Jon-Erik Graven har reagert på at jeg har stilt spørsmål til helseminister Bent Høie om varslingssaken på Helgeland. Graven mer enn antyder at jeg kritiserer dem det er varslet mot. Han ser også ut til å feiltolke meg dithen at jeg bruker varslingssaken som et våpen i kampen om sykehusstruktur på Helgeland.
Det gjør jeg ikke. For meg er denne saken prinsipiell. Jeg hadde stilt det samme spørsmålet om varselet kom fra Mo. Jeg har arbeidet lenge med ytringsfrihet i arbeidslivet. Blant annet deltok jeg i et åpent debattmøte om ytringsfrihet i arbeidslivet i nettopp Mo i Rana i 2014. Jeg har hatt flere spørsmål og interpellasjoner i Stortinget om ytringsfrihet og varsling i helsetjenesten før denne saken. Dette er imidlertid første gang jeg er blitt bedt om å skaffe meg en god advokat.
Jeg har spurt helseministeren om han vurderer at varslene ved Helgelandsykehuset er behandlet på en forsvarlig måte. Jeg stilte blant annet spørsmål ved om det er riktig å sette behandling av varslingssaker ut på anbud. Jeg spurte om varslene virkelig var å anse som uforsvarlige, om det var rett at det ikke hadde blitt utøvd gjengjeldelse, og om Helgelandssykehuset har en god ytringskultur og rettmessig forståelse av arbeidstakernes lojalitetsplikt.
Helseminister Høie har nå svart på mitt spørsmål. Han har svart at det er vanlig at varsler blir behandlet og vurdert av eksterne ressurser. Han har som helseminister ikke gjort noen selvstendig vurdering av saken, og tok konklusjonene til etterretning. Han mener dessuten at konklusjonene ikke innebærer noen begrensning i arbeidstakernes rett til både å varsle og ytre seg.
Som stortingspolitiker mener jeg det fremdeles er mye som ikke stemmer i denne saken. Det er for mange som ikke kjenner seg igjen i den rapporten som foreligger, og viktig kompetanse står i fare for å forsvinne som følge av dette. Jeg er bekymret for at konsekvensen av saken blir at færre ansatte ved Helgelandssykehuset tør å ytre seg eller varsle om kritikkverdige forhold.
Det er flere aspekter ved rapporten fra KPMG som underbygger denne bekymringen. Det mest spesielle er at man først konkluderer med at det ikke forelå noen kritikkverdige forhold. Deretter går man løs på spørsmålene om varslerne varslet forsvarlig. Det siste skulle være unødvendig når man først har konkludert med at det ikke fantes noe kritikkverdig. Hva kan formålet med dette ha vært, utover å rette unødvendig søkelys på de ansatte som frembrakte kritikken? Hvor er fokuset på konfliktløsning og risikoen for å miste kritisk kompetanse?
Stortinget forlot for øvrig forsvarlighetsvilkåret gjennom lovendringene i arbeidsmiljølovens regler om varsling i fjor. Å komme trekkende med dette når Stortinget for lengst har sendt klare signaler om at en slik tenkning representerer et foreldet og hierarkisk perspektiv på ledelse, der det viktigste er ledelsens styringsrett og lojalitetsplikt for alle andre, er absolutt noe Bent Høie og andre bør reagere på. Stortinget var også tydelig på hvor kritisk det er at ansatte skal kunne ytre seg fritt om både politiske, faglige og kritikkverdige forhold. Det er slett ikke lett å finne denne rettsutviklingen igjen i KPMG sin rapport.
Det er på tide å vurdere behovet for å sikre et felles system for behandling av varsler i helsesektoren. Da hadde man sluppet å være prisgitt et privat rådgivingsselskap som, uansett hvordan man snur og vender på det, har et kundeforhold til helseforetaket. I tillegg kunne man ha samlet og forvaltet kunnskap både om varsling og granskning på et sted.
Graven mener det er spesielt at jeg engasjerer meg i en pågående arbeidsmiljøsak, og hevder at jeg på sviktende grunnlag både forhåndsdømmer ledere og frikjenner varslere. Dette er imidlertid ingen arbeidsmiljøsak. Varsling i virksomheter som forvalter betydelige samfunnsinteresser, er en kontrollmekanisme som vi er avhengig av at slår inn når de ordinære systemene for ledelse og kontroll svikter. Vi må ha trygghet for at denne mekanismen virker effektivt.
Vi har nå en rekke saker og nye rettsavgjørelser som kritiserer denne type undersøkelsesrapporter. Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) kommer til høsten med en forskningsrapport om bruken av slike undersøkelser. Det er dermed høyst legitimt å være kritisk til denne type måter å løse krevende varslingssaker på.
Retten til å ytre seg uten frykt for represalier er en grunnleggende menneskerettighet og en forutsetning for et velfungerende demokrati. I norsk helsevesen har det utviklet seg en bekymringsfull kultur der det ikke trengs tungtveiende grunner for å avgrense helsepersonells ytringsfrihet. Det er nok å nevne lojalitetsplikten. Hvilke lojalitetskrav som kan stilles uten å krenke grunnlovsvernet, er lite debattert og defineres helst av arbeidsgiver alene. Ytringsfrihetskommisjonen problematiserte denne tendensen allerede i 2003 – at offentlige etater og kommuner utarbeider mediestrategier, etiske retningslinjer og kommunikasjonsregler som legger lite vekt på ytringsfriheten og mye vekt på lojalitetsbegrepet.
Det er stadig flere som mener at man som stortingspolitiker nettopp bør engasjere seg i disse prinsipielle spørsmålene. Det er fremdeles åpenbare svakheter ved det systemet som skal ivareta alle parter når varsler om alvorlige kritikkverdige forhold skal undersøkes og behandles.
Kjersti Toppe
Stortingsrepresentant og helsepolitisk talsperson i Senterpartiet
