jeg kunne vært lege, ler hun.
– Jeg husker at de fortalte meg fra begynnelsen at det tar ti år å utvikle en solid operaklang, fortsetter hun.
I fjor vår var hun ferdig med masteren. Hun fikk seg da praksisplass i Litauen.
– Jeg dro ned dit og sang for dem og ble godkjent. Der skulle jeg være på skolen og observere, samtidig som jeg fortsatte og få timer og å utvikle teknikken.
Koronaklinsj
Tina skulle egentlig ha vært i Litauen nå, men måtte som mange andre legge om planene da korona gjorde sitt inntog.
– Den 12. mars satt jeg og fulgte med på norske nyheter. Jeg hadde ikke forventet at det skulle skje så brått, men jeg fikk melding hos læreren min at det nok var best at jeg pakket sakene mine og reiste hjem, for nå stengte de skolen.
Tanken var å fullføre året i praksis, for deretter hive seg rundt på auditioner. Korona satte derimot en stopper for planene.
– Det er da man merker hvor lite rettigheter man har som musiker og selvstendig næringsdrivende. Jeg hadde for eksempel ikke rett på dagpenger.
Hvis Tina ikke får fullføre året i Litauen, har hun en plan B på lur.
– Jeg har søkt meg inn på pedagogikk, som jeg planlegger å ta deltid over to år, slik at jeg kan jobbe, ta sangtimer og gå på auditions imens. Det gir litt større frihet. Og når jeg har pedagogikken i boks så er jeg omtrent garantert jobb, og kan jobbe som sanglærer.
– Hvordan har du finansiert alle disse årene med skole?
– Jeg skal ærlig innrømme at jeg har levd mye på studielån. Ellers har jeg vært så heldig å få lov til å jobbe på sykehjemmet hver gang jeg har kommet hjem. Det gjorde jeg også nå når jeg kom hjem i mars. Og så har det vært noen sangoppdrag i Oslo som har hjulpet på. Da jeg var i Litauen fikk jeg stipend, forteller hun.
Usikker bransje
For oss som ikke er oppdatert på operamiljøet, forklarer Tina at det er stor konkurranse.
– Det er mange om beinet, og man kan ikke lenger få fast stilling. Mange drar utenlands, det er for eksempel mange operahus i Tyskland og Italia.
eg har absolutt hjemlengsel av og til, men når jeg da kommer hjem kjenner jeg ganske fort at jeg vil reise igjen
– Og dette usikre livet velger du nå å leve?
– Jeg stiller meg det spørsmålet hver dag. I dette yrket lever man veldig fra dag til dag. Man vet kanskje hva man skal et par måneder i forveien. Plutselig er du ansatt ved et operahus i Tyskland, det kan være to måneder eller to år.
Det er tydelig at det er operasanger som er den store drømmen til Tina, samtidig snakker hun om et skille.
– Det er dette jeg har lyst til å gjøre, det er dette jeg drømmer om. Men tør jeg hive meg utfor, uten fallskjerm?
Når hun får spørsmål om hvor hun tror hun ender opp med å bo, er det liten tvil i svaret hennes.
– Jeg har lyst til å bo utenlands, jeg trives så innmari godt med det. Det er noe med å bli kjent med andre kulturer, og møte folk med en annen bakgrunn. Jeg har fått reist mye via operastudiet, og jeg elsker å reise.
Hjemlengsel?
Hun nevner Polen, London, København, samt tidligere nevnte Stockholm og Litauen som plasser hun har vært i forbindelse med operaen.
– Jeg kjenner jo hvor godt og trygt det er å komme hjem til familien, den stabiliteten jeg får. Jeg har absolutt hjemlengsel av og til, men når jeg da kommer hjem kjenner jeg ganske fort at jeg vil reise igjen, ler hun.
– Jeg har alltid sett fram til jul og påske, og jeg har alltid kommet hjem da.
Mange har fått med seg den mektige stemmen hennes på julekonserten. Nå planlegger hun en konsert i august, sammen med en pianist fra Mosjøen.
– Jeg drømmer om å få til et samarbeid med noen på trekkspill. Det er jo flere herfra som spiller trekkspill, så jeg tror det hadde vært veldig gøy, smiler Tina.
Hun forteller om hovedgrunnen til at hun valgte opera.
– I opera skal man synge over et stort orkester uten mikrofon. Man må bruke hele kroppen som resonans, hele kroppen er en mikrofon. Det har hendt at folk etter en konsert her har spurt meg «Synger du virkelig uten mikrofon? Hvordan greier du å synge så høyt?»
Språk og skuespill
Men opera er ikke bare sang, en annen viktig del er noe Tina også er veldig glad i.
– Man skal også være en god skuespiller. Man få masse scenetrening gjennom operahøgskolen. En må være allsidig. Og så må man synge på mange forskjellige språk, og jeg elsker jo språk!
Tina forteller at det anbefales at man kan italiensk og tysk.
– Jeg kan grunnleggende italiensk og tysk, og jeg har faktisk benyttet anledningen til å terpe på italiensken min disse ukene hjemme.
Ellers nevner hun fransk, russisk og tsjekkisk.
– Det finnes jo også norske romanser, vi har for eksempel Grieg.
Da Tina flyttet til Litauen prøvde hun visstnok å lære seg litauisk, og tok timer tre ganger i uka i et halvt år.
– Plutselig slo det meg: hvorfor orker jeg å lære meg litauisk når det bare er tre millioner mennesker som snakker det?
Hun er likevel glad for at hun lærte seg språket.
– Det er jo en stor fordel når man er der, nå kan jeg følge en samtale og det er lettere å kommunisere med vennene jeg har fått der. Og så sang jeg faktisk en litauisk romanse på julekonserten, så jeg fikk faktisk bruk for det, avslutter en positiv Tina Therese Tuven.
