Ett skritt nærmere hverdagen

Mens noen fortsetter å utvide sin digitale kompetanse, kan andre snart bevege seg tilbake på skolebenken.

Det er stille i gangene på Korgen sentralskole. I over en måned har lærerne hatt undervisning via nett, og har sammen med elevene hatt en bratt læringskurve i den digitale verden. Mandag 27. april tar skolene de første skrittene mot en normal hverdag, da kan nemlig småtrinnet, 1.-4. klasse, komme tilbake på skolen.

Silja Silvana Flostrand har 3. klasse og forteller at både hun og elever gleder seg til å komme tilbake.

– Alle gleder seg til å begynne på skolen. Som noen sa: «Jeg visste ikke at det er så bra å være på skolen!»

Hun forteller at de vil ha en fordel som har både barneskole og ungdomsskole tilgjengelig i begynnelsen.

– Mye ledig kapasitet. Noen små rom selvfølgelig, og mange store. Men vi er jo spente, det blir nok mye å sette seg inn i og planlegge før vi kan treffe elevene.

Spørsmål

En uke før skolestart er det fortsatt mange spørsmål som skal besvares.

– Hvor mange kan vi være sammen? Hvordan kan vi hjelpe eleven hvis vi skal ha to meters avstand? Hvordan skal vi leke i friminuttene? Slik det er i barnehagene tror jeg det blir mye uteskole.

Hun ser for seg at det kan bli utfordringer med håndvasken.

– Det er jo kanskje ikke så mange håndvasker på skolen. Det skal jo vaskes ofte og lenge for at det skal virke. Og alle flater må rengjøres daglig. Hvem gjør det? Er det min jobb? Elevene er for små til at det blir godt nok. Elevene skal ikke dele på noe, slik som sakser, lim, fargeblyanter, terninger og alt annet utstyr som vi pleier å dele på.

Klassen som snart får møtes igjen er forberedte på en litt annerledes skolehverdag.

– Noen av elevene mine var veldig opptatt av hva skjer hvis vi må dele klassen. Hvem får ha meg? Alle vil jo ha læreren sin-og læreren vil ha alle elevene! Jeg har jo savnet dem utrolig mye, og når vi treffes – får vi klemme hverandre? avslutter Silja Silvana Flostrand.

Lange dager

Mette Hoem Evensen har 5. klasse og vet ennå ikke når hun får møte klassen sin igjen, uten en skjerm mellom. Hun forteller at hun har brukt programmet Teams for å holde kontakt med klassen.

– Jeg tar en runde på morgenen for å sette dem i gang. Det fant jeg ut var lurt, for det var enkelte som ikke kom i gang før etter klokken 12, ler hun.

– Skoledagen går jo til klokken 14, så vi tar en runde på slutten også.

Mette forteller at hun har valgt å sitte på kontoret sitt på skolen å jobbe.

– Det er det med å holde hverdagen i gang. Blir du gående hjemme er det alltids en vaskemaskin med klær som skal tas rede på, det skal ryddes litt her og så ropes det der. «Kan du ordne ditt og datt». Er man på arbeidsplassen så gjør man jobbrelaterte ting.

For elevene er hun tilgjengelig på Itslearning, Teams og på mobilen hele tiden.

– Enkelte har jo foreldre som er borte og trenger kanskje litt hjelp med å levere logg, derfor får de mulighet til å levere helt til klokken 18. Og så brukes gjerne kveldene på å se over loggene, gi tilbakemeldinger og planlegge. Så klokken har vært både 21 og 22 på kvelden før man har «klikket seg ut».

Fordeler og ulemper

Mette forteller at det er stor forskjell på elevene.

– Det er forskjell på hvor mye arbeid de legger ned nå, og nå kommer kanskje enkelte forskjeller bedre fram, med tanke på hvilken oppfølging de har hjemme. Ulempen med hjemmeskole er at jeg ikke greier å pushe de som ikke har noen som pusher hjemme.

Samtidig ser Mette at noen elever har blomstret med hjemmeskole.

– De får sitte i fred og arbeide til de er ferdige, de får tilbakemelding fra både foreldre og meg og muligheten til å rette opp. De bruker tiden sin klokt, og så er det ikke så mange andre som forstyrrer de. De trenger ikke lenger være i den skolerollen sin, for eksempel den litt eplekjekke, «jeg bryr meg ikke-rollen».

Savner elevene

Det er ikke alle mål som kan krysses av etter denne perioden, men kanskje heller litt andre mål enn planlagt.

– Både jeg og elevene har lært utrolig mye data. Selv har jeg hatt en utrolig bratt læringskurve. Og så er det dette med å tørre å være på Teams, å vise seg på skjermen.

Mette forteller om både positive og negative sider ved situasjonen, men det er spesielt én ting hun synes er viktig å få fram.

– Jeg savner de jo så innmari, det synes jeg er det verste. Å sitte og planlegge undervisning for en dataskjerm føles så meningsløst. Jeg vil ha dem hit, det er nettopp møtet med elevene som er verdifullt med å være lærer.

Tekniske utfordringer

Per-Arne Skreslett har 7B, som han har fulgt i tre år. Han har parkert seg på klasserommet og forteller at han ikke har brukt Teams like mye som andre.

– Det har vært litt tekniske problemer og har for det meste brukt chattefunksjonen på Teams, men den første uka brukte vi en del Snapchat. Så viste det seg at det ikke var lov, for det er jo 13-årsgrense, og det er bare noen få i klassen som har blitt 13.

– Jeg syntes det var synd at vi måtte slutte å bruke Snapchat, for der var elevene veldig med. Da vi måtte lære oss Teams var det nok jeg som kanskje var mest frustrert, elevene tok det veldig fort.

På ett tidspunkt fikk lærerne erfare at noen ganger kan det hjelpe å logge av og prøve på nytt neste dag.

– Vi skulle ha trinnmøte digitalt, og jeg er trinnleder hvor jeg da egentlig skulle invitere de andre inn på møterommet på nett, men så ble jeg akkurat et minutt for sein. Det endte opp med at to andre inviterte, og vi var plutselig på tre møter samtidig. Jeg hørte da andre via andre sine mikrofoner, og vi endte opp med å avlyse og prøve igjen neste dag. Da gikk det bedre, forteller Per-Arne.

Han hadde ønsket seg bedre løsninger for videomøter over nett.

– På Teams kan man bare se fire personer samtidig. Jeg har mer tro på Zoom, hvor man får opp bilde av alle som er med på møtet. Jeg tror det er det flere har brukt når de har laget musikkvideoer over nett.

Lang, lang rekke

Per-Arne forteller at elevene skriver logg hver dag. Hva de har gjort og hva de har lært.

– Det er lett å skrive hva man har gjort, ikke fullt så lett å skrive hva man har lært. Men elevene har kommet fort inn i dette opplegget, og ingen sluntrer unna. De er tilstede og tilgjengelig.

Han forteller om utfordringene.

– Det blir ikke det samme å hjelpe elevene over telefon eller video. Det er utfordrende å ikke ha de tilgjengelig som før. En klapp på skulderen er veldig viktig i løpet av dagen, og det er litt vanskelig å få til nå.

Per-Arne vet heller ikke ennå når deres klasser får begynne igjen, men han er spent på hvordan det skal løses med smittevernstiltak.

– Klasserommet her er for lite hvis de skal sitte en bestemt avstand fra hverandre. Og hvis de skal stille opp utfor klasseromdøra slik de pleier blir det fort en rekke på 26 meter, ler han.