Prosessen rundt strukturendringene i Helgelandssykehuset er et merkelig skue. Det hele er i ferd med å innta en form som ligner en såpeopera.
Helse- og omsorgsminister Bent Høie har landet i sin konklusjon ang. sykehusstruktur og lokalisering. Modellen han har valgt å gi sin tilslutning til, sier at det skal være et sykehus på Helgeland, fordelt på to ulike bygg, hvorpå det ene lokaliseres til Mo i Rana og det andre til Sandnessjøen med omegn.
Personlig mener jeg denne modellen representerer det beste alternativet for Helgeland, særlig sett i sammenheng med de demografiske og geografiske realiteter som råder grunnen i regionen.
At ledelsen for ett sykehus lokalisert på to steder skal flyttes fra det største fagmiljøet hvor de er etablert i dag, til den minste byen på Helgeland, fremstår i beste fall kuriøst, men akkurat det skal jeg la ligge.
For å rekapitulere litt av hendelsesforløpet i prosessen, sett med mine øyne, så fremstår det hele som en velregissert såpeopera med intriger og bakvaskelser i et omfang og en utstrekning som kunne fått produksjonslederne i både Farmen og Paradise Hotell til å rødme av misunnelse. Og når man tenker at begeret er fullt, dukker det gjerne opp enda flere momenter av lignende, nedrig karakter.
Plottet, ikke bare tykner: Det ser ut til å være uendelig.
Som vi nå vet så ble denne prosessen startet av overleger tilsluttet sykehusmiljøet sør på Helgeland. Disse gav en anbefaling til daværende adm. dir. i Helse Nord, Lars Vorland, om å vurdere sykehusstrukturen i HSYK. Vorland tok denne anbefalingen til etterretning og sendte et oppdragsdokument til daværende direktør i HSYK, Per Martin Knutsen, hvor oppdraget var å utrede sykehusstrukturen på Helgeland.
Det politiske og det medisinske miljøet sør for det berømmelige Vesterfjellet – eller Korgfjellet – rigget seg så til kamp under parolen «ETT sykehus» sør for det samme fjellet. I den grad ståstedet i lokaliseringsspørsmålet begrunnes faglig, skjer dette ut fra et løsrevet argument om at ressursgruppas uavhengige rapport anbefaler nettopp denne ensykehusmodellen sterkest.
At ressursgruppas mest sentrale vilkår i så henseende peker på Rana som lokaliseringssted for en slik anbefaling, klippes ut av argumentasjonen, da det ikke passer inn med det svaret man fra enkelte hold ønsker seg, nemlig at dette ene sykehuset skal bli lokalisert til en slags selvforklarende, geografisk midte. Til tross for dette faktum fremstilles Rana som stormåsen, uforståelig nok.
Vedrørende ansatterepresentasjon i Helgelandssykehusets styre, er praksis den at de største fagforeningene ved de 3 ulike sykehusene har rullert på å sitte i HSYKs styre. Da det etter vanlig praksis sist var Rana sin tur til å inneha denne posisjonen, kuppet sykehusmiljøet sør for fjellet den plassen Rana skulle fått, med flertallsmakt. Dermed hadde plutselig representanter med adresse sør for Korgfjellet, flertall i styret.
Det er i denne sammenhengen verdt å informere om at nestleder i både styret i HSYK og styret i Helse Nord kommer fra Vefsn. Tilfeldig? Neppe.
Da ressursgruppens konklusjon ble fremlagt, ble medlemmene av ressursgruppen, bortsett fra Liv Haugen, som tok dissens på gruppens konklusjon, idiotforklart. Alle andre i ressursgruppen måtte ut. At Liv Haugen senere i følge rapporten fra KPMG, ikke på noen måte følte at ressursgruppen ble forsøkt påvirket, virker ikke gjøre særlig inntrykk på de 12 edsvorne ordførere.
Deretter er det blitt fremsatt påstander om korrupsjon, utidig påvirkning og noen har sågar politianmeldt ressursgruppen.
I et forsøk på å spore prosessen helt av, rottet deler av det medisinske miljøet sør på Helgeland seg sammen og sendte inn varsler, mot særlig 2 ansatte i administrasjonen, som de mente de måtte ut.
I retrospekt klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at varslerne trodde de hadde en god sak. Særlig siden HR-sjefen i HSYK den gang da det ble varslet, var Sissel Reinfjell. Reinfjell er tidligere ordfører i Vefsn, Jann-Arne Løvdahl sin samboer.
Heldigvis vurderte styret i HSYK Reinfjell som inhabil og valgte en ekstern aktør til å vurdere varslene, nemlig rådgivningsfirmaet KPMG.
Som en tilleggsopplysning, Sissel Reinfjell sa da opp jobben i HSYK og fikk jobb i Vefsn kommune, som HR-sjef.
Den endelige rapporten fra KPMG er nettopp fremlagt og samtlige varsler er blitt tilbakevist. For meg personlig er rapporten skremmende lesning. Særlig er det urovekkende at plakater med påstander om korrupte ledere i HSYK blir hengt opp på fagforeningstavler i sykehusets korridorer i Sandnessjøen. Det er særlig to av lederne som har blitt trakassert på det groveste, også ved telefonsjikane på natterstid. Det er også skremmende for meg som følger med på begge facebookaksjonsgruppene sør for fjellet, ikke at varslerne får massiv støtte, det er som forventet, men at ikke en eneste av de flere tusen gruppemedlemmene tar avstand fra plakatene og trakasseringen.
Man kunne være fristet til å trekke slutningen: Målet helliggjør visstnok virkemidlene der sør.
Det verste er dog at 12 ordførere velger å sende bekymringsmelding til Helse Nord, hvor de uttrykker mistillit til de samme personene i administrasjonen som nå er frikjent for samtlige anklager. Dette er både frekt, utidig og respektløst. Det leder oss like fullt til neste skritt i prosessen: Slik adferd må få konsekvenser.
Så til Tarmkirurgistengingen i Sandnessjøen.
Jeg mistet selv min far ved sykehuset i Sandnessjøen, nettopp på bakgrunn av tarmkreft. Jeg har ingen indikasjon på at dårlig behandling ved sykehuset var årsaken til dødsfallet, men hadde dagens problemstilling vært et offentlig tema i 2002, da han døde, så hadde jeg også krevd at operasjonene måtte stoppes inntil statistikktallene hadde blitt gått etter i sømmene.
At noen setter spørsmål ved stengningstidspunktet kan være forståelig, men la oss være ærlige: uansett tidspunkt hadde vært uheldig sett fra fagmiljøet og aktivistene sør om Vesterfjellet. Heldigvis kan det se ut som om at saken er ryddet av veien, men nå kreves det fra sør at Fagsjefene Ida Rashida Bukholm og Kåre Løvstakken må ut.
Konklusjonen min er like enkel som den er entydig: Det virker som om at alle som har avvikende syn på sykehusstruktur og lokalisering målt opp mot hva miljøet sør for fjellet har, skal ut. Styremedlemmer, direktører, fagsjefer og leger må tydeligvis bort for å skape ro, skal man tro de som har laget mest bråk. Det er til å gråte av og gir meg assosiasjoner til et totalitært styresett demokratiet vårt ikke kan være bekjent av.
I en såpeopera er denne argumentasjonen sikker fornøyelig nok, i en sykehusprossess er det et tragisk skue å bivåne. Det er etablert en stemning mellom sykehusmiljøene på Helgeland som vanskelig lar seg reparere. Særlig er miljøet i Sandnessjøen, med LIS-lege og lokalpolitiker Ingeborg Steinholt i spissen, samt 12 ordførere, ansvarlige for det elendige klimaet som har oppstått. Steinholt sin illojale opptreden, der hun har tatt saksbehandlingen ut i media i stedet for internt, har skapt uro over hele Helgeland. Uroen er så sterkt befestet at et overveldende flertall, etter en meningsmåling i sykehusgruppen i Rana, signaliserte utvetydig at de vil foretrekke å ta elektiv behandling i Bodø eller Tromsø, fremfor å la seg behandle ved HSYKs avdeling i Sandnessjøen. Hvis 26000 potensielle «kunder» velger, i verste fall, et annet sykehus enn Sandnessjøen til slik behandling, så har sykehuset i Sandnessjøen et problem. Økonomisk, omdømmemessig og faglig. Det vill ikke være bærekraftig på sikt. Like fullt: Dette ser ikke ut til å affisere nevneverdig sør for det berømmelige fjellet.
Hvem er det så som skal ut? Tja. Jeg vet hvem jeg ville valgt. Skal sykehusmiljøet i Sandnessjøen gjenopprette tilliten, ikke bare fra Nord-Helgeland, men fra et samlet publikum som skal nyttiggjøre seg helsetilbudet i regionen, må LIS-lege Ingeborg Steinholt og Anestesilege Svein Arne Monsen og 12 ordførere melde seg ut. Disse har skadet renomeet til HSYK for all fremtid. Det er gjort med overlegg og har ikke hatt edlere hensikt enn å ødelegge for et administrativt fagmiljø som allerede er etablert i Nord-Norges tredje største by, men som gjennom Helse- og omsorgsministerens vedtak skal flyttes til en by de ikke er ønsket..
Hallvard Kolsing