En merkelig politikk

Det kan nok falle enkelte tungt for brystet at jeg tillater meg å kritisere forhold i Hemnes kommune, men noen ganger kan det være bra, fordi en som bor bak Vesterfjellet kanskje ser tingene på en annen måte.

Jeg tilbringer daglig noen timer ved kafebordet i “Huset” og er stadig oppe i politiske diskusjoner, der jeg får nokså mye informasjon om styringa av Hemnes. Jeg har gjennom ca. 15 års tid blitt kjent med ganske mange personer som har hatt verv i kommunen. Mange interessante og fornuftige folk som jeg føler sympati for.

Men en sak vender stadig tilbake. Spørsmålet om brøyting av den gamle Korgfjellveien. Siden 2006 har dette vært en kommunal sak som har voldt mye diskusjon og strid på grunn av en rekke faktiske forhold som jeg vet flere ønsker ikke skulle ha funnets.

I 1957 åpnet Johanna Pettersen ei vegkro på toppen av fjellet. Denne ble kjøpt i 1972 av mosjø-bakeren Heljar Molden. Kroa var i dårlig stand, og Molden bestemte seg for å bygge den ut i 1983. Dette ble gjort for et millionbeløp. Den unge sønnen Asgeir gikk inn som driver og la ned et kjempe-arbeid for å gjøre kroa lønnsom. Jeg fikk jobbe litt for Moldens og dermed innblikk i kroas økonomiske utvikling. Tross store driftsutgifter, klarte Asgeir med voldsom egeninnsats å gjøre den lønnsom. Kroa var i de første årene et vannhull for tørstinger, men endret gjennom førti år karakter til å bli en familiekafe, der det er sjelden å se en halvliter.

Da riksveien ble omlagt, kom Molden i et dilemma om hva han skulle gjøre. Det ble til at han fortsatte med sommeråpent. Etter et par år, var bedriften igjen lønnsom. Han prøvde å tøye sesongen og kjøpte inn større og større brøyteutstyr, så at han ble bedre rustet enn vegvesenet hadde vært. Det ble til at han åpnet veien til Korgen på egen kostnad til påske, og veien til Luktvatnet til 1. mai.  Det passet nok godt for mange at han selv bar utgiftene.

Etter 2012 begynte kostnadene ved brøytinga å bli følbare i forhold til kafedriftens overskudd.  Siden da rettet han en mengde henvendelser til kommunen om å være med på ei utgiftsdeling.  Noe velvilje fantes enkelte vintre, men med årene har kommunen vist mer og mer uvilje mot å delta med midler. Overføringa av de øremerkede midlene til Korgfjellveien til disposisjonsfondet, gjorde det mulig å bruke pengene til helt andre formål, noe de tydeligvis har gjort. I 2019 var det så galt at Vefsn betalte over halve utgifta til å ta opp korgsiden av fjellet.

Dette året har problemet låst seg helt, og kommunen ser heller ikke fordelen med at Molden har freset opp veien allerede nå på grunn av egne transportbehov. Det kan være at Hemnes mangler penger til mangt og meget,  men ledelsen glemmer at eksistensen av kroa har gitt kommunen en mengde ungdomsarbeidsplasser i  femti år. De glemmer også skatteinntektene. De glemmer at Molden er korgværing fordi han er gift med ei som er innfødt. De overser en mengde av innbyggerne som har behov for å komme på fjellet, både til hyttene og skiturene. De gidder ikke engang å godkjenne en grei scooterløype til toppen, Tustervatnet og Vefsnløypa, men lager et stort nettverk av løyper øst for Røssåga. Hvorfor?

Det er hardt å gripe til slike ord, men jeg mener noen bør skamme seg over de holdningene de viser. Det er dette jeg kaller en merkelig politikk. Men det må finnes en hund begravd en plass.  Molden er ikke kjent for å smigre folk i utide. Han kaller alltid en spade for en spade. Om noen skulle tro at jeg skriver dette etter oppdrag, skal de vite at jeg tjener ikke en krone på Korgfjellkroa. Mitt samarbeid med Molden befinner seg på helt andre områder.

Per Kristian Steinmo