Anne-Cath. Vestly og Kjell Aukrust ville fylt 100 år i år. På Hemnesberget bor det en jevngammel flott dame som fyller 100 år 8. mars.
Denne flotte damen er Alfhild Fjeldavli, og selv om hun ikke har klatret ut av vinduet er hun sprek og liker humor og rare påfunn.
Hun ble født i Trondheim 8.mars i 1920. Så kom hun kom til Hemnesberget, bare fem uker gammel, for å bo hos sine besteforeldre. Emilie og Anton Johansen ble da etter hvert mamma og pappa for Alfhild. De bodde da ute på «Hågen».
– Jeg hadde en fin og trygg oppvekst. Den gangen gjorde vi vel det som unger flest, uten alt for store sprell. Vi lekte mye i fjæra, og når det ikke var så stor flo så kunne vi bade ved Henriksenkaiet husker jeg. Men de fleste gangene vi skulle bade dro vi på Dalanleira. Ellers så lekte vi jo selvfølgelig med dukker og slikt, forteller Alfhild.
– Jeg husker at jeg måtte hjelpe bestefar (pappa) når han skulle ut å fiske. Jeg var vel 10-11 år, og skulle «andøve» båten når han fisket. Han var en streng mann som jeg hadde stor respekt for, men det gikk helt bra.
En av døtrene kan imidlertid fortelle at en gang rodde mora og fire-fem jenter over på Tvertførlandet. På tilbaketuren var det mye utgående strøm, det resulterte i at de måtte hentes tilbake langt ute på Ranfjorden.
– Vi var jo mange jenter som var mye sammen. Jeg og Aslaug Wicklund var like gamle og var mye sammen. Så var det også Gerd Seljeli og Oddbjørg Larsen som vi gikk sammen med på skole. Vi likte veldig godt å danse og var også med i leikarring.
Speideren
– Speiderbevegelsen var jo i mange år aktiv på Hemnesberget. Selvfølgelig ble vi jenter med som Blåspeidere. En dame som bodde på loftet hjemme hos oss på «Hågen» var Blåspeider, og hun hadde til og med speiderdrakt. Dessverre hadde hun ikke så god tid til å starte opp speidertropp med oss, men så spurte vi Liv Yttervold (Jensen) om hun kunne.
Dermed ble hun den første troppsføreren for Blåspeiderne på Hemnesberget.
– Jeg var selv patruljefører lenge, og ble også sensor når man skulle avlegge diverse prøver for å stige i gradene. Jeg husker også at speiderne hadde sangkor. Da var Arnt Lauvik leder, og en gang fikk vi synge 2. juledag i kirka. Det var stort for oss 14 som var med i koret.
Skole og yrkesliv
– Da jeg var 16 år var jeg lei av å gå på skolen, men mamma hadde meldt meg inn på Fylkesskolen. Hun mente at jeg burde ha litt mer skolegang. Noen dager før skolen skulle starte fikk jeg jobb som tannlege assistent hos fru Skodvin, og da slapp jeg å starte på Fylkesskolen.
Dette var da i 1936, og det skulle vise seg at Alfhild ble i denne jobben i sju år.
– Der fikk jeg lære meg mye om tenner og tannstell. Det var ikke få tenner jeg laget mens jeg var der. Jeg husker det som fine år, bortsett fra under krigen. Fru Skodvin hadde da flyttet tannlegekontoret til Laws huset for de som er kjent. Tyskerne kommanderte at vi måtte ta tyskere med tannverk først, og de var ikke få. Det ble lange dager for vi måtte jo hjelpe nordmennene etter tyskerne var ferdige. Jeg husker at huset var fullt av tyskere hele tiden nesten, noe jeg syntes var litt uhyggelig den gangen.
Krigen
Norge ble angrepet 9. april 1940. Det tok allikevel mange uker før krigshandlingene nådde Hemnes. Det skapte selvsagt stor usikkerhet, og mange valgte eller ble pålagt å evakuere.
– Da krigen kom til Hemnesberget i begynnelsen på mai 1940, ble det stopp i arbeidet hos fru Skodvin. Mange evakuerte fra Hemnesberget før det, og det gjorde vi også. Det hadde da vært tyske fly over oss, og flyalarmen hadde gått flere gangen. Vi bodde jo på «Hågen» da, og så ble det til at vi og kanskje fem nabofamilier evakuerte til Bjerkadalen. Etter et par dager ble det til at vi flyttet videre opp til skolen i Bjerkadalen, noen kilometer lengre unna krigen.
– Jeg husker det var veldig fullt der. Hvor mange familier som var evakuert dit vet jeg ikke, men selv om det var trangt så hadde vi hadde det fint der. Vi hadde tilgang på sykler der oppe, så da hendte det at vi syklet til Finneidfjord, for der var det engelske soldater. Vi var jo i vår beste ungdom så gutter var spennende. Alt dette må jo ha vært rundt de dagene Hemnesberget og Sund ble tatt. Kanskje fra 10.mai til 15.mai 1940, forteller Alfhild med et smil.
– Det var kanskje 12. mai jeg syklet utover, og var kommet til Finneidfjord. Da møtte jeg en lastebil fullastet av engelske soldater. De ropte og skrek, og noe sa meg at jeg skulle stoppe der. Syklet da heller ned til Monsenfamilien som jeg kjente fra før, og der fikk jeg vite at det hadde vært kamper på Sund. Tenk om jeg hadde fortsatt og kommet midt oppe i kampene som jo varte lenge i området rundt Sund.
– På en av turene syklet jeg også til Hemnesberget for å se hvordan det sto til der. Vi hadde jo forlatt alt så kanskje kunne jeg kunne få hentet noe med meg. Men huset vårt var tatt av tyskerne så det var lite å hente der. Dette må jo ha vært rundt midten av mai 1940.
– I slutten på mai, etter at det meste igjen var rolig, flyttet vi tilbake til Hemnesberget. Det var et trasig syn som møtte oss. Nesten hele sentrum var brent ned, og bare pipene og grunnmurene sto igjen. Heldigvis sto vårt hus oppe på «Hågen» igjen, så vi var heldige og fikk tak over hodet med en gang.
– Etter noen dager hjemme fikk jeg beskjed fra fru Skodvin om at nå var tannlegekontoret i drift igjen, og dermed var det bare å komme seg på arbeid.
Familie og butikk
Den 2. februar 1943 giftet Alfhild seg med med Albert Anthony Fjeldavli. Eller Mosse Fjeldavli som de fleste kjente han som.
– Ja da det ble giftemål sluttet jeg i jobben hos fru Skodvin. Vi bodde da i huset ovenfor banken i Bankbakken på Hemnesberget. Der fødte jeg Eva i 1943 og Rita i 1946. På samme tid hadde Mosse kjøpt en brakke som sto i sentrum, og der åpnet han kafé i 1945. Den første «Fjeldavlikaféen» var en realitet.
– Huset i dagens Sørlandsveien ble også bygd rett etter krigen. Der ble det også kafé i en periode, men ble etter hvert omgjort til en leilighet. Det var nok større behov for det enn kafeer tenker jeg. Mosse videreførte også faren sin gullsmed- og urmakerbedrift under navnet «Alb. A. Fjeldavli» i det nye Fjeldavlihuset på torvet.
– Jeg arbeidet mye i butikken, og fikk etter hvert to barn til. Elsa og Bjørn Albert ble født i henholdsvis 1951 og i 1953. Dermed ble det ny runde med småbarn og alt det medførte. Heldigvis var ungene snille, men selvfølgelig måtte de av og til snakkes litt alvorlig til.
– Mosse startet også butikk i Korgen. Men når han døde ble det til at Bjørn drev den butikken, og jeg på Hemnesberget ei kort stund. Begge butikkene ble så avviklet noe som egentlig var veldig godt å få gjort.
Etter at Mosse gikk bort i 1979 har Alfhild levd alene i Fjeldavligården. De eldste barna var for lengst dratt ut av redet, og den yngste dro mye til og ifra. I dag er det Bjørn som har Fjeldavligården og bor der med sin familie. For å hedre moren finnes det idag et musikalsk minne som heter «Alfhilds Balkong», et ministorband som ledes av Bjørn Albert.
Eldre dager
Sammen med flere spreke enker på Hemnesberget. Som f.eks. Tony Horseng, Solveig Brattland, Jorunn Bech-Hanssen, og mange flere innførte de kafédager for de litt eldre. Disse damene kunne man stille klokka etter da de gjorde samling på torget før de gikk på kafé. I dag er denne tradisjonen overtatt av en yngre generasjon, riktignok ikke bare enker, som knapt har fylt 70 år.
I 2008 gikk de ovennevnte damene til scenen. I serien Derriatrick ( Derrick) spilte de inn en episode på Hemnesberget. Episoden het Krim for Eldre, og ble første gang vist under Hemnesjåss i 2008. Alfhild selv var bare 88 år den gangen.
Avisa Hemnes gratulerer Alfhild med 100-årsdagen 8. mars.
