På Korgen sentralskole var det både gahkko, bidos, joik og nytt flagg på den samiske nasjonaldagen.
I fjor rakk det nye samiske flagget akkurat ikke fram til nasjonaldagen, så i år kunne skolen stolt heise flagget klokken 10, og fortsatt betegne det som «nytt». I år som årene før serverte 6. klassen samisk suppe og brød, bidos og gahkko i skolegården. Småskolen hadde også forberedt en liten joik som underholdning.
Ny kofte
Lærer Malene Lifjell hadde i tid til nasjonaldagen fått seg ny kofte som hun denne dagen brukte for første gang, noe hun fikk mye oppmerksomhet for blant både store og små.
– Det er litt uvant å gå i gangene og merke at alle hodene bare snur seg etter meg og kikker litt ekstra.
Hun smiler likevel bredt og svarer alle de nysgjerrige fjesene som lurer på hva og hvorfor.
– Hva er det der? spør Emre i 1. klasse.
– Hvorfor har du på den? spør Madelen i 7. klasse.
– Hvor mange prosent samisk er du? lurer hun også på.
– Det vet jeg ikke, det har jeg ikke regnet på og det er jeg ikke så opptatt av, sier Malene, som kan fortelle at en samisk kofte er omtrent som en bunad.
– Den koster nok cirka det samme og brukes i samme anledninger. Du kan nok kanskje dra fram koften litt oftere, for du kommer kanskje ikke unna med bunad i undervisninga? sier hun spøkefullt.
Hun har ikke tatt på seg sølvet for anledningen.
– Jeg følte det ble litt mye ettersom jeg skulle ha undervisning.
Jordgamme
En annen som også hadde kofte på var lærer Frank Rivojen Persheim Langseth. Han hadde satt opp rammeverket til en jordgamme inne i skolens black box.
– Dette skal bli en jordgamme etter hvert, jeg må bare finne ut hvor jeg skal sette den først. Det bør være en plass den får stå noenlunde i fred.
Rundt lunsjtider kommer han fra Hemnesberget hvor han akkurat har hatt en forestilling for barnehagen.
– Det startet egentlig med en historie på sengekanten til min yngste gutt, Oskar. Han fortalte om det på skolen og så ballet det bare på seg.
Klokken ett er han klar for å ta imot småskolen i black boxen. Frank forteller barna om joik.
– Det er sånn at man joiker ikke om noen, men man joiker noen.
Han joiker både elg, hare, sønnen Oskar, Bleikingan og dårlig vær. Det var nemlig hans tipp tipp tipp… og så videre, oldemor som var fra Bleikingan og hadde rein der. Frank fortalte videre om den gang han selv bodde på Bleikingan, i 1723.
Bjørnejakt
Han fortalte om den gangen han skulle på bjørnejakt, hvor viktig det var å ikke ta livet av bjørnen, men at bjørnen skulle overgi seg og spidde seg selv. At det var så kaldt at reinen måtte tas inn og varmes over bålet før den kunne melkes, fordi melken var frossen. Han fortalte om en utrolig slåsskamp med denne bjørnen som til slutt gikk rett i spydet til Frank. Til det siste og mest avgjørende øyeblikket hadde Frank klar røykmaskin som var med på å sette den rette stemningen for selve sammenstøtet.
Om noen av elevene la merke til at skrønehistorien var nettopp en skrønehistorie er noe tvilsomt, men med Franks innlevelse ble historien både spennende og humoristisk for store og små.
